Vindkraft uten grenser?

Et flertall i Energi- og miljøkomiteen på Stortinget har seks forslag for å fart på vindkraftutbyggingen i Norge. Naturvernforbundet mener at vi først må avklare hvilke områder som skal skjermes, før eventuell vurdering for utbygging. Leveområder for både tamrein og villrein skal være uaktuelle for utbygging, noe forbundets landsstyre slo fast allerede i 2018.

Siv Bårdsen/Lone Bjørkman/Mari
Siv Bårdsen/Lone Bjørkman/Mari

Om Naturvernforbundet:
Naturvernforbundet er Norges eldste og største natur- og miljøvernorganisasjon, stiftet i 1914. Vi arbeider for å verne naturen og sikre livsmiljøet slik at menneskelig aktivitet ikke overskrider naturens tålegrenser.
Naturvernforbundet har litt over 43 000 medlemmer.

Et flertall på Stortinget ønsker å få fart på vindkraftutbyggingen i Norge. Kommuner skal få penger tidligere, prosessene skal gå raskere, og flere prosjekter skal realiseres. Ambisjonen er mer kraft. Men i all denne utbyggingsiveren overses et viktig spørsmål: Vet vi egentlig hvor det ikke skal bygges?

Vi som er engasjerte i Naturvernforbundet i Nordland, Troms og Finnmark ser hver dag hvordan presset på naturen i nord øker. For oss er det åpenbart at dagens politikk lider under en alvorlig rekkefølgefeil. Først åpner man for utbygging. Deretter forsøker man å håndtere konsekvensene. Slik kan vi ikke fortsette. Først må vi avklare hvilke områder som skal skjermes. Deretter kan vi vurdere hva som eventuelt er mulig.

Allerede i 2018 slo Naturvernforbundets landsstyre fast at noen områder er så viktige at de må være helt utelukket fra utbygging. Reindriftsområder ble løftet fram som et tydelig eksempel, og det samme gjelder villreinens leveområder i sør. Erfaringene de siste årene har bare styrket dette standpunktet.

Forskjellen mellom villrein og tamrein er så klart viktig, men kunnskapen peker i samme retning. I sør er villreinen en ansvarsart Norge skal ta vare på. Den er avhengig av store, sammenhengende fjellområder og tåler fragmentering av landskapet dårlig. I nord er det tamreinen og reindrifta som danner mye av grunnlaget for samisk kultur og tradisjonell næringsutøvelse. Her handler det ikke bare om økologi, men også om rettigheter, språk og livsform. Fellesnevneren er behovet for store, sammenhengende naturområder.

Når slike områder bygges ned, endres noe fundamentalt. I villreinområdene brytes leveområder og trekkmønstre opp. For reindrifta fragmenteres beiteland og trekkleier, og fleksibiliteten forsvinner. Dette er inngrep som gir varige og i praksis irreversible konsekvenser.

Det er nettopp disse erfaringene som gjør landsstyrets vedtak fra 2018 så relevant også i dag. Noen områder er så viktige at vi må sette ned foten. De må være utelukket fra utbygging.

I nord ser vi samtidig hvordan presset forsterkes av en annen gjennomgående svakhet i politikken: Mangel på helhetstenkning. Naturen påvirkes ikke nødvendigvis negativt av ett prosjekt av gangen, men av summen av mange inngrep over tid. Store deler av landsdelen er allerede preget av vannkraftutbygging, kraftlinjer, veier og annen arealbruk. Når nye vindkraftprosjekter foreslås, legges de oppå en eksisterende belastning. Effekten er ikke bare større – den er kumulativ. Økosystemene svekkes, beiteområder fragmenteres og grunnlaget for videre bærekraftig bruk reduseres.

Dette er bakgrunnen for at vi i Naturvernforbundet i Nord-Norge i økende grad ber om tidlig avslag i konkrete saker. Når den eksisterende kunnskapen allerede viser at inngrepene vil få store og irreversible konsekvenser, er det ikke mer utredning som trengs. Det som trengs, er vilje til å trekke en grense.

