Svein Lund har sendt en bokmelding til Natur & Miljø 5.6.2011 som jeg kort vil kommentere.

Først vil jeg si meg tilfreds med at Lund har lest boka, og at han synes det er en god og viktig bok på mange måter. Men han har også kritiske vurderinger, som at jeg har mitt utgangspunkt i hovedstaden. At jeg bor i Oslo synes jeg er helt uinteressant. Utgangspunktet er selvsagt det omfattende kildematerialet som er grunnlaget for boka. Og ut fra det er hele landet satt under lupen når saker eller områder er naturvernmessig relevante: Svalbard som Femunden, Jotunheimen som Alta, Vassfaret som Oslomarka, kraftlinjer som atomkraftverk.

Jeg har kort og godt «søkt å vise hovedtrekkene ved utviklingen i Norge» når det gjelder natur – og miljøvern. Hele det omfattende lovverket og den viktige miljøforvaltningen er beskrevet, som for eksempel alle de fire naturvernlovene fra 1910, 1954, 1970 og 2009. Den internasjonale dimensjonen er trukket frem: Stockholmkonferansen, Brundtland-rapporten og Rio – konferansen.

Lund savner stoff om utmarkshøstingen. Om den er det skrevet mengder av bøker – om seterdriften, fiskeriene, skogbruket og tamreindriften. Men historier om utmarkshøstingen er imidlertid ingen solskinnshistorie ressursmessig sett. Når bruken av utmarka blir en trussel mot naturen blir dette relevant for «Grønne linjer»: Allerede i Gulatingsloven ville man verne laksen. Senere tar myndighetene lovverket fatt for å forhindre jakt som truer elg og hjort. Slik også med bruken av skogressursene – her går konflikten mellom bærekraftig bruk og rovdrift som en grønn tråd gjennom hele boka. Myndighetene har i flere hundre år, gjennom lovverk og forvaltning kjempet mot rovdrift av ressursene. Mye har lykkes, noe har slått feil, slik som raseringen av Sørlandets eikeskoger, og furuskogen på Røros.

Samenes utmarksbruk har ikke vært noe viktig tema. Rett og slett fordi driften lenge var naturnær og nøktern. Men i dag er jo situasjonen en annen, med snøscootere, fastmarkkjøring, snaubeiting og ståltrådgjerder i øst og vest. Det kunne vært nevnt.

I Alta-saken synes jeg at samenes rolle er nevnt flere ganger. Et av de få fargebildene i boka – om Alta-aksjonen – ser vi klart at en gruppe samer er med.

Når det gjelder Lunds hjertesukk om manglende stoff om Norges kommunistparti og AKP(ml) er saken den at dette er politiske partier som naturvernmessig og ellers er helt marginale – mer opptatt av revolusjon enn av et grønt Norge.

Til dette må det tilføyes at fordi Grønne linjer tar for seg hovedlinjene må den enkelte leser bruke litteraturliste og noteapparat for å søke detaljer. For å nevne partiene som Lund er opptatt av er det nevnt mye viktig litteratur. For eksempel

Tor Bjørklund og Ottar Hellevik (1988). De grønne stridsspørsmålene i norsk politikk. Politica.Vol 20.

Bernt Aardal (1990). Green Politics. A Norwegian Experience. Scand. Pol. Studies. Vol.13.

Axelsen,V.(2001) Den moderne miljøbevegelsen i Norge og den politiske offentligheten. Fra grasrotbevegelse til integrasjon i politiske partier og institusjoner.

Konklusjon: Jeg mener å ha dekning for å hevde at jeg har skrevet en bok som utreder og forklarer hovedtrekkene i norsk natur – og miljøverns historie. Mye av det omfattende arbeidet med boka er også å finne frem til og presentere den litteraturen, de ar ikler og de offentlige utredningene som er bokas basis. Her vil leserne kunne dukke ned i de spesielle temaene og granske videre.