Oppdrett over alle støvleskaft
Bestanden av villaksen er truet. Det er flere årsaker som alle kjenner, men den største er belastningen og risikoen fra oppdrettsnæringen, som i altfor stor grad blir oversett.
Oppdrettsanleggene, godt over tusen i tallet, er spredt langs hele kysten. Anleggene, og fisken der, utgjør en alvorlig trussel for villaksen, som i flere fjorder er i kritisk tilstand. Det skjer gjennom spredning av lakselus, gjennom rømming og genetisk forurensing og gjennom risiko for spredning av smittsomme laksesykdommer, samt gjennom avrenning av kjemikalier, fôr og fiskeskitt. I nord har vi snart ingen fjorder igjen som ikke er berørt av oppdrettsanlegg.
Den norske oppdrettsnæringen har etter hvert nådd opp til en bestand på ca. 400 millioner laksefisk. Dette har gitt lakselusa et matfat som er mer enn 300 ganger større enn før denne industrien startet. Bestanden av lakselus har økt proporsjonalt med dette, og lusas påvirkning har derfor økt kraftig også på villaksen, sjøørret og sjørøye som også svekkes og dør når luseangrepene blir for store.
Når maten er fordøyd kommer restene ut: «Oppdrettsnæringen slipper ut over tre ganger mer avføring enn det samlede norske kloakkutslippet». Fem prosent av oppdrettsforet havner også på bunnen, og også dette bidrar til å forringe vannmiljøet og kvaliteten på villfisken.
Miljødirektoratet: «I oppdrettsanleggene kan antall lakselus per fisk holdes lavt ved hjelp av forskjellige typer tiltak. Den store mengden med oppdrettsfisk gir likevel så mange verter for parasitten at det fører til høy produksjon av egg og larver som sprer seg i sjøen gjennom hele året.»
Villaksen betaler en stor pris, men nyere forskning har vist at de største ofrene er sjøørret og sjørøye, som er både mer sensitiv og lever lengre i fjordområdene der mengde lus er størst. Men også befolkningen blir tapere, når det høstbare overskuddet av laksefisk en tidligere kunne høste av på kysten og i elvene, nå blir mindre og mindre.
Innsiget av villaks er nå redusert fra 1,2 millioner i 1980 til i dag ca. 500 tusen laks pr. år (www.miljøstatus.no). Medregnet den rømte oppdrettsfisken, har oppdretterne i Norge nesten 1000 oppdrettsfisk for hver eneste villaks!
Forskning (Havforskningsinstituttet 2019) konkluderer med at «i enkelte år har antall rapporterte rømt oppdrettslaks vært høyere enn antall voksen villaks som returnerer til elvene for å gyte.»
Tiltakene som brukes for å holde lusebestanden nede er tøffe også for laksen (eks. gift, kjemikalier og varmtvann). Det brukes avlusningsmidler som i utgangspunkt er designet som sprøytemidler i landbruk, eller til annet formål enn direkte bruk i sjøen, og som kan ta knekken på andre organismer fra tare til fisk, og særlig krepsdyr, som for eksempel reker og dyreplankton. Dette tillates i stor skala, til tross for at myndighetene har moderat kunnskap om miljøeffektene. (Havforskningsinstituttet, Risikorapport for norsk fiskeoppdrett 2021).
Ca 20 % av oppdrettslaksen dør i anleggene – hele 65 millioner fisk gikk tapt i 2019. (Fiskeridirektoratet). I tillegg gikk det i 2019 med over 60 millioner såkalte rensefisk som skal spise lusa av laksen. Dette er fisketypene rognkjeks og leppefisk, og det er fra forskningshold uttrykt bekymring både for belastningen på bestandene, for genetisk forurensing, og legalt og etisk på grunn av at dødsraten for rensefisken er nesten 100 %.
Oppdrettslaks mates fremdeles med en høy andel villfisk. Det er bl.a. omtalt nedfisking av levegrunnlaget for lokalbefolkning i Peru, for å mate norsk oppdrettslaks. Tobis, brisling, lodde og kolmule er nøkkel arter for villfisk, inkludert laks, i Nordsjøen og Barentshavet. Oppdrettsnæring forsyner seg grovt av disse.
I nærheten av oppdrettslokalitetene er miljøet i fjordene svært negativ påvirket. Det gjelder avrenning av kobber, plantevernmidler fra fôr og avlusningsmidler, samt sedimentering og organisk belastning. Når myndighetene skal kartfeste miljøtilstanden i en fjord, er det resultatene fra den ytterste forskningsstasjonen (lengst vekk fra anlegget) som brukes. Det er vanskelig å forstå hensikten, for det virker nesten som om man konsekvent og bevisst måler tilstanden i en oppdrettsfjord utenfor området der påvirkningen ligger?
Dette fører til at oppdrettsnæring slipper billig unna med rapporteringen til EØS-avtalen om den felles europeisk vannforvaltning (vanndirektivet).
Det er ingen tvil om at dagens påvirkning fra oppdrettsnæringen er en alvorlig trussel mot villaksen, og at påvirkningen fra denne industrien også kan utgjøre en trussel mot øvrig liv i fjordene og havet, gjennom en betydelig forurensing, overgjødsling, smittefare og medikamentbruk. Skal villaksen og fjordene overleve, så må oppdrettsindustrien finne andre produksjonsmetoder enn åpne merder og fôring med villfanget fisk. Politikerne må ta ansvar for å begrense forurensing – også i havet, og de må begrense sin ukritiske ekspansjonstrang til et langt mer bærekraftig nivå.
Gunnar Reinholdtsen,
Styremedlem Naturvernforbundet i Sør-Varanger
Innlegget er publisert i Nordlys (Nordnorsk debatt), Finnmark Dagblad (Finnmarksdebatten), Finnmarken og Sør-Varanger avis.