Dette notatet er skrevet i forbindelse med planene om gjenoppstart av gruvedrift etter kobber og gull i Biedjovággi-området i Guovdageaidnu/Kautokeino. Først har vi forsøkt å kartlegge hva som har skjedd der tidligere, og deretter hvilke planer som er for ny drift. Dette skal være grunnlagsmateriale for en uttalelse til planprogrammet, for å kunne stille krav til videre utredning og konsekvensanalyse.
    Notatet bygger vesentlig på skriftlige kilder, og det må tas forbehold om at disse ikke alltid er pålitelige, og at det derfor kan forekomme feil. I flere tilfeller gir forskjellige kilder motstridende opplysninger om tidligere drift.
    Jeg vil svært gjerne ha kommentarer til dette, rettinger av feil og tilleggsopplysninger.

Privat og statlig malmleiting
At det er bergarter med kobbermalm i grenseområdet mellom Kautokeino og Nordreisa har vært kjent i alle fall siden mellomkrigstida. Den første som sikra seg rett til å leite her var konsul Gudleif Holmboe i Tromsø, med 71 mutinger i 1953. Holmboe samarbeida først med det svenske Boliden Aktiebolag, som gjorde geologiske undersøkinger i 1952 og 1953. Boliden stansa arbeidet da  staten ikke ville gi konsesjon til drift. Industridepartementet ville ikke binde seg til et utenlandsk selskap og ville at staten sjøl skulle stå for undersøkinger og evt. drift. I 1955 overtok staten mutingene til Holmboe. Det blei oppretta et eget statlig organ Kautokeino Kobberfelter, Statens Undersøkelser (KKSU). I 1956-59 blei det gjort overflateundersøkelser og i 1960-62 undersøkinger ved underjords forsøksdrift.  I 1963 uttalte KKSU at det ut fra undersøkelsene ikke var forretningsmessig grunnlag for bergverksdrift. NGU overtok da undersøkingene og kom tre år seinere til motsatt konklusjon; at det var grunnlag for årlig bryting av 150000 t råmalm og driftstid på 20 år. Det var ikke funnet mye ny malm i denne tida, hovedårsaka til den nye vurderinga var at kobberprisen på verdensmarkedet var dobla på denne tida. NGUs beregninger bygde på at kobberprisene ville fortsette å stige, mens det motsatte skjedde. Fram til 1966 blei det bora flere tusen meter diamantborehull og brukt 13,1 mill. på undersøkelser. Det var da kartlagt 3,6 mill. t. malm med gjennomsnittlig 1,8% Cu.

Bleikvassli starter opp
I 1966 starta Industridepartementet forhandlinger med aktuelle selskaper som kunne drive i Biedjovággi. Opprinnelig var det 5 interesserte selskaper, men flere trakk seg, da de ikke vurderte det som lønnsomt. Tilslutt sto bare Bleikvassli igjen. Bleikvassli var eid av den danskfødte forretningsmannen Holger Fangel, som dreiv Mofjellet gruver og Bleikvassli gruver i Nordland.
I 1967 ga regjeringa tilslutning til at staten samarbeida med A/S Bleikvassli Gruver om drift.
Endelig vedtak blei fatta i Stortinget i april 1968. Det blei da lansert som distriktsutbyggingstiltak.(Brenna s. 9-18) I Stortinget var det tverrpolitiske enighet om oppstarten, det var bare et lite mindretall som ønska at staten skulle gå inn som 50% eier. Stortinget vedtok samtidig bygging av vei fra Kautokeino til Bidjovagge. Denne fikk status som riksvei nesten fram, og forutsetninga var at denne skulle videreføres til Nordreisa. Veien sto ferdig til Biedjovággi i 1968, men har ikke blitt ført videre.
     1968 blei A/S Bidjovagge Gruber, oppretta, med Bleikvassli som eneaksjonær. 30.04.1970 fikk de konsesjon til drift og starta opp drifta samme år. Planen var da å drive ut 250000 t råmalm årlig i 16 år.

