Kjære naturvernvenner!

Jeg er stolt over og glad for at dere har valgt å invitere meg til deres seminar med fokus på vern av fjorden!

Fjorden er livsnerven i mange sjøsamiske samfunn, og med min bakgrunn og oppvekst i Nesseby så har jeg mange historier om vår familie og forholdet til Varangefjorden blant annet. En av dem fikk jeg høre fra min áhkku, som fortalte om en av våre formødre at hun fødte sitt barn i båten da hun skulle ro kokfisk til familien. Det er jo en historie verdt generasjoners gjenfortelling, mest fordi det er et eksempel på en annen kvinnehverdag og fra en tid da det å ro kokfisk var tvingende nødvendig. At fødselen også skjedde midt i dette var neppe planlagt, men det er kanskje heller ikke en helt unik historie.

Jeg er mor selv, og har født barn, men med nødvendig hjelp fra sykehuset i mine fødselssituasjoner. Jeg tenker nok at historien neppe var ment som en gjenfortelling om et ideal, men mer i forundring og ydmyk påminnelse om tidligere tiders strev. Jeg ror ikke kokfisken selv heller nå for tiden, og jeg vet ikke hvilke historier mine etterkommere skal fortelle om meg, eller om det blir fortalt noen historier om meg noen generasjoner frem i tid.

Det er heller ikke så viktig å dvele ved tanken om det, fordi det vil verken jeg eller dere ha interesse av eller noen kunnskap om.

Men fisk må de ha å spise, mine etterkommere, og det er også mitt store ønske og mål at de er klar over sin kultur, at de viderefører vår kultur og at de også snakker vårt språk, og gjerne mange andre språk også. Om de er heldige som meg, og kan nyte livet ved fjorden – om det er Varangerfjorden eller Altafjorden – eller andre fjorder, det kan jeg også håpe på.

Fjordene vil jo etter all sannsynlighet ligge der også fremover, men det er knyttet spørsmål til om vi har evnet å ta godt vare på fjorden som økosystem og sikre ressursgrunnlaget i form av fisk – som egner seg til menneskemat for fremtidens generasjoner. Ressursgrunnlaget og muligheten til å kunne leve av ressursgrunnlaget er også det materielle kulturgrunnlaget for samisk kultur.

Svaret på dette må være at vi i nåtiden må forvalte og ivareta på en så god måte at det er levegrunnlag både økologisk, materielt og kulturelt – det er et stort ansvar – og det påhviler oss alle.

Jeg vil peke på noen hovedutfordringer med tanke på fjordene i forhold til dette.

1. Forurensingsutfordringer

2. Endret bruk av fjorden

3. Økosystemet, nye arter og klimaendringer

Det vil føre for langt å kunne gå dypt inn i alle disse tre hovedutfordringer i denne seansen her, men jeg må gi uttrykk for at alle tre utfordringene danner ett naturlig inngangspunkt til det som må være min jobb i dette innlegget, nemlig å si noe om Sametingets arbeid i forhold til disse utfordringene.

Sametinget er et politisk organ, og jobber politisk for løsninger som kan bidra til å sikre retten til fiske for befolkningen i de sjøsamiske områdene. Både som levevei, men også i kombinasjon med andre næringer. Som politisk prinsipp har Sametinget siden etableringen hevdet og fremholdt at nærhet til naturressursene gir høstingsrett i et historisk sedvaneperspektiv. Nærhets- og avhengighetsprinsippet er innført som et førende prinsipp innenfor Sametingets satsing på marine næringer. Sametinget jobber for å sikre retten til fiske for befolkningen i de sjøsamiske områdene, samt utvikle og øke sysselsettingen innenfor marine næringer. Gjennom de årlige budsjetter har Sametinget avsatt virkemidler til marine næringer ved å gi støtte til investeringer i fartøy, modernisering av lokale mottaksanlegg, samt bidra til produktutvikling innenfor marin næringsvirksomhet. Dette for sterkere å kunne bidra til å opprettholde og styrke bærekraftige fiskerimiljøer i samiske kyst- og fjordsamfunn.

