Til:

Miljødirektoratet
Sør-Varanger kommune

Høringsuttalelse: Endring av utslippstillatelse, Sydvaranger gruve

1 Innledning

Vi viser til høring av søknad om endring av utslippstillatelse fra Sydvaranger gruve AS. Søknaden gjelder økning av utslipp av Magnafloc LT 38

Det hersker ingen tvil om at et utvidet utslipp vil bety en ytterligere degradering av vannmiljøet i Bøkfjorden. Vi vil igjen om det lovverk som Stortinget har vedtatt og om de internasjonale avtaler vi har inngått, som vi mener ikke tillater denne typen forurensing med resulterende degradering av vannforekomster.

1.1 Grunnlaget for vår klage

Vi har tidligere reagert sterkt på at SVG fikk en midlertidig, og senere permanent tillatelse til utslipp av Magnafloc etter at det ble avdekket brudd på den opprinnelige utslippstillatelse. Vi minner om at KLIF har konkludert med at stoffet kan være skadelig for vannlevende organismer, og at den gjennomførte test av Magnafloc ikke har utelukket risikoen for langtidsvirkninger.

Hvis denne formen for begrunnelse for skadelige utslipp som går igjen fra Sydvaranger skal få gjennomslag forvitrer alle muligheter for å ivaret en miljømessig forsvarlig forvaltning. Det å fremsette argumentet: ”Vi er i en vanskelig økonomisk situasjon og må få tillatelse til å slippe ut mer” kan ikke aksepteres brukt i enhver situasjon slik at alle negative tiltak blir akseptert. I forhold til Magnafloc er dette den tredje gangen etter bedriftens brudd på den opprinnelige tillatelsen at utslippsgrensen er endret, og et sted må grensen trekkes.

2 Drøfting

2.1 Naturmangfoldloven

Etter vår mening er den omsøkte utslippstillatelsen problematisk i forhold til bestemmelsene som omhandler føre-var-prinsippet i Naturmangfoldlovens § 9:

”Når det treffes en beslutning uten at det foreligger tilstrekkelig kunnskap om hvilke virkninger den kan ha for naturmiljøet, skal det tas sikte på å unngå mulig vesentlig skade på naturmangfoldet.
Foreligger en risiko for alvorlig eller irreversibel skade på naturmangfoldet, skal ikke mangel på kunnskap brukes som begrunnelse for å utsette eller unnlate å treffe forvaltningstiltak.”

Den test som er gjort av NIVA har ikke påvist akutte giftvirkninger på de arter som var tatt med i testen, og med de konsentrasjoner som forsøket omfatter.
Men testen forteller ingenting om langtidsvirkninger på fjordmiljøet.

Det er heller ikke gjort forsøk eller modellering som viser hvordan giftstoffene vil spre seg og hvordan konsentrasjonene etter hvert vil bli i de forskjellige deler av fjordbassenget. Det er altså ikke godgjort at det ikke foreligger noen risiko for alvorlig eller irreversibel skade på naturmangfoldet.

Videre krever Naturmangfoldlovens § 10 at ”en påvirkning av et økosystem skal

vurderes ut fra den samlede belastning som økosystemet er eller vil bli utsatt for”.
Vi mener KLIFs vedtak også her strider med bestemmelsene i loven, og at ødeleggelse av et bunnsamfunn over store områder neppe kan kalles økosystemtilnærming.

Vi viser for øvrig til den drøfting som NU har gjort i forhold til Naturmangfoldloven, med klar påvisning av at en utslippstillatelse for Magnafloc 1707 vil være brudd på en rekke §§ i denne.

2.2 Vanndirektivet

Vannforskrifta og direktivet krever tiltak for å heve tilstanden i alle vannforekomster til minst 
”god tilstand”. Å øke påverkningen på vannforekomsten gjennom vesentlig større utslipp vil hindre en utvikling i retning av minst ”god tilstand”, og må dermed vurderes for å være i strid med Vannforskriften og Vanndirektivet.