Fra jubel til kritikk
Kautokeino kommune var i starten en ivrig pådriver for å få igang drift, og formannskapet ville i 1964 «inntrengende anmode om at det settes igang drift ved Biedjuvaggi så sant det overhodet er mulig». Vestfinnmark Interkommunale Tiltaksråd og Finnmark fylkeskommune var også engasjert for å få igang driften.
    Etter som tida for oppstart nærma seg, begynte de første kritiske røstene å komme fram i Kautokeino. Et medlem av kommunestyret sa: «Det eneste vi kommer til å oppnå, er å få ødelagt noen beiteområder uten å få noe igjen for dette.» Kommunen stilte krav til konsesjonsvilkåra om produksjonsavgift til kommunen, men uten å få gjennomslag for dette. Kommunen ønska også langsiktig drift, mens selskapet la planer for mest mulig rasjonell drift og kort driftsperiode.
    Allerede før det var vedtatt å sette igang drift stilte Norsk Sameråd og NRL krav om at gruver i Biedjovággi ikke måtte føre til ulemper for reindrifta, og at reineierne i såfall måtte få erstatning. Det hadde da tidligere ikke vært rettsaker om erstatning til reindrifta for ulemper ved gruvedrift. Men i 1968 kom Altevanndommen, som slo fast at reindrifta hadde rett til erstatning ved fysiske inngrep i beiteområdet. Kautokeino flyttsamelag stilte krav om både forebyggende tiltak og erstatning. Kravet blei stilt ut fra at det berørte området er høst og vårbeite for distriktene Aborášša og Fávrisorda og flyttevei for flere distrikter, det var snakk om tap av beiteland, flytteleier, kalvingsplasser og skilleplass, samt forventa tap av fiske pga. overbeskatning. Reindriftssamene ville ha inn i  konsesjonensvilkåra at det skulle bli tatt inn spesielle hensyn til reindrifta. Men det gikk gruveselskapet mot, og det samme gjorde Industridepartementet og Bergmesteren. Myndighetene var her redde for at slike vilkår ville gi presedens for andre utbyggingssaker.  Gruveselskapet hevda at reindrifta ikke ville bli særlig innskrenka og at reinen ikke trakk vekk fra området,. De sa seg i prinsippet villig å betale for evt. skader for reindrifta, men hevda at det ikke ville bli slike skader. Reineierne ville i første rekke ha tiltak for å hindre skader, blant annet gjerder for å hindre sammenblanding med nabodistrikter, men domsstolen kunne bare dømme til erstatning for skader som allerede var skjedd. Under erstatningssaka blei det bare tatt hensyn til det direkte beitetapet målt i km2, ikke til virkninga for drifta i distrikta som helhet, særlig i sammenheng med at Áborášša allerede hadde måttet tåle store tap og driftsforstyrrelser pga. kraftutbygging i Kvænangen.
    I 1974 blei selskapet dømt til å betale 554000 kr. i erstatning, fordelt på fire reinbeitedistrikter. I de mest berørte distrikta var det flere siidaer som måtte gi opp drifta, og reintallet i Áborášša blei omtrent halvert i perioden med kraftutbygging og gruvedrift.  

