Sjødeponi gir stor miljøskade
Debattinnlegg av Naturvernforbundet i Finnmark, sendt aviser som svar på innlegg fra Norsk Bergindustri.
Norsk Bergindustri (NB) har som oppgave å tjene interessene til medlemsbedriftene: De vil ha rett til å leite og starte utvinning overalt og minst mulig offentlig styring med hvordan gruvene skal drives. De vil ha størst mulig inntekt med minst mulig utgifter. For å kunne drive billigst mulig har NB nå starta en kampanje for å framstille sjødeponi som en forsvarlig måte å behandle gruveavfall på.
NBs generalsekretær Elisabeth Gammelsæter er i Finnmark Dagblad 16. oktober sint på Kystdirektoratet, som har gått kraftig ut mot bruk av fjordene til utslipp av store mengder gruveslam. Gammelsæter uttrykker at hun er stolt av norsk miljølovgiving og høge miljøstandarder, men NB arbeider likevel for at Norge skal ha lavere miljøstandard for gruveindustrien når det gjelder påvirkning på livet i havet. Etter sterk internasjonal motstand har de fleste landa i verden nå slutta med å sleppe gruveslam ut i havet. I tillegg til Norge er det no bare ei gruve i Tyrkia, ei i Indonesia og noen få i Papua New Guinea (alle på over 800 meters djup). I Norge skjer igangværende og planlagde utslipp på vesentlig grunnere vann, de fleste på 40 – 80 meter og i Førdefjorden på 300-150 meters djup. Det vil si i dei biologisk mest aktive og viktige områda for livet langs kysten.
Gammelsæter innrømmer at i deponiområdet vil alt liv på botn vil forsvinne i hele gruvas levetid og ei god stund etterpå. I Repparfjord skal deponiområdet bli på 5 kvadratkilometer, men det er sannsynlig at slammet vil spre seg en god del lengre ut. Vannforskrifta seier at fjordområdet vil bli regna å ha «svært dårlig økologisk tilstand» uavhengig av innhold av kjemikalier eller tungmetall. I tillegg sier Direktoratet for Naturforvaltning (DN) om Repparfjord at innholdet av tungmetall i slammet blir så stort at en ikke får ”god kjemisk tilstand”, og skriver: «Kobberkonsentrasjonen i avgangsmaterialet ligger ca 3 ganger høyere enn for Klif sin tilstandsklasse V (svært dårlig) for sedimenter.» DN meiner at dette vil «være meget skadelig» for bunnlevende organismer, mens Gammelsæter hevdar: «Jakobsens (Kystdirektoratet) påstand om avgang med høyt kobberinnhold fra Nussir har heller ikke rot i virkeligheten».
Gammelsæter gir oss også inntrykk av at vi må godta sjødeponi dersom vi vil ha metall til solceller, vindmøller og batteri. Det er ikke underlig at gruveindustrien ønsker å få slippe gruveslammet i fjordene, for det er langt rimeligere enn å ta et godt miljøansvar for overskuddsmassen fra gruvene, der de finner annen bruk for massen og legger så mye som mulig tilbake i gruva, slik at det blir lite eller ikke noe behov for deponi.
Vi kan ha noe å lære av India, som i 2008 vedtok en nasjonal gruvestrategi med ei nasjonal målsetting å få gruver uten avfall, og i dag gir de konsesjon til de gruveselskapa som klarer å bruke opp mest av materialet med minst behov for deponi.
I innlegget til Norsk Bergindustri forsøker generalsekretæren å skryte av det gode samarbeidet de har med Norges Fiskarlag, med felles seminar m.m. Men hun passer seg vel for å fortelle hva Fiskarlaget har uttalt om sjødeponi. Så godt som alle organ som har ansvar for at fiskerinæringa fortsatt kan levere rein fisk fra reint hav, har tatt avstand fra dumping av gruveavfall i norske fjorder. Argumenta mot en slik praksis er mange og motstanden er økende.
Standpunktet til Norsk Bergindustri er naturlig og logisk ut fra deres interesser. Argumenta for sjødeponi er egentlig bare ett: Det er billigere for gruveindustrien og gir aksjonærene større profitt. Men ønsker virkelig staten at dette argumentet skal være overordna all hensyn til naturen og til sjømatnæringa?
Naturvernforbundet i Finnmark