Det er også, etter vår vurdering, feil å godta gruveutslipp som ”Sterkt Modifisert Vassforekomst” (SMVF ). Dette har også overordnet forvaltningen tidligere uttrykt.
I følge rettledningsdokumentene frå EU kan en bare godta inngrep av typen havn, elforsyning og andre sentrale samfunnsmessige strukturtiltak. Utslipp av industriavfall er ikke et slikt tiltak.

Rådmannen viser til paragraf 5d, annen bærekraftig virksomhet. Dersom en ser på EUs definisjoner av bærekraftig virksomhet, så kommer ikke industrivirksomhet med utslepp av avfall i sjø inn under denne definisjonen. I tillegg må en bruke EUs rettleiingsdokument, som slik vi ser det ikke har åpning for å godta utslippet som SMVF.

For det andre skal et SMVF alltid oppnå god kjemisk tilstand. Sjølv om kravet til økologisk tilstand er redusert til det lunkne uttrykket godt økologisk potensiale, så gjelder kravet om god kjemisk tilstand uavkorta, og då er det bare lov med tiltak for å forbedra den kjemiske tilstanden. Forverring kan en ikke godta.

Vi vil også peke på at Norge snart skal vedta forvaltningsplaner for alle vannforekomster. Planene skal gjelde fra 2015 og kravet er at de skal sikre at en i løpet av 6 år skal oppnå minst ”god økologisk tilstand” og ”god kjemisk tilstand” for vanlige vannforekomster, og ”minst godt økologisk potensial” og ”god kjemisk tilstand” for kunstige eller sterkt modifiserte vannforekomster (SMVF).

Det er også vesentlig at veiledningsdokumentene viser at kravet til at en vannforekomst skal bli 

peika ut som SMVF er at en ikkje kan rette opp inngrepet utan at det får konsekvenser for 

viktige samfunnsfunksjonar som skipsfart, kraftproduksjon etc.   

Rådmannens avskriving av Vannforskrift og Vanndirektiv som stengsel for en ytterligere forverring av miljøet i vannforekomsten kan vi derfor ikke akseptere som korrekt.

2.3 Drøfting av alternativ

Det hevdes i søknaden at det ikke er mulig å løse spørsmålet med vannmangel på annen måte enn å øke tilsetting av flokkuleringsmiddel.

Vel, redusert produksjon er en annen løsning, og en tredje løsning er større dimensjon på sedimentasjonsbassenget.

Sedimentasjon av finstoff blir større jo lengre tid vannet med finstoff oppholder seg i bassenget, og for å oppnå økt gjenvinning av vann, kan en derfor øke oppholdstiden i bassenget.

Det finnes også mange andre metoder for avvanning av gruveavgang, men felles for disse metodene er stort sett at de er dyrere enn den enkleste løsningen med å kaste inn mer kjemikalier, slik de ønsker å gjøre hos Syd Varanger Gruve.
Et kjernespørsmål er altså nok en gang det økonomiske grunnlaget, dokumentasjon på realitetene ved dette, og i hvilken grad det går en grense for hvor langt en kan fortsette å øke utslipp.

2.4 Testresultatene

Vi mener SVG trekker testresultatene veldig langt når de påstår at ”Økotoksikologisk vurdering av de to vannbehandlingskjemikaliene viser at bruk på dagens nivå er trygt.” Det at testen ikke har påvist akutt påvirkning er ikke noe bevis for at det er trygt. Testperioden har vært kort, og det er ikke å forvente at annet enn akutte virkninger skal kunne påvises. Langtidsvirkninger kan likevel bli resultat etter påvirkning fra et giftstoff med miljøklassifisering ”meget giftig for vannlevende organismer” som brytes ned svært langsomt. Produsenten selv advarer mot at stoffet kan forårsake uønskede langtidsvirkninger for vannmiljøet.