Problemer med produksjonen
Det blei bygd et stort sentralbygg med flotasjonsanlegg, verksted, lager, velferdsrom og innkvartering. Malmtransporten til knuseverk og flotasjonsanlegg skulle starte i juli 1970, men kom ikke for alvor i gang før året etter. Planen var å drive underjordsgruve, men pga. tekniske vansker kom denne ikke igang før 1974. I mellomtida starta man med dagbrudd, og for driftsperioden som helhet blei omtrent 5/6 av malmen drevet ut i dagbrudd.1 Malmkonsentratet blei frakta med trailere til Alta, der det blei skipa ut til smelteverk i Spania.
    Det oppsto ei rekke vansker som skyltest kombinasjonen av klima, dårlig utstyr, strid med underentreprenører m.m. Sjøl det beste produksjonsåret kom bare opp i 40% av planlagt volum.  Dette førte også til problem i forhold til kontrakten med smelteverket, som også klaga på kvaliteten. Kobberinnholdet i malmen gikk ned år for år, samtidig gikk kobberprisen ned. Inntektene klarte bare å dekke en liten brøkdel av utgiftene. Fram til 1972 hadde statlige og private utgifter til anlegget tilsammen vært på omlag 75 millioner kroner. Kommunens inntekter til da hadde vært omlag 1 million. (Samla utgifter fram til 1980 skal ha vært 130 millioner. Det tyder på et samla underskudd på over 100 millioner.)
    Det gigantiske underskuddet på drifta i Biedjovággi var ei hovedårsak til at Fangelgruppen måtte gi opp å drive som sjølstendig selskap og i 1973 gikk de inn i A/S Sydvaranger, som da overtok aksjene og drifta. Distriktenes utbyggingsfond ga mange millioner i støtte, direkte eller som lån som aldri blei tilbakebetalt. Likevel gikk drifta med stadig større underskudd, kobberprisen var nå under halvparten av det som trengtest for å drive i balanse. På dette grunnlaget søkte Sydvaranger departementet om 5 års driftshvile, som blei innvilga i 1976.
    Til sammen blei det tatt ut omtrent 400000t malm i den første driftsperioden.

Driftshvile og ny leiting
De fem planlagte åra med driftshvile skulle bli til ti, og i mellomtida hadde Sydvaranger trukket seg ut. Rettighetene blei i 1984 overtatt av det statseide finske gruveselskapet Outokumpu, som starta opp driften i 1985. Outokumpu oppretta i 1988 det norske datterselskapet Norsulfid, som da overtok alle aksjene i Biedjovággi. Siden det hele tida var planlagt å starte opp igjen, og anlegget i mellomtida var blitt vedlikeholdt, kunne Outokumpu starte opp uten store oppstartsinvesteringer. Det var også blitt leita etter malm i mellomtida, slik at man nå hadde et bedre grunnlag for å vite hvor man kunne ta ut malm. Den andre driftsperioden skilte seg fra den første på noen viktige områder:
– Drifta foregikk nå bare i dagbrudd
– Malmkonsentratet blei frakta til smelteverk i Finland, som Outokumpu sjøl eide.
– Det blei ikke bare tatt ut kobber, men også gull, og gullet utgjorde omtrent halvparten av inntekten.
1985–91 ble det brutt 1,95 mill. tonn malm som gav et konsentrat som inneholdt 24 000 tonn kobber og 6 tonn gull.

Bidjovagge gruver som arbeidsplass   
I den første driftsperioden arbeidet mellom 100 og 120 personer i Bidjovagge-anlegget. Av dem var omtrent 20-30 fra Kautokeino kommune. Under driftshvilen hadde 5-10 personer arbeid med malmleting og tilsyn med gruven. I perioden 1985-1991 var det ansatt omkring 40-50 personer, mens et 50-talls mennesker var sysselsatt via underentrepenører.
    I den første driftsperioden bodde de fleste ansatte på gruveanlegget, i samme bygning som flotasjonsanlegg og verksted. De gikk helkontinuerlig 8-timers skift med 2 2/3 uke på arbeid og 1 1/3 uke fri. I den andre driftsperioden gikk arbeiderne 12-timers skift, med tilsvarende lengre friperioder. Arbeidsforholda og skiftarbeidet var svært uvant for folk som var vant til å arbeide i reindrift, jordbruk og utmarksnæringer. Gruveselskapa klaga over at noen arbeidere ikke møtte på jobb når det var viktige sesonger i reindrift og utmarkshøsting.
    Det virker som lite er skrevet ned om arbeidsforholda ved gruvene. Dette er derfor basert vesentlig på muntlige kilder. Arbeidsforholda kunne være harde, både for dem som kjørte maskiner i brudda og for dem som arbeida i flotasjonsverket. Det var dårlig med vernetiltak, mye støy og flotasjonskjemikaliene førte til at huden løsna på armer og bein. Det fortelles at de giftigste stoffene blei gjømt bort når Arbeidstilsynet skulle komme på besøk. Andre som har jobba der sier de ikke har hatt helseproblemer.

