Vi er ikke i en slik tvangssituasjon at vi er nødt til i vår generasjon å ta ut kobbermalmen som har ligget i fjella i Kvalsund i rundt 2 milliarder år, særlig når det skal skje på bekostning av Repparfjorden som rik fiskefjord og nasjonal laksefjord, Repparfjordelva som nasjonalt laksevassdrag, reinbeitene til Fiettar og flytteveien til Fála reinbeitedistrikt.

I vel et tiår har Nussir ASA planlagt gruva, med Finnmark Dagblad som trofast støttespiller og med Jørstad som uoffisiell pressetalsmann for Nussir. Helt fra han var pressetalsmann for politiet under Altakampen har han vært en trofast talsmann for utbyggingsinteresser og konsekvent motstander av å ta vare på naturen.
 

På ei side klarer Jørstad å skrive så mye feilaktig om Nussir-saka at vi må nøye oss med et utvalg.

– «Nå er alle godkjenninger på plass». Nei, det er de faktisk ikke.
1. Utslippsøknaden bygger på bruk av det svært giftige kjemikaliet SIPX, men dette har Miljødirektoratet ikke godkjent. I tillatelsen heter det at de må søke spesielt om bruk av dette, med dokumentasjon på at det er uskadelig (!) eller finne en erstatning. Denne søknaden sendte Nussir først for kort tid siden, etter at Naturvernforbundet hadde gjort oppmerksom på at denne søknaden mangla.
2. Nussir har fått tillatelse med vilkår om å komme til enighet med reindrifta om avbøtende tiltak. Noen slik enighet er ikke oppnådd.

3. I driftskonsesjonen står det: «Departementet understreker også at tildeling av driftskonsesjon ikke erstatter tiltakshavers behov for avklaring av de privatrettslige forhold i konsesjonsområdet.» Nussir har verken avtale med eller ekspropriasjon i forhold til rettighetene til reindrifta, til FeFo som grunneier eller til fiskerettighetene til lokalbefolkninga. Finnmarkskommisjonen har ennå ikke behandla spørsmålet om eiendomsrettigheter og andre rettigheter i Kvalsundområdet. Det er dermed ikke avklart hvilke rettigheter som eventuelt skal eksproprieres.

– Om giftige elementer skriver Jørstad «Nå er det ikke mye slikt i avfallet». Jo, det er det faktisk. (Se foto). Ut fra de talla Nussir sjøl har oppgitt har Havforskningsinstituttet slått fast at innholdet av kobber vil være tre ganger over grensa for å havne i tilstandsklasse V (svært dårlig) for marine sedimenter. Også utslippa av nikkel og krom vil være høye. Det er i tillegg stilt spørsmål ved innholdet av kvikksølv. Dette er alt finmalt materiale som kommer fra malmen, i tillegg kommer kjemikalier fra utskillingsprosessen. Dette er giftstoffer som blir tatt opp av små og store dyr i havet og videre i mennesker når vi spiser sjømat. Sterkest vil det ramme Repparfjorden som fiskefjord, men det vil også være et betydelig bidrag til den stadig økende forgiftning av verdenshava. Slik er dumping i Repparfjord en trussel mot folkehelsa.
 

– «Repparfjord er ingen typisk gytefjord for fisken». Hva er det da? En utypisk gytefjord? I alle fall er det en viktig fjord for gyting og oppvekstfjord for kysttorsk, som er sterkt truet. Ved tidligere gruvedumping blei gyteområdet for torsk ødelagt, torsken flytta da til det området der det skal dumpes nå. Det er nå lite med nye områder å flytte til. Fjorden er også svært viktig som oppvekstområde for sild, samt flyndre, kveite, hyse og som vandringsområde for laks. I hvilken grad disse fiskeslaga også gyter i fjorden er ikke vitenskapelig undersøkt, noe som må sies å være en alvorlig mangel ved konsekvensutredningene.

Noen av hans argumenter er kanskje ikke direkte faktafeil, men avsporinger for å omgå de reelle problemene med gruva:

– «Laksen har funnet veien til Repparfjordelva i de øvre lag av vannet der det ikke er gruveavfall.»
Vestfinnmark Jeger og Fisk som har forvalta elva har slått fast laksebestanden gikk kraftig tilbake ved forrige gruveperiode. Hovedproblemet var ikke den gytemodne laksen, den fant veien tilbake, men smolten døde på vei ut fjorden. Slik forsvant flere årganger av laks. Gruvedrifta varte bare 7 år, derfor kunne bestanden ta seg opp igjen, det vil den ikke kunne etter 30 eller 100 år.

