Kraft og vindmøller – Artikkel publisert i Halden Arbeiderblad, den 28/9

I en energiutredning ledet av tidligere energiminister Olav Akselsen, presentert i mars i år, står det: Både i Norge og Sverige kommer ny kraftproduksjon som et tillegg til eksisterende produksjon. Det er derfor sannsynlig med et betydelig kraftoverskudd i Norge og Sverige mot 2020 og årene etter dette. Olje- og energiminister Ola Borten Moe tror ikke på dette. Han tror at befolkningsveksten, økt levestandard, mer kraftkrevende industri og bruk av elektrisitet på sokkelen vil balansere produksjonsøkningen. 

Vannkraftproduksjon har gitt oss billig strøm, og sløsingen har vært stor. Nå er bevisstheten om energiøkonomisering blitt bedre. Stadig flere bruker sparepærer, installerer varmepumper, bedrer isolasjonen og skifter vinduer. I nybygg legges det inn vannbåren varme basert på jordvarme eller overskuddsvarme, solceller og solfangere monteres, lavenergihus og passivhus kommer. Denne prosessen vil fortsette, vi har langt igjen til nivået i Sverige.

Det kan virke som Ola Borten Moe ikke har noen tro på fortsatt energisparing. I så fall er han på kollisjonskurs med Enova, det statlige foretaket som han skal samarbeide med. El-kabel til sokkelen kan være bra for norske CO2-utslipp, men blir så dyrt at Statoil ikke prioriterer det. Det medfører trolig at utslippene bare flyttes til et annet land. Imidlertid bør mer strøm gå til el- biler. Dette forbruket blir likevel beskjedent. Hydro og Elkem har ingen planer om nye aluminiumsverk. Krafteksperter mener at vi samlet sett går mot et stort kraftoverskudd og dermed fortsatt lave priser. Ingen står fram og støtter statsrådens tro på økningen i det innenlandske forbruket. Fagmiljøet vet naturligvis også at den mest nærliggende og samtidig billigste måten å øke produksjonen på, er å oppgradere gamle vannkraftanlegg og overføringslinjer. Det kan gjøres uten nye naturinngrep.

Store naturinngrep kjennetegner en del av de prosjektene som ivrige konsulentfirmaer og grunneiere nå prøver å få gjennomslag for innenfor ordningen med grønne sertifikater. Denne skal brukes til å subsidiere ny miljøvennlig kraft. I år betaler vi inn omkring 150 kroner via strømregningen, i 2020 vil vi etter planen betale 900 kroner. Ordningen er positiv sett fra EU-siden, fossil kraft skal erstattes med fornybar. Problemet vårt er at mange av de prosjektene som kjøres fram for å komme inn under ordningen, slett ikke er miljøvennlige. Dessuten trenger vi ikke denne kraften, den må eksporteres.

Norge har forpliktet seg til å skaffe 13 TWh kraft gjennom grønne sertifikater innen 2020. Avtalen var unødvendig for Norge, men vi kan kanskje se den som et solidaritetsprosjekt, vi skal eksportere fornybar kraft til EU-land for å erstatte fossil energi. Utfordringen er å gjøre dette økonomisk og miljømessig akseptabelt. Dessuten har vi ingen garanti for at utslippene av CO 2 virkelig vil gå ned, utslippene reguleres av kvoter som kan bli videresolgt.

De største inngrepene i norsk natur ser vi i dag i søknadene om vindkraft-konsesjoner. Vindkraft er kostbar å produsere, prisen blir minst det dobbelte av vanlig kraftpris. Pådrivere er konsulentfirmaer og grunneiere og kommuner. Selv om produksjonsprisen blir høy, går strategien ut på at sugerøret inn i de grønne sertifikater skal gjøre at konsulenter, driftselskaper og grunneiere tjener gode penger, og kommunekassa får eiendomsskatt av møllene. At strømmen må eksporteres til sterkt subsidiert pris, spiller ingen rolle.

Prosjektet i Aremark er velegnet som eksempel. Her planlegges et vindkraftanlegg med 54 møller på 180 meters høyde over et areal på 20 km2. Dette planlegges helt inntil Vestfjella naturreservat, i et skogområde som er karakterisert som regionalt viktig for natur-, frilufts- og landskapsverdier i Østfold. Det må bygges 42 km med anleggsveier i området, med omfattende sprengningsarbeider, og skogen nær hver mølle må hogges. Møllene blir synlige fra hele fylket. Lønnsomhetsanalysen er mangelfull, vindmålinger er ikke gjennomført og årlig driftstid er anslått til å bli høyere enn på Smøla, der det blåser mye mer. Anlegget blir det største enkeltinngrepet i Østfolds historie, men siden dette dreier seg om kraft, behandles prosjektet etter Energiloven. Alle andre inngrep behandles etter Plan- og bygningsloven.

Det er ingen fantastisk idé å subsidiere norskprodusert kraft og selge den billig til utlandet, sa Ola Borten Moe til Aftenposten 30.juni. Da må han sørge for at de grønne sertifikatene brukes til gode prosjekter. Energiøkonomisering, oppgradering av gamle anlegg, varmepumpeteknologi og fjernvarme er eksempler. Også dette vil gi strøm til eksport, men subsidieringen vil bli mindre og miljøskader blir det ikke. Vi ser nå at gasskraftverkene er blitt en skandale og månelandingen er i ferd med å bli det. Det er viktig å passe på at ikke vindmøller blir en ny skandale, der de grønne sertifikaters pengebinge misbrukes til å støtte enkelte konsulentfirmaer, bønder og kommunekasser.

Vi leser i Aftenposten 31.august at Frp mener at Borten Moe er en Frp-er i Olje- og energidepartementet, at han har ført Frp-politikk siden han overtok departementet. Miljøbevegelsen er langt på vei enig. For statsråden selv, for Regjeringen og for Senterpartiet må det være et problem. Han har fortsatt mulighet til å endre på det inntrykket han har skapt.

Samfunnsøkonomer synes å være enige om at hvis Norge skaffer seg større kraftoverskudd enn vi har nå, vil prisen på strøm gå ned. Det vil bety at kraftverkeierne, stat og kommuner vil få reduserte inntekter, samtidig som den kostbare vindkraften må subsidieres enda mer før den eksporteres. Et alternativ er at vindkraftselskapene går konkurs og vindmøllene blir stående i en rasert natur som minnesmerker over en feilslått politikk. Hvem er tjent med dette?