Ny stopp og nedlegging
Outokumpu kom ut av den andre driftsperioden med overskudd, men til sist var det så lite kjente reserver igjen at man ikke fant det lønnsomt å fortsette. I 1991 blei derfor drifta stansa. Først tenkte man på å starte opp igjen, men i 1994 beslutta Norsulfid/Outokumpu at driften skulle nedlegges for godt. I 1995 blei driftsbygningen revet. Et firma (hvilket?) var leid inn til å rive dette og planere ut, fylle opp dagbrudd osv. Rykter sier at de bare gravde ned alt som de ikke kunne få betalt for, og at det bl.a. blei gravd ned mye giftige kjemikalier og avfall. (Dette må undersøkes nærmere.)
Det blei gjort tiltak for revegetering av deler av området, særlig rundt der driftsbygningen hadde stått. Kommunens miljøkontor hadde ei rolle i dette, men det må undersøkes hvem som gjorde hva, hvem som betalte og hva som er resultatet.
    I samband med nedlegginga var det også snakk om å legge ned veien fra Čuonovuohppi til Biedjovággi, men dette blei ikke noe av. Veien er mye brukt av reineiere, som har nytte av den, bl.a. for å kjøre til skillegjerdet ved Ráisjávri og til hytter i området, sjøl om veien også er til ulempe for
dem som har vinterbeiteområde der veien går.
    Etter at Outokumpu la ned hadde de ikke mer interesse av området. Malmleitinga fortsatte i regi av det norske selskapet Geologiske Tjenester i samarbeid med det kanadiske Hendricks Minerals of Canada, fram til 1997. International Gold Exploration’s underselskap IGE Nordic AB starta opp undersøkelser i 2006 fram til 2008. I 2010 solgte de til Arctic Gold, som de samtidig fikk en 20% eierandel i.

Bilder fra Biedjovággi-området 2006 og 2011. (Foto: Svein Lund)

Varige skader?
Sjøl om en del eg gjort for å fylle opp dagbrudd og jevne ut hauger med gråberg, er inngrepa i naturen likevel store og uopprettelige. Som en reineier i området sa: «Dás ii goassege šat šaddá ealát» = Her blir det aldri mer beiteområde/livsgrunnlag. I myrer og bekkesig rundt og mellom brudda er det tydelig at vannet er unaturlig farga, tildels med grønt, hvitt eller brunt belegg på steiner og vegetasjon. Vannet som dekker over gruveavgangen i dagbrudda har helt unaturlig farge, noe som tyder på avsig fra gruvene. Etter nedlegginga påla Statens forurensingstilsyn bedriften å gjennomføre ei undersøking av forurensing fra anlegget. Denne blei gjort at NIVA i 1995 og konkluderte med at det er en del forurensing i sjølve gruveområdet, men ikke målt videre forurensing i elvene som får tilsig fra området. Rapporten er prega av mye faktafeil om drifta i Biedjovággi.
    Fra flere hold får vi opplyst at fisken i Leamšejávrrit sør for gruveområdet blei drept av et giftutslipp i den første driftsperioden, og at det ikke har vært fisk der siden. Det er slående at dette ikke er nevnt i undersøkelsen til NIVA og heller ikke i andre skriftlige kilder som vi har funnet.
    Deler av reinbeitet er ødelagt, men trolig er gruveområdet et forholdsvis lite hinder for reindrifta så lenge det ikke er drift i gruva. Erstatninga til reindrifta blei gitt i 1974 for skader til da, har det vært gitt/krevd erstatning seinere?
    Leiteboring har foregått i store områder rundt det gamle gruveområdet, og skader etter dette er ikke kartlagt. Men reindrifta klaga i fjor på Arctic Gold på grunn av store skader etter kjøring med maskiner i myrene.