Fiskeri i kyst- og fjordfarvann, som et materielt kulturgrunnlag, er avgjørende for bo- og sysselsettingen i samiske lokalsamfunn langs kysten.

Jeg vil nevne Samisk fiskeriutvalg (1997), Sametingets egen fiskerimelding (2004), deltakelse i Havressursutvalget (NOU 2005:10), Kystfiskeutvalget (NOU 2008:5) og konsultasjoner med fagdepartementet om reguleringer av fiskebestander og kongekrabbeuttak, sist i form av konsultasjoner omkring dette i stortingsmeldingen st.mld.17 (2014-2015) som er lagt frem og som kan leses på nett her: https://www.regjeringen.no/nb/dokumenter/meld.-st.-17-2014-2015/id2403472/?docId=STM201420150017000DDDEPIS&ch=1&q=&ref=search&term=

Sametinget holder også på å lage sjøsamiske strategier, og i denne sammenhengen inviterer vi til folkemøter, blant annet i Gáivuotna/Kåfjord mandag 20.04.2015. Naturvernforbundet er selvsagt hjertelig velkommen med innspill til arbeidet med strategien. Målet er å lage en fremtidsrettet og god fiskeristrategi for å styrke sjøsamiske samfunn.

For å kunne leve av fiske, må man jo kunne fangste på fiskebestander. For det fisket vi kjenner best kulturelt og er avhengige av, nemlig fiske på mindre fartøy og ved passiv redskapsbruk, foregår i fjordene. Derfor har Sametinget vært opptatt av å sikre disse mindre fartøyene både kvoter og tilgang til ressursene. Blant annet har man jobbet for å sikre at det fastsettes fjordlinjer, og at fisket innenfor disse fjordlinjene forbeholdes de mindre fartøyene.

For å kunne sette fjordlinjer i fjordene, har Sametinget og Nærings- og fiskeridepartementet i 30.01.2013 nedsatt ei fjordfiskenemd, som skal gjennomføre ett større arbeid med blant annet følgende oppgaver:
a) Vurdere situasjonen og utviklingen for det lokale kystfisket, med særlig vekt på samisk bruk, og fremme forslag om målrettede lokalt tilpassede tiltak som kan bidra til å styrke kystsamfunn og samiske lokalsamfunn. Tiltakene kan omfatte tema som rammebetingelser, rekruttering, mottaksstasjoner og andre infrastrukturtiltak.

b) Innhente vitenskapelig og lokal og tradisjonell kunnskap om viktige gyte- og oppvekstområder for bestander som høstes kystnært og i fjordene, og vurdere hvilke reguleringstiltak, herunder redskapsbruk, som sikrer en bærekraftig høsting og tilrettelegger for lokal utnyttelse av ressursene.

c) Vurdere plassering av de fjordlinjer som angir hvor det er forbudt å fiske for fartøy over 15 meter, samt hvilke unntak som er hensiktsmessige.

Fjordlinjene skal da være en beskyttelse for de mindre fartøyene og at de først og fremst får fiske på den ressursen som befinner seg i fjorden. Nemnda er i arbeid med både overnevnte punkter og øvrige punkter, og jeg avventer deres anbefalninger omkring fjordlinjene og så følger vi arbeidet med å få endelig fastsatte fjordlinjer.

Så over til dette med endret bruk i fjordene. Vi vet at havbruk/oppdrettsnæringen er i vekst, og at næringen blant annet legger beslag på arealer i forbindelse med oppdrettsvirksomheten som kan komme i konkurranse med eksisterende bruk av sjøarealene. I denne sammenhengen har både denne og forrige regjering lagt opp til en strategi for vekst i oppdrettsnæringen nord for Trondheim. Når det gjelder melding om vekst i norsk lakse- og ørretoppdrett har regjeringen avvist at Sametinget har konsultasjonsgrunnlag i denne sammenhengen.

