«Vi kan ikke si nei til kunnskap». Det sa nyvalgt leder i Porsanger Arbeiderparti, Hilde Skanke, da hun argumenterte for at Kingsrose Mining må få lov til å kjøre med store borerigger og bore i naturen for å se om det er drivverdige forekomster av kobber, nikkel, palladium, platina og gull. Så dro ordføreren fra det samme partiet til Oslo for å hjelpe selskapet med å få på plass dispensasjoner og tillatelser. Det skal med andre ord ikke tas noe hensyn til at den berørte sauenæringen, reinbeitedistriktet og Sametinget har gått mot tillatelsen.

Bak seg hadde ordføreren et knappest mulig flertall i sitt eget parti. Vi kan ikke si nei til kunnskap. Derfor kan alle gruveselskap og leteselskap som ønsker det, uansett hvor i verden de kommer fra, få lov til å kjøre store maskiner hvor enn de vil i vår vakre natur. Når de så har brukt 70 millioner på å lete og finner det de mener er drivverdige funn, må kommunen like selvsagt si ja til planprogrammet som selskapet har fått et konsulentselskap til å lage. Det samme konsulentselskapet kan så gjennomføre en konsekvensutredning, som maksimerer alle fordeler og minimerer alle ulemper ved tiltaket. Deretter må kommunen godta selskapets reguleringsplan, og anbefale utslippstillatelse og driftskonsesjon.

Vi kan ikke si nei til kunnskap. Dette sa også tilhengerne av å gjenoppstarte gruva i Biedjovággi. Det var «bare» snakk om en ganske liten konsekvensutredning til noen få titalls millioner, og tilhengerne mente at uten denne var det umulig å si verken ja eller nei, selv om de egentlig allerede hadde sagt ja. Likevel avgjorde et flertall i kommunestyret i Kautokeino at man ikke trengte «kunnskapen» som gruveselskapet skulle finne. Man hadde kunnskap om lokalbefolkningas bruk av området, og om hvordan denne var blitt skadelidende av gruvedrift.

Hvilken kunnskap trenger vi? For de gruve-ivrige politikerne synes det bare å være kunnskap om konsentrasjonen av malm, mulige arbeidsplasser og mulige skatteinntekter. Men trenger vi ikke også kunnskap om hvordan leting og gruvedrift vil påvirke naturen og andre næringer? Trenger vi ikke også kunnskap om hvem de som vil komme til å sprenge og utvinne mineraler hos oss er, og hva de står for i praksis? Er det nok å få denne informasjonen bare fra leteselskapet og deres (godt) betalte konsulenter? Stiller kommunestyret seg bak Ainas initiativ? Har hun fullmakt til dette? Ordfører Aina drar til Oslo for sammen med Kingsrose Mining å tigge om å få egen gruve. I steder burde hun tatt kommunestyret med på en ekskursjon til etterlatenskapene etter Biedjovággi Gruber i Kautokeino og Folldal Verk i Kvalsund. Der kan man få førstehånds informasjon om hvilke store ødeleggelser gruver har i naturen. Har kommunen råd til flere kunnskapsinnhentinger, kan vi anbefale en tur til gullgruva i Kittilä i Finland og kobbergruva i Gällivare i Sverige. Der kan de studere hvordan mange kvadratkilometer skog og myr, er erstatta av enorme deponier og større og mindre dagbrudd. Har de ikke råd til turen, kan de se disse gruvene på Google Earth, ettersom inngrepene er så store at de kan ses fra verdensrommet.

Leteområdet i Porsanger er preget av mange fiskevann, multemyrer, og tilrettelagte turstier med både gapahuker og åpne hytter. Dette er viktige beiteområder for sau og rein. Og en gullgruve for turistnæringen.

Det er et selskap fra et av verdens fremste gruveland, Australia. De vet så mye om internasjonal økonomi, at de har registrert selskapet i skatteparadiset Jersey. De har snart vært i Finnmark i to år. De har hele syv geologer blant sine ti ansatte. De har ingen ansatte med utdanning for gruver eller prosessanlegg, men kan likevel fortelle at den framtidige gruva skal drives med bare et lite hull i bakken og uten sjødeponi. De kan også fortelle at restmassene skal gå til en betongfabrikk, og metallkonsentratet skal sendes for raffinering i Mo i Rana. Et raffineri ingen andre har hørt om.

Om vi skal tro på deres framstilling i Finnmark Dagblad, har de utviklet revolusjonerende metoder for separering uten flotasjon, og utskilling av kobbermetall uten smelting. Kingsrose har fortalt at i Norden drives gruver på en mye bedre måte i forhold til arbeidsforhold og miljø, enn i andre verdensdeler og at vi derfor bør øke gruveaktiviteten her. Samtidig har Kingsrose inngått en forpliktende samarbeidsavtale med verdens største gruveselskap, BHP, som nettopp har mange gruver som Kingsrose sin norske direktør framstiller som skrekkeksempler.

Ettersom Kingsrose bare er et leteselskap, vil det vel være BHP som skal drive gruvene. Selskapet som for få år siden var ansvarlig for et av verdens aller verste dambruddgruver i Brasil. De ble dømt, men nekter å betale en erstatning på 50 milliarder norske kroner til rundt 200.000 brasilianere som ble påvirket av de enorme naturødeleggelser.

Skal vi ønske disse velkommen i Porsanger?

Marit Holm Pettersen
Leder Naturvernforbundet Porsangerfjorden

Tidligere publisert i Ságat (30.01.2023)