Ny drift?
Arctic Gold har nå søkt om å få starte opp ny drift. De mener å ha kartlagt 1,8 mill t. mineralreserver og ønsker å starte opp så snart som råd. Arctic Gold har fått konsulentfirmaet Rambøll til å lage et planprogram. Dette er sendt ut 23.09.2011, og er nå ute til høring med frist 09.12.2011. Dette kan bestilles fra Rambøll i Alta eller lastes ned fra http://kautokeino.kommune.no.
    Arctic Gold blir noen steder framstilt som et datterselskap av Alacaston Exploration AB, men dette navnet fins ikke på Arctic Gold sine sider. Der er derimot oversikt over de største aksjonærene. Det er ingen dominerende aksjonær, men forskjellige privatpersoner og fond. Arctic Gold ser ut til å være danna nettopp for å drive gruvedrift i Biedjovággi. De har ingen aktive gruver nå, og som selskap har de ikke drevet noen gruver ennå, men de opplyser å ha flere styremedlemmer med brei gruveerfaring. Selskapet har noen utmål i Nord-Sverige, men ingen aktivitet der. De har adresse i Uppsala, men omtales som Stockholms-basert. Selskapet har en eneste ansatt: Lars Åke Claesson. Det er ingen tegn til at selskapet har noen tilknytning til Nordkalotten/Sápmi, utover et ønske om å tjene penger her.

Noen spørsmål som vi stilte på folkemøte 09.11.2011, med svara i parentes.
– Hvilke kjemikalier blei brukt i flotasjon og evt. ellers i produksjonen under den første og andre driftsperioden? (Ingen svar)
– Hvilke kjemikalier skal brukes nå? (Ikke bestemt)
– Hvordan vurderer man nå virkningen av revegeteringsprosjektet? (Kommunen kunne ikke svare)
– Har reindrifta fått erstatninger etter 1974? (Ikke svar)
– Har det vært problem med støvplage under produksjonen? Fra Repparfjord gruver meldes det om mye lungebetennelse hos rein i gruveområdet. (Kjenner ikke til det.)
– Er det gjort undersøkelser om fiskedød og om det fortsatt er gift i disse vanna? Har det vært gjort forsøk på å sette ut fisk igjen? (Ikke svar)

Andre aktuelle spørsmål som bør stilles
– Det er snakk om å tappe ut vannet i dagbrudda. Hvilken virkning vil det ha i naturen? Hva inneholder dette vannet?
– Hvilke undersøkelser er gjort i bakken i gruveområdet?
– Hvem hadde ansvaret for nedrivings- og oppryddingsarbeidet? Hvordan blei dette kontrollert av oppdragsgiver / offentlige myndigheter?


Kilder:
– A/S Bidjovagge gruber. Privatarkiv nr. 51. Arkivkatalog. Statsarkivet i Tromsø 2003
– Arctic Gold: Reguleringsplan med konsekvensutredning for etablering av gruvedrift i Biedjovággi, Kautokeino og Nordreisa kommuner. Forslag til planprogram 23.09.2011 Rambøll, Alta
– Wenke Brenna: Gruvedrift i Biedjuvaggi – Norsk distriktsutbygging i et samisk kjerneområde, 1967-76. Hovedoppgave i historie høsten 1980.
– Ivar Bjørklund / Terje Brantenberg: Samisk reindrift – Norske inngrep. Universitetsforlaget 1981
– Finnmarksvidda Natur-Kultur NOU 1978:18a, kap. 2.3.3.
– Bruken av Finnmarksvidda. NOU 1978:18b, kap 9.4.2.
– NIVA: Norsulfid AS avd Bidjovagge Gruber. Undersøkelser i forbindelse med nedleggelse av driften. 1995.
– Per Bjørgan: Bergverk og industri. I: Hirsti(red): Finnmark – Bygd og by i Norge Gyldendal 1979
– Magne Kveseth: Gull i Biedjovaggi solgt til nytt selskap. Altaposten 22.01.2010
– Johan Mathis Gaup: Moderne gulljegere. Drømmefangeren 2-2008. Finnmark fylkeskommune
– Samtaler med tidligere ansatte ved Bidjovagge gruber

Andre kilder som bør undersøkes:
– St.prp 129–1955
– Rapporter om driften fra gruveselskapa til Direktoratet

09.11.2011
Svein Lund
Lokallagsleder Naturvernforbundet i Guovdageaidnu
sveilund@online.no