– «.. deponiet skal overvåkes kontinuerlig. Skulle avrenning finne sted vil nok alarmen gå.»
Hvordan man kan snakke om avrenning fra et undervannsdeponi er oss en gåte. Er det noen som tror at Nussir har investert en milliard og alarmen går om stor utlekking av tungmetaller, så vil de stoppe dumpinga og ta all avgangen opp igjen fra 60-90 meters dyp?

– «Klima- og miljøvern har stått sentralt i hele prosessen.»

Klimaspørsmålet har først kommet opp i de siste åra, etter at Nussir ASA møtte motstand og trengte flere argumenter for gruva. Miljøvern har vært sentralt, i den forstand at hele miljøbevegelsen i Norge har protestert mot gruveplanene.

I forholdet til reindrifta går Jørstad fullstendig god for Nussirs utgave, og skylder ensidig på reindrifta som ikke har villet inngå noen avtale. Det er ikke Nussir det står på, skriver han. Men det er faktisk gjort en konsekvensundersøkelse for reindrift. Denne viser til flere tiltak som er nødvendige for at gruve ikke skal skade reindrifta for mye.
1. Restaurering av tidligere ødelagt område med revegetering på Gumpenjunni.
2. Fjerning av eksisterende vei til Gumpenjunni over skogsgrensen og restaurering av vegetasjon.
3. At alle påhugg uten unntak legges under 100 m.o.h. og tett på verket.
4. At det ikke foretas noen inngrep, med unntak av luftehull, over 100 m.o.h. inkl. av vann og kraftforsyning.
5. At det ikke foretas inngrep på vann i kalvingsområdet i Ásavággi.
6. At området i sin helhet, ved eventuell nedleggelse skal revegeteres, restaureres og tilbakeføres til reindriften, og at det settes av midler på egen sperret konto til dette formål.

Det er Nussir som har nekta å ta hensyn til disse forslaga fra sin egen utredning.

Til sist kommer Jørstad med argumenta om kobber for det grønne skiftet og at det er bedre at vi produserere kobberet enn å la «underbetalte arbeidere i den tredje verden ta hele ansvaret og betale prisen?» Disse argumenta var ikke oppfunnet da Nussir-gruva blei planlagt, men etter at motstanden mot gruveplanene har blitt så stor, har man konstruert vikarierende argumenter. Det er vel ingen som på alvor tror at gruvearbeiderne i den tredje verden får det bedre om Norge utvinner en knapp promille av verdens kobber.

I innlegget er det ei sak der Jørstad viser mer realisme enn mange av hans meningsfeller, f.eks. LO/NHO: «Gruve-prosjektet kan gi inntil 150 direkte arbeidsplasser». Arbeidsplasser er brukt som et viktig argument for gruva, og da gjelder det å få det så høyt som mulig. Tidligere har Nussir brukt tallet 90. Med elektrifisering av gruva, kan det trolig bli ennå færre. Hele tida er det snakk om brutto arbeidsplasser, man har ikke trukket fra de arbeidsplassene som blir borte, eller som ikke kan utvikles på grunn av gruva, i reindrift, kystfiske og turisme. Hvor mange arbeidsplasser er det vært verdt å ofre Repparfjorden for?

Naturvernforbundet i Vest-Finnmark – Annie Henriksen
Naturvernforbundet i Ávjovárri – Svein Lund

_______________________________________________________________


Her følger innlegget av Svein G. Jørstad i Finnmark Dagblad 21.08.2020:

Svein G. Jørstad: Har vi råd til å la være?

Gruve-prosjektet Nussir i Repparfjord er inne i siste fase før oppstart. Et stort prosjekt i omfang og økonomisk volum. Et par tiår er snart gått siden arbeidet med planleggingen startet. Store ressurser er satt inn på utredninger av alle forhold rundt etableringen. Trolig har aldri et norsk gruveprosjekt vært grundigere utredet. Det er heller ingen gruveprosjekter det er brukt lengre tid på for å få på plass alle tillatelser og godkjenninger. Protester og innsigelser har heller ikke manglet – og det har tatt tid å gjennomgå og vurdere alle sider av prosjektet. Også i offentlige instanser og organer.

Parallelt har selskapet drevet med kjerneboringer for å kartlegge ressursene mer detaljert. Resultatene har vært oppløftende, og det er ingen overoptimistisk tanke at den rike kobberforekomsten i Repparfjord kan gi grunnlag for 100 års gruvedrift (eller mer).

