Hvem er Arctic Gold?

I 1999 oppretta det australske gruveselskapet Alcaton Mining et datterselskap i Sverige for å drive diamantleiting. Da det ikke gikk særlig bra, solgte man etter ei tid det svenske datterselskapet til svenske aksjonærer. Selskapet skifta fokus fra diamanter til gull og tok navnet Arctic Gold. Man begynte å leite gull i Västerbotten og Norrbotten, men uten at dette har ført til mer enn «lovende funn», såpass at aksjonærene ennå kan holde motet oppe. Mer fart i sakene blei det da man i 2010 fikk sjansen til å kjøpe opp rettighetene til malmleiting i Biedjovággi-området i Guovdageaidnu, der

det svenske selskapet International Gold Exploration få år tidligere hadde kjøpt opp rettighetene som var ledige etter at det finske selskapet Outokumpu hadde gitt opp drifta. Outokumpu var forøvrig minst det femte selskapet som hadde interesser i Biedjovággi.

I likhet med de seks foregående selskapene har Arctic Gold i utgangspunktet ingen tilknytning til Guovdageaidnu-samfunnet. Ingen av de foregående gruveselskapa har brydd seg det minste om hvordan det har gått med samfunnet og naturen her etter at de trakk seg ut, og absolutt ingenting tyder på at Arctic Gold skal være noe unntak.

Selskapet er notert på NASDAQ-børsen og har en varierende aksjekapital, som på forskjellig vis har variert mellom 5 og 21 millionar kroner. Verdien av en aksje har siste året variert så høyeste verdi har vært 4 ganger laveste. Aksjonærene er vesentlig tyske og svenske gruveinvestorer og investeringsfond. Det er aksjonærer som investerer i aksjer over hele verden, bl.a. i flere afrikanske land. Ingen av de 10 største aksjonærene synes å ha noen tilknytning til Norge utover håpet om å tjene penger på mineraler her.

I Arctic Golds styre sitter 5 personer, en tysk aksjonær, tre svenske og en nordmann. Nordmannen, Ommund Heggheim, er nå pensjonist, men inntil for kort tid siden var han ansatt i konsulentselskapet Rambøll, som har utarbeida planprogrammet for Biedjovággi og som etter alt å dømme skal utarbeide konsekvensutredninga om det kommer så langt. Blant de tre varamedlemmene til styret er selskapets samiske alibi, Johan Klemet Kalstad fra Kautokeino.

Arctic Gold har aldri drevet noen gruve, og har sjøl ingen ansatte utenom direktøren. I mineralnæringa er alt til salgs, både aksjer, hele selskap, leitetillatelser og driftskonsesjoner. Biedjovággi gruver og tillatelsene der er allerede solgt 5-6 ganger. Det bør ikke forundre noen om Biedjovággi blir solgt en gang til, så snart Arctic Gold har fått gjennom de nødvendige tillatelsene. Det bør da heller ikke forundre om vi får den samme situasjon som etter konkursen ved steinbruddet i Naranas: Det nye selskapet kjente seg ikke forplikta av løfter som forgjengeren har gitt kommunen.

Ikke like lett som i Sverige

Direktør og styre for Arctic Gold har sine gruveerfaringer vesentlig fra Sverige, der driftstillatelser blir gitt sentralt og der «Bergstaten» gir tillatelse til alle som søker. Selskapet følte seg derfor trygg på at det skulle gå like greitt i Norge. Så man leide et konsulentselskap til å lage planprogram, og regna med at når den norske plan- og bygningsloven sier at slike program må godkjennes av kommunestyrene, så var det bare en formalitet. Man regna også optimistisk med at selskapet kunne konsentrere seg om sjølve gruveanlegget, infrastruktur som veg, mobil- og internettdekking osv. det ordna kommune og stat. Og virkninger for lokalsamfunnet utover arbeidsplassene, det var da virkelig ikke deres sak.

Planprogrammet blei sendt på høring, og det kom en del innvendinger. Noen av disse tok selskapet hensyn til, helst slike som ikke kosta for mye. Det var jo bare formaliteter, tillatelsen ville de jo få. Man reduserte derfor ikke på det planlagte driftsområdet og gikk heller ikke inn på kommunens krav om at konsekvensutredninga måtte omfatte samfunnsmessige virkninger på lokalsamfunnet. Sjokket kom i april 2012, da kommunestyret med knapt flertall trossa rådmannens og formannskapets innstilling og sa nei til hele planprogrammet.