Vi anser at det er en alvorlig mangel ved testrapporten at den ikke peker på at den her omtalte testen er gjort like etter en lang driftsstans. Det må antas fjorden under testen var langt mindre påvirket av slam og kjemikalier enn under normale driftsforhold hos SVG. Det som er testet er blant annet turbiditet – og etter en driftsstans på halvannen måned er det rimelig å anta at disse målingene er sterkt misvisende i forhold til realitetene under normal drift.
Dette forsterker vår skepsis til det testende firma, og til innholdet i de fremlagte resultater. Dette belyser også ulempene med en praksis der bedriften selv får styre testregimet, og der testeren har et kommersielt forhold til det firma som skal testes.

2.5 Utslippstillatelse

En eventuell utvidelse av utslippstillatelsen må reflektere hvor stor økningen av de aktive virkestoffer vil være. Når en nå ønsker å endre doseringsmål fra et konkret kjemikalium, til bare å måle vekten av virkestoffet (polyDADMAC) så tilslører dette proporsjonene i økningen av miljøbelastningen. Vi har også ovenfor vist at å godkjenne en økning i miljøbelastningen vil være et brudd på vanndirektivet.

Kravet om at en forut for utslipp av nye kjemikalier må kunne dokumentere at disse er testet for miljøpåvirkning testes, må gjeninnføres. I tillegg har SVG vist seg å ikke være i stand til å følge de pålagte retningslinjer i forhold til begrensninger av kjemikaliebruk. Dette må det tas hensyn til i skjerpende retning, når nye utslippstillatelser vurderes.

Vi viser også til uttalelsen fra Villa Arctic som peker på at strømforhold og endring av topografi i fjorden ikke er kartlagt på en slik måte at en med rimelig sikkerhet kan forutse hvordan slam og giftstoffer vil fordele, og hvilke konsentrasjoner som vil kunne forventes på forskjellige lokaliteter i fjorden. Dette har også en sterk relevans til plassering av prøvepunkter under kartlegging av utviklingen i fjordens tilstand. Det er altså ikke kartlagt hvordan tilstedeværelsen av polyDADMAC og stoffets konsentrasjon på ulike lokaliteter vil kunne bli over tid. Det er også stor bekymring i lokalsamfunnet på grunn av manglende kunnskap om hvordan de store steinmassene vil fordele seg i fjorden, og hvilken virkning dette vil ha på dybder, strømforhold og på livet i fjorden.

2.6 Nasjonal laksefjord

Videre er det viktig å ta med i betraktningen at Bøkfjorden har status som en nasjonal

laksefjord, og skal dermed være en fjord hvor laksebestanden skal ha en ”særlig beskyttelse mot skadelige inngrep” i følge St.prp. nr. 79. Det er ikke vist til noen tester som viser hvordan laksen reagerer på kjemikaliet Magnafloc LT38, eller på den store mengden slam i fjorden, og om disse to faktorer påvirker laksens innsig til gyteelvene.

2.7 Utslipp av gruveavfall i havet

De fleste land i verden har satt nye standarder og krav, på grunnlag av internasjonal forsking og fokus på biologisk mangfold. Deponering av overskuddsmasse på grunt og dypt vann langs kysten, er i praksis forbudt i de store gruveland som Australia, USA, Canada og Kina. Kun en liten håndfull land tillater fremdeles dumping i fjorder. FNs miljøprogram UNEP har tatt initiativ til at Londonkonvensjonen mot forurensing av havet skal forby dette. Dette viser at

2.8 Forurensers miljømessige rulleblad

Vi mener ledelsen i SVG har vist manglende vilje til å følge forurensingsloven og de vilkår som er satt for utslipp, og at de har et relativt dårlig rulleblad når det gjelder håndtering av forurensingsloven.

• KLIF har registrert ulovlige utslipp av Magnafloc fra Sydvaranger Gruve AS.