Sametinget har i brev datert 09.01.2015 gitt høringsuttalelse i saken, og har bedt om konsultasjoner i forhold til arbeidet med meldingen. 19.03.2015 fikk vi svar fra nærings- og fiskeridepartementet:

Vi viser til Deres høringsinnspill vedrørende høring av elementer som skulle inngå i melding til Stortinget om vekst i norsk lakse- og ørretoppdrett.

Departementet skriver blant annet følgende:

Nærings- og fiskeridepartementet kan ikke se at meldingen til Stortinget vil kunne påvirke samiske interesser direkte. Dette skyldes, som vi også har formidlet til Sametinget i forbindelse med andre saker om vekst i havbruksnæringen, at tillatelser til lakseoppdrett tildeles i to faser. Den første fasen gjelder tildeling av et tilsagn om tillatelse til oppdrett eller økning av kapasitet på eksisterende tillatelser. I den andre fasen blir tilsagnet knyttet til en lokalitet, og det blir skrevet ut et tillatelsesdokument.

Det er ved klarering av nye eller utvidede lokaliteter (fase 2) det vil bli tatt hensyn til

samiske interesser, jf. Ot.prp. nr. 61 (2004-2004) om lov om akvakultur s. 44:

«I utøvelsen av akvakultur vil lokalisering av slik virksomhet kunne konkurrere med andre brukerinteresser i kystsonen, herunder også samiske interesser. Ved lokalisering av akvakultur vil således samiske fiskerier kunne ha et særlig vern mot søknader om lokalisering av akvakultur på tradisjonelle fiskeplasser, men dette er en form for arealbrukshensyn som fiskerimyndighetene må ta hensyn til i sin saksbehandling.»

Sametinget og departementet har nå ved gjentatte anledninger vært uenige om hvorvidt saker som gjelder endringer på tillatelsesnivå bør utløse en plikt til konsultasjoner. Vi foreslår at dette temaet igjen blir drøftet på neste årlige møte mellom Sametinget og Nærings- og fiskeridepartementet.

Videre foreslår vi at det føres en dialog under arbeidet med oppfølging av meldingen til Stortinget.

Departementet vil ta initiativ til et møte i den anledning før sommeren.

Jeg er sterkt bekymret for flere forhold knyttet til denne berammede økningen i oppdrettsvirksomhet. Bruk av lusekjemikalier har sterkt negative konsekvenser for blant annet reka, som vi også skal fangste på. Konkurranse om arealer, i forhold til gyteområder og fiske som allerede foregår er øvrige utfordringer. Rømming av oppdrettslaks, og konsekvenser for villaksestammen er andre aspekter ved det hele. Dette er alvorlige konsekvenser, og Sametinget har derfor et betydelig engasjement i forhold til kystsoneplanlegging og for å søke å ivareta hensyn som sikrer øvrig virksomhet som for eksempel sjølaksefiske og fisket i de lakseførende vassdragene som jo er et materielt kulturgrunnlag for oss. Ut fra dette ønsker ikke Sametinget at det gis tillatelser i nærheten av lakseførende vassdrag, så min mening er klart at Sametinget må arbeide med lokalitetsforhold og så mener jeg at Sametinget helt klart har konsultasjonsinteresse i spørsmål om kapasitetsøkning generelt fordi slike ambisjoner kan ha betydelige konsekvenser for samiske interesser både i forhold til eksisterende aktivitet, men også mulige konsekvenser av kapasitetsøkning.

Så skal jeg si noe om forurensingsaspektet og miljøsiden av økosystemene i fjordene. Vi vet at flere arter gjør seg gjeldende i våre nærområder. Eksempler på dette er makrell og snekrabbe. Dette er ressurser vi arbeider løpende for å sikre at vi også sikres muligheter og rett til å fangste på disse artene, slik at nærhetsprinsippet kommer til anvendelse.

Vi har en rekke mineralsaker som er hyppig i samfunnsdebatten, som helt klart fører til konsekvenser for fjordene våre om tiltakene tillates.

Jeg vil ta for meg eksempelet Bøkfjorden, siden jeg ser dere har Nussir-saken på agendaen i morgen.

Syd-Varanger gruve har fått øke sin utslipstillatelse for vannbehandlingskjemikalie polyDADMAC over de siste årene. Det er Miljødirektoratet som behandler søknader om utslippstillatelse. Sametinget kan kun gi uttalelse, men det er ikke adgang til å fremme innsigelse slik som i saker som behandles med hjemmel i plan- og bygningsloven.

Sametinget har ved flere anledninger bedt om at det utredes hvilke konsekvenser kjemikaliet kan ha for samiske fiskeriinteresser.  Sametinget har hele tiden ment at Miljødirektoratet ikke bør gi en permanent tillatelse for økt bruk av polyDADMAC så lenge der er lite kunnskap om virkninger av kjemikalier i Bøkfjorden over lengre tid.

Dette er ett eksempel på de konkrete utfordringene vi står midt oppe i når det gjelder både utslipp i fjordene, men også planer om sjødeponier er jo veldig dagsaktuelle for tiden. Sametinget konsulterer med miljøverndirektoratet om utslippstillatelse i Repparfjorden, men disse konsultasjonene er ikke sluttført pr. nå. Derfor skal jeg forlate det emnet med å klargjøre at det er sametingsrådets intensjon å fremme Nussir-saken for behandling i Sametingets plenum når vi har avsluttet de pågående konsultasjonene med Miljødirektoratet og det foreligger en vurdering fra direktoratets side.

Jeg vil også understreke at innsigelsen til reguleringsplanen for Nussir og Gumpenjunni (Ulveryggen) var levert av det forrige sametingsrådet i 2012, og da jeg hadde møte med statsråd Jan Tore Sanner i mars 2014 presiserte jeg at dette sametingsrådet stilte seg bak den innsigelse som var levert i 2012, men at dette sametingsrådet ville ha levert en innsigelse som også tok opp hensynene til miljøet og fisket i forhold til reguleringsplanen. Statsråden valgte da å godkjenne reguleringsplanen, og tok ikke innsigelsene fra verken Sametinget eller områdestyret for Vest-Finnmark til etterretning. Statsråden la inn følgende vilkår i vedtaket: Det legges til grunn at tiltakshaver i samråd med reindriftsnæringen kommer frem til avbøtende tiltak som legger grunnlaget for videreføring av reindriften i området.

Etter min kunnskap er dette vilkåret ikke innfridd pr. dags dato.

Det er enda mange emner og tema jeg burde vært innom her. Mitt hovedbudskap har vært at det å sikre både fjordene, økosystemet i hver enkelt fjord, ressursforvaltning for fremtidens generasjoner og det samiske materielle kulturgrunnlaget er et stort arbeid på mange nivåer.

Selv overordnede og gjennomgripende saker som vern av naturen er likevel arbeid som starter med tanken og gjerningen i praksis. Dere er viktige i denne sammenhengen. Jeg trur også dere, selv om dere står med bena plantet i mangeårig organisert arbeid, er tidlig ute på mange vis. I Europa, verden og lokalt er det en voksende miljøbevegelse som handler om mye mer enn ord. Det er viktig, og det vil bety mye for å faktisk kunne ta de nødvendige grep for å sikre naturgrunnlaget for fremtiden.

Nå har jeg brukt min tid og vel så det. Jeg vil bare avslutte med at dere i naturvernforbundet er viktige aktører i forhold til det arbeidet dere gjør både med enkeltsaker og i forhold til generelle samfunnsdiskusjoner.

Jeg vil få lov til å takke for oppmerksomheten og ønske dere riktig lykke til med forhandlingene i morgen!