Desperat situasjon

Arctic Gold har opplyst at de har brukt over 50 millioner kroner på å forberede gruva, og naturlig nok hadde aksjonærer og kreditorer lenge venta utålmodig på at drifta skulle komme igang. Og så fikk man ikke lov! Nå måtte noe gjøres! For Arctic Gold sto det nå to muligheter:

1. Å forsøke å få kjent kommunestyrevedtaket ugyldig.

2. Å endre planprogrammet slik at det blei mer spiselig for kommunen.

Hva valgte man så? Jo man helgarderte.

Taktikk 1 hadde tre ledd:

1.1. Man påsto at ei rekke kommunestyremedlemmer var inhabile fordi de var knytta til reindrifta som ville bli berørt, og at møtet derfor måtte kjennes ugyldig.

1.2. Man leide et advokatfirma til å si at kommunen ikke hadde rett til å avvise å behandle et planprogram.

1.3. Man satsa på at ei ny regjering vil endre loven så kommunene mister retten til å si nei.

Nå har fylkesmannen avvist det første leddet og Justisdepartementet den andre. Tredje ledd gjenstår å se, men er for usikkert til å satse alt på et kort. Altså satser man parallelt på taktikk 2.

Etter nederlaget i kommunestyret bestilte Arctic Gold ei ny utgave av planprogrammet, denne kom 15.05.2012. Her hadde man godtatt konsekvensutredning av samfunnsmessige virkninger, og fjerna et av de mest omstridte felta fra gruveplanen. Samtidig starta man å sende ut signaler om at selskapet var klar til å bidra til kulturtiltak og samfunnsutvikling i kommunen. Man kunne støtte kulturfestivaler, skoler m.m. Viljen var også blitt atskillig større til å bidra til opprustninga av vegen til Biedjovággi. Tilbuda sørga man sjølsagt for å få gode avisoppslag på.

04.09.2012 sendte Arctic Gold brev til Kautokeino kommune, med tittelen «Eventuell gruvedrift i Biedjovággi – Innspill til samarbeid mellom Arctic Gold AB og Kautokeino kommune». Brevet inneholder 7 punkter. Dette er akkurat de samme punktene som blir referert i Ávvir 02.10.2013 som årsak til at formannskapet vil utsette saka fra oktobermøtet til desembermøtet. Saka skal altså utsettes på grunn av spørsmål som man har kjent til i over et år!

Ny politikk eller bare ny taktikk?

Det er interessant å sammenligne taktikken til de to selskapa som nå kjemper for retten til å starte kobbergruver i Finnmark. Nussir har fra starten forstått at det kunne bli vanskelig å få godkjenning for et tiltak som betydde så store naturinngrep og så stor forurensing. De forsto derfor at om de skulle få gjennomslag måtte de ha lokalsamfunnet med seg. Det har de i stor grad klart, både med tidlige løfter om å bidra til lokalsamfunnet og med at direktøren har drukket kaffe med nær sagt en hver kvalsundværing. Arctic Gold følte seg derimot så sikre på å vinne fram at de tok sjansen på å forsøke å få tillatelsen så billig som mulig, og på at statsapparatet sørga for å overkjøre den motstanden som måtte komme. Det er vel ikke urimelig om AG-direktøren angrer på dette i dag. Om de tilbuda som nå foreligger hadde blitt presentert i første runde, hadde nok sjansen for et positivt vedtak vært langt større. Nå vet vi at alle tilbud som har kommet etter det første planprogrammet ikke er annet enn en nødvendig, for ikke å si desperat taktikk, forårsaka utelukkende av motstanden i reindrifta, kommunestyret og ellers i lokalsamfunnet. Hadde ikke kommunestyret sagt nei i fjor, hadde dette ikke kommet.

Omkamp?

Da kommunestyret gjorde sitt vedtak 26.04.2012 om å avvise gruveplanen, skjedde det mot administrasjonens og formannskapets innstilling. Administrasjonen har nå tatt det demokratiske vedtaket til etterretning, og skriver i sakspapira til kommunestyremøte 16.10.2013: «Videre vil administrasjonen ikke foreslå å endre vedtak og fastsette det reviderte planprogrammet, da dette vil kunne oppfattes som en invitasjon til omkamp fra administrasjonen.» Flertallet i formannskapet synes derimot å ønske seg nettopp en slik omkamