Enklere å misbruke norsk utmark
Kommunalministeren har nylig skrytt av at regjeringa har gjort det «lettere å bruke norsk utmark». Leder i Naturvernforbundet i Ávjovárri svarer at det er misbruk av utmarka som regjeringa har åpna for.
«Enklere å bruke norsk utmark» skriver Kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner nylig i et innlegg som er gjengitt i diverse media. Her skryter han av regjeringa arbeid for å gjøre det lettere å kjøre, bygge og drive organisert turisme i utmarka. Blant de aktivitetene han nevner er snøskuterløyper som turistattraksjon, beltevogner som skal trekke skiløpere opp på fjelltoppene og elsykler i utmarka. Men ministeren er her alt for beskjeden. I seinere år har både nåværende og forrige regjering gjort ei rekke andre tiltak for å gjøre utmarka tilgjengelig for kommersielt bruk. Blant annet har man fremma bygging av vind- og vannkraftverk i områder uten tidligere inngrep og mineralleiting og gruvedrift i reinbeiteområde med dumping av avfall i sjø og på land.
Også den blå utmarka i sjøen har regjeringa gjort det lettere å bruke. Man har ikke bare tillatt vannskuter, men nekta kommunene å forby denne. Fjordene skal fylles av oppdrettsmærer så det ikke blir plass igjen verken for kystfiskere eller fritidsfiskere. Den villfisken som er igjen skal i første rekke gå til turistene, ikke til lokalbefolkninga. Her har man gjort tiltak som økning av kvoten som utenlandske turistfiskere får ta med seg, og overføring av laksekvoter i Tana fra lokalbefolkning til turister.
Slagordet for denne satsinga i utmarka er «verdiskaping». Det høres jo unektelig vakrere ut enn «kommersialisering».
To ting er fullstendig fraværende i ministerens innlegg. Det første er hensynet til naturen. De inngrepsfrie områdene blir stadig mindre både i Norge og resten av verden. Samtidig blir bestandene av ville dyr og planter desimert og mange arter blir utrydda. Det andre er hensynet til de som fra gammelt av driver sine næringer i utmarka, som reindrift, sauedrift, utmarkshøsting og kystfiske. Det finnes ingen plan for å sikre framtida deres, snarere tvert om. Samtidig som reindriftas beiteområder skal innskrenkes til fordel for gruver, vindkraft og turisme, skal reinflokkene tvangsslaktes, fordi det i følge myndighetene er for mye rein i forhold til det beitegrunnlaget som de sjøl reduserer.
Ministeren skryter av at tallet på innsigelser mot reguleringsplaner er redusert. Det har ikke skjedd fordi det er mindre grunn til å protestere nå enn før, men fordi at de seinere år har ei rekke institusjoner med innsigelsesrett rett og slett blitt avskaffa, som Direktoratet for Naturforvaltning, områdestyrene for reindrift og Fiskeridepartementet. Disse har blitt slått inn under institusjoner som fullt ut er styrt fra regjeringa og ikke har innvendinger mot noe.
Sanner ser innsigelser som et onde det gjelder å unngå. Men hvorfor kommer innsigelser? Som regel er det nettopp fordi utbyggingsplaner truer natur eller eksisterende næringsvirksomhet, slik det er tilfelle ved planlagte gruver og vindkraftanlegg. Da er det viktig at det er noen som kan tale naturens sak. Det er slike innsigelser regjeringa vil ha vekk, fordi man ikke vil prioritere slike hensyn. Det skal bli «forutsigbarhet», alle som vil investere i noe som gir ingrep i utmarka skal vite at de får lov. For utmarksnæringene finnes det derimot ingen forutsigbarhet for at de kan fortsette i neste generasjon.
Sanners oppskrift kan oppsummeres med en liten vri på hans egen tittel. Det skal bli lettere å misbruke norsk og samisk utmark. Ønsker vi det?
Svein Lund
leder Naturvernforbundet i Ávjovárri