• SVG har også sluppet ut andre stoffer som ikke var testet, slik vilkårene da krevde

• Det er registrert episoder med utslipp av olje og svovelsyre

• SVG har drevet uten tilstrekkelig IK-system

• Det er påvist feilrapportering av miljøparametre til KLIF (i forbindelse med støy)

Dette tilsier at tilsynsmyndigheten må være svært restriktive med å gi SVG slakkere tøyler enn de allerede har fått.

2.9 Oppsummering

• Bedriftens planlagte økning i utslipp vil gjøre det enda vanskeligere å oppnå mål om god økologisk og god kjemisk tilstand i vannforekomsten, jf vannforskriften § 4-6. Økningen er derfor, som vi har påvist over, i strid med vannforskriften.

• Selv om en skulle akseptere SMVF så innebærer utslippet av polydadmac en forverring av den kjemiske tilstanden, som minst skal opp på «god», uansett om Bøkfjorden blir akseptert som SMVF eller ikke.

• Vi kan ikke se hvordan Miljødirektoratet her har gitt laksen ”særlig beskyttelse”.
  Utslippene berører Norges stamme av nordatlantisk laks gjennom tilslammig og tilførsel av giftige kjemikalier i en fjord som er eneste adkomst til 5 lakseførende elver. Tiltaket vil derfor berøre ”sårbare dyre- og plantearter i området”, jf naturmangfoldloven § 8. Og tiltaket vil være et brudd på det vern Bøkfjorden skal ha som en nasjonal laksefjord.

• Med bakgrunn i kommunens planer om økt utslipp av kloakk i Bøkfjorden fastslår vi at det finnes andre planlagte aktiviteter som kan påvirke økosystemer i området, jf. naturmangfoldloven § 10. De pågående utslipp i vannsystemet fra Nikelverket er også en faktor som øker volumet av påvirkningen i fjorden.

• Av andre lokale forhold som det bør tas hensyn til når søknaden behandles nevner vi fiskeri- ressursene i området. Bøkfjorden har et betydelig potensial for fiske og fangst av krabbe. Vannkvaliteten er også en faktor i forhold til lakseslakteriet i fjorden.

• Vi vil til slutt kommentere bedriftens argumentasjon i forhold til hva som skal være grunnlaget for en vurdering fra tilsynets side. At bedriften synliggjør sine behov er selvsagt nødvendig, men grunnlaget for vurderingen hos Miljødirektoratet må være naturens tåleevne – det er den som må være den avgjørende premiss for hva som er akseptabelt.
  Hvis det er fare for at tåleevnen overskrides så må bedriften finne en annen måte å dekke sine behov på. Tilsynets oppgave må primært være å verne naturen mot overbelastning, ikke å legge til rette for maksimal profitt for bedriften.

3 Konklusjon

Vi ber med dette Miljødirektoratet om ikke å gi en økt utslippstillatelse for Magnafloc LT38 til Sydvaranger Gruve, da en slik utslippstillatelse er i strid med viktige miljøhensyn slik disse er formulert i Naturmangfoldloven og Vanndirektivet.

Vi kan ikke se at det er gjort en vurdering av samlet belastning av belastningen på Bøkfjorden.

I tillegg har Bøkfjorden status som nasjonal laksefjord, noe som krever at en skal ta hensyn til naturmangfoldet i fjorden.

Deponering av gruveavfall i fjorder er anerkjent som svært uheldig og andre løsninger må finnes. Det er beklagelig at bedriften ikke har lagt gjennomført en skikkelig utredning for å finne alternativer slik lovverket forutsetter, og for å vurdere andre løsninger mot dagens tiltak.

Det må trekkes en grense for hvor lenge bedriften gjennom å fremme udokumenterte påstander om risiko for bedriftens undergang kan fortsette å presse miljøets tålegrenser.

På denne bakgrunn ber vi med om at søknaden om utslippstillatelse avslås.

Med vennlig hilsen

Gunnar Reinholdtsen
Naturvernforbundet i Sør-Varanger