Nå er alle godkjenninger på plass. Sel-skapets ledelse er i innspurten på å skaf-fe en milliard kroner i egenkapital og lån for å gi startsignalet for prosjektet. En oppgave som ble atskillig lettere da et av verdens ledende smelteverk for kobber inngikk en kontrakt om å ta imot hele Nussirs produksjon i ti år. Det garanterer selskapet inntekter på rundt en milliard kroner i året. Og avtalen kan forlenges.

Klima- og miljøvern har stått sentralt i hele prosessen. Malmen skal drives ut av den underjordiske gruva uten bruk av fossil energi. Her er Nussir i spiss. Nussir-gruva blir trolig verdens første helelektrifiserte. Ledende selskaper i bransjen, som LNS-gruppen som er valgt som gruveentreprenør, har tro på prosjektet. «Det er dette som er framtiden», sier konsern-direktør Frode Nilsen. Han bør bli trodd, for det nordnorske selskapet fra Andøya har betydelig internasjonal erfaring i arktiske områder. Også i Finnmark der de stort sett har vært med på alt av etablert gruvedrift. At det tyske kjøperselskapet også løfter miljø-fanen høyt i sin produksjon tyder på at miljøhensyn fortsetter videre i kjeden.

Tross dette er det store protester mot prosjektet. Det knytter seg til to sider av prosjektet; skader for reindriften i områ-det og deponering av gruveavfall i Repparfjorden. Reindriften berøres i et kalvingsområde, og protestene fra næringen har vært massive, og sterkest på fronten har Sametinget stått. Urfolkselementet dras inn, og har åpenbart sin virkning. Dessverre har det i denne sammenhengen versert også ren desinformasjon. Det er synd. For vi snakker her om svært be-grensede skader. Gruva er underjordisk og prosessering av malmen skjer på områder som allerede er avsatt til industrielle formål. Støtet har vært satt inn mot finansinstitusjoner og gjennom rettsapparatet. Betydelige økonomiske midler er satt inn, men så langt med liten effekt. Reindriften i området har stående tilbud om dialog med gruveselskapet, men har så langt valgt å ikke benytte seg av den. Er det mulig at skaden kan begrenses eller elimineres med små justeringer? Det er ingen hemmelighet at tamrein er svært tilpasningsdyktig. Store flokker kan flyttes over store områder og finner seg gjerne godt til rette. Men når dialogen mangler kan reindriften gå glipp av denne muligheten. Det er i alle fall ikke Nussir det står på.

Fjorddeponiet er i søkelyset av frykt for at giftige elementer skal «renne ut». Nå er det ikke mye slikt i avfallet, og deponiet skal overvåkes kontinuerlig. Skulle avrenning finne sted vil nok alarmen gå. Og Repparfjorden er ingen typisk gytefjord for fisken. Laksen har funnet veien til Repparfjordelva i de øvre lag av vannet der det ikke er gruveavfall. Så langt er det vel som i andre sjøområder; den største trusselen mot fisken er fiskerne selv. Eller andre sider av sjømat-næringa.

Hva er de lyse sidene? La oss begynne med de lokale. Kvalsund kommune var inntil siste årsskifte og sammenslutningen med Hammerfest den lokale myndighet. Her har det vært positiv støtte hele veien. Kvalsundområdet har et betydelig sjøsamisk innslag i befolkningen, med økende interesse for sjøsamisk kultur. Dette er en kultur som er avhengig av at grendene består for å overleve. Da må det også være arbeidsplasser tilgjengelig. Om de ligger i bygda er ikke avgjørende. Pendling innenfor lokalområde er ikke uvanlig. Men de kan beholde bosettingen.

Gruve-prosjektet kan gi inntil 150 direkte arbeidsplasser. Entreprenørselskapet har en klar filosofi om å rekruttere lokalt, og kjøper alt som kan skaffes lokalt. Slikt gir ringvirkninger og aktivitet i et stort område hvor arbeidsplasser har vært mangelvare i årevis. Såkalte leverandørmøter som har vært avholdt bekrefter også betydelig interesse. Og det jobbes bevisst for å imøtekomme krav fra denne store aktøren.

Løfter vi blikket ut i verden er kobber avgjørende dersom det grønne skiftet skal kunne bli en realitet. Etterspørselen etter kobber er beregnet å doble seg i årene som kommer. Europa er storforbruker,men har liten egenproduksjon. Sør-Amerika og Afrika dominerer med produksjon som dessverre ikke har noe europeisk fokus på miljøvern eller arbeidstakeres rettigheter.

I en kobberproduserende verden kan Nussir bli et fyrtårn med ren produksjon i et høykostland. Har Norge råd til å la sjansen gå fra seg. Har vi råd til å la være å bidra? Har vi samvittighet til å la underbetalte arbeidere i den tredje verden ta hele ansvaret og betale prisen?