Naturmangfoldloven gir klare føringer. Når skadepotensialet er stort og usikkerheten betydelig, skal føre-var-prinsippet legges til grunn. Tvilen skal komme naturen til gode. Likevel ser vi ofte det motsatte: Usikkerhet brukes som begrunnelse for å gå videre i prosessen. Det er uansvarlig og ikke i tråd med intensjonene i lovverket.

Forslaget om å gi kommuner tidligere økonomiske gevinster fra vindkraftprosjekter forsterker utbyggingspresset. Vi har forståelse for den utfordrende økonomiske situasjonen mange distriktskommuner står i. Det er ikke vanskelig å se at det er en risiko for at kortsiktige økonomiske hensyn kan få uforholdsmessig stor vekt i saker som har langsiktige konsekvenser for natur og samfunn. Derfor må de viktigste rammene for arealbruk ivaretas nasjonalt.

Det pekes ofte på «grå arealer» som en del av løsningen. Prinsippet er riktig: Ny energiproduksjon bør skje der natur allerede er påvirket. Men slike arealer er begrensede, og i praksis vil presset lett flyttes videre til inngrepsfrie naturområder med gode vindressurser.

Mye av argumentasjonen for mer vindkraft bygger på en forutsetning om at vi trenger stadig mer kraft. Men dette er ikke en naturgitt situasjon. I Nord-Norge er det i dag en betydelig kraftproduksjon og et solid kraftoverskudd. Utfordringen oppstår når det legges opp til en kraftig økning i forbruket gjennom nye kraftkrevende prosjekter som Melkøya og Nscales datasenter i Narvik. Spørsmålet blir dermed ikke bare hvordan vi skal skaffe mer kraft, men hvorfor behovet oppstår. Når økt etterspørsel er et resultat av politiske valg, blir det også et politisk ansvar å vurdere konsekvensene av disse valgene. Å bygge ned verdifull natur for å dekke politikerskapt kraftetterspørsel er et elendig utgangspunkt for god ressursforvaltning.

Naturvernforbundet mener at løsningen ikke kan være ensidig økt produksjon. Norge har et høyt energiforbruk, og skal vi nå både klima- og naturmål, må vi i større grad redusere og prioritere bruken av energi. Uten en slik prioritering vil presset på naturen fortsette å øke.

Kjernen i utfordringen er mangel på grenser. Ikke alle områder skal vurderes for utbygging. Noen områder skal være uaktuelle, punktum. Det gjelder inngrepsfri natur, leveområder for sårbare arter, villreinens fjellområder i sør og reindriftas arealer i nord. Dette er grunnleggende forutsetninger for en bærekraftig forvaltning.

Det er bedre å si nei tidlig enn å rydde opp etterpå. Når natur først er bygget ned, og rettigheter først er satt til side, finnes det ingen enkel vei tilbake.

Derfor må vi snu rekkefølgen nå. Først må vi slå fast hva som ikke skal bygges ned. Deretter kan vi diskutere hva som eventuelt er mulig.

Med naturvennlig hilsen:

Kjell M. Derås, Naturvernforbundet i Finnmark

Inger Marie Holm, Naturvernforbundet i Troms

Frode Solbakken, Naturvernforbundet i Nordland


Foto: Siv Bårdsen, Lone Bjørkmann, Marius Fiskum
Fotomontasje: Naturvernforbundet i Troms


Publisert i media

iFinnmark, Finnmarksdebatten:
Vindkraft, Naturvernforbundet | Vindkraft-Norge bygger ned naturen baklengs

Ságat, Samedebatten:
Vindkraft uten grenser?

Nordlys, Nordnorsk debatt:
Naturvernforbundet, Vindkraft | Vindkraft uten grenser?