Hvalen som strandet i Øygarden nylig døde ikke forgjeves. Bildene av hvalmagen full av plast har rystet folk, vi har alle fått en anelse om hvor utrolig mye plast det er i havet. Ryddeaksjoner er satt i gang, det samme er diskusjonen om hvordan vi kan slutte å bruke plast. 

En god del av plasten som fyller opp strendene, ligger på havets bunn eller flyter rundt i havene kan med effektiv innsats kanskje fjernes. Verre er det med mikroplasten, plasten vi ikke ser.

Mikroplast er plastbiter på mindre enn fem millimeter. Kildene er flere. Slitasje av bildekk er en viktig kilde, og det samme er avrenning fra kunstgressbaner. Mikroplast oppstår dessuten når plastsøppel i havet slites ned til mindre biter, og små plastpartikler har også blitt brukt som
tilsetningsstoff i kosmetikk og andre produkter.

Uansett hvordan mikroplasten ender i havet kan den utgjøre et problem, særlig for dyr som lever av plankton ved å sile sjøvann gjennom gjellene, slik som blåskjell. Når sjødyr spiser mikroplast
kommer partiklene inn i næringskjeden og ender i kroppene til individene øverst i næringskjeden, bl.a. oss mennesker. 

Mikroplastpartiklene kan inneholde organiske miljøgifter som vil frigjøres i dyrenes magesekk, og bevege seg ut i vevene. Sjødyr inneholder allerede slike gifter, hvor mye av disse som skyldes
mikroplast vites ikke. Det verste for dyrene er antakelig at plastpartiklene fører til metthetsfølelse, slik at de slutter å spise og får for lite mat.

Det er gjort forsøk med å utsette blåskjell for mikroplast. Partiklene forårsaket fortykkelser i gjeller og fordøyelseskjertler og ga i tillegg skade på annet vev, blant annet kappen. Blåskjell og andre muslinger spises av mennesker, og det er viktig å vite at de kan inneholde plastforurensing.

Torskemager er undersøkt flere steder på Norskekysten. Etter disse observasjonene ser det ut til at torsken kan kvitte seg med ufordøyelig plast. Analyse av mengden fremmedstoffer i torskefilet i 2013 viste lave verdier, det var ingen økning i forhold til tidligere analyser.

En rekke laboratorier i verden arbeider med å måle mikroplastforurensing, i dyrevev og i miljøet. Det finnes forskjellige analysemetoder, men til nå har metodene vært for ulike til at resultatene kan sammenliknes. Ved å måle mengde og type plast i standardiserte prøver, håper forskerne etter hvert å kunne utvikle en felles metode. Når det er opprettet en standardmetode for å måle mengder og typer av plast, kan man bruke metoden til å overvåke mattryggheten. Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning i Bergen, NIFES, er med i dette arbeidet.

Honoria Bjerknes Hamre er aktiv i Naturvernforbundet i Hordaland.

---

Teksten er også publisert i medlemsmagasinet NaturVest #1 2017.