Gambling i Barentshavet
Dette innlegget av Lars Haltbrekken, leder i Naturvernforbundet, sto i flere aviser 28.04.2013. Vi legger det ut her fordi det viser godt noen av årsakene til at Naturvernforbundet ikke ønsker oljeutvinning i Barentshavet.
I løpet av de neste to tiårene kan petroleumsalderen treffe Barentshavet med full styrke. Ikke bare gjennom olje og gassutvinning, men også gjennom petroleumsdrevet transport. Isen er nå så tynn at man ikke lenger må rekvirere atomisbryter.
«Det går helt fint det», er omkvedet fra oljetilhengerne. ”… det går helt fint, det” sier de. Så legger de til: «Bare se på Nordsjøen – der har olje og fisk gått hånd i hånd i 40 år», uten å blunke!
Nordsjøen var en gang et hav. Et sånt skikkelig hav. Med fisk. Torsken i Nordsjøen var like stor som torsken i Barentshavet. Den var ikke kjønnsmoden før den var bortimot meteren lang og en fisk var nok til en halv bygd.
Nå går det et par torsk i en fish & chips porsjon og det finnes ikke stor torsk igjen. Det er ikke bare torsken. Makrellen som var en av Nordsjølandenes viktigste fangster sammen med Nordsjøsild er også borte. Den ble fisket ned av den store industritrålflåten. Det som er igjen av den har flyttet til Grønland – et tydelig tegn på hva klimaendringene kan føre til. Tobis, som er maten for det meste av den større fisken i Nordsjøen og i tillegg hovedføden til fugl og sjøpattedyr er også truet.
Hva mener de med at ”det går bra”?
Nordsjøen er, i tillegg til alt jeg har nevnt over, verdens mest beforskede hav. Det lå der så praktisk nært de første naturviterene. Uansett hvor man kommer i verden og treffer folk som har lært havforskning og fiskeriforvaltning sier de ”jeg lærte alt om Nordsjøen på Universitetet i Qingdao”; eller Chennai, eller Maputo eller Santiago de Chile.
Og likevel. Ingen er i stand til å sortere ut hva som har ført til hva i Nordsjøen. I tillegg til massivt overfiske er Nordsjøen mottaker av utslippene fra alle Europas store elver – med landbruksavrenning og industrikjemikalier. Og den er mottaker av fremmede arter fra hele verden gjennom de store havnene i Rotterdam og Bremerhaven og, ikke minst, har Nordsjøen vært gjenstand for 40 års oljeeksperimenter. Utslippene har ikke vært store, men mange. Og i tillegg til utslippene fra Bravo og andre uforutsette utslipp har seismikkskyting og utslippene av produsert vann påført økosystemet jevn og høy belastning. Det eneste man vet er at den samlede belastningen på Nordsjøen har gitt oss et hav som ikke er til å kjenne igjen.
Nå venter Barentshavet på samme behandling. Seismikken har allerede kommet. Nå følger utbygging og drift, økt transport med fare for utslipp og tilførsel av fremmede arter. Noen stor landbruksavrenning får vi nok ikke, men til gjengjeld vil den planlagte økningen i gruvedriften føre til skader på livet i fjordene. I hvert fall hvis gruveindustrien får det som den vil med store sjødeponier i Repparfjorden.
Når vi diskuterer om det skal tillates oljeboring i torskens fødestue eller ikke, er det bestandig en eller annen som sier noe om hvor bra det har gått i Nordsjøen. Da kan det være verdt å huske hva lederen i Norges Fiskarlag, Reidar Nilsen sa for litt siden om den såkalte sameksistensen mellom oljenæringen og fiskerne: «Hvis dette var et ekteskap, hadde vi tatt ut skilsmisse for lenge siden. Vi har slett ikke levd i fred og fordragelighet med oljenæringen. De tre første tiårene i oljeepoken måtte fiskerne konsekvent vike for oljeinteressene.»
Barentshavet er et av verdens rikeste havområder. Det er Lofottorskens barnehage, det er her den vokser opp. Havet gir oss fisk til over 100 millioner mennesker hvert år. Kontrollen med tjuvfisket har ført til at bestandene er større enn de har vært i hele etterkrigstiden. Det er dette oljeindustrien og deres tilhengere er villig til å gamble med. Det er for så vidt greit. Hvis de tør innrømme det. Men å bruke Nordsjøens skjebne som garanti for at det vil gå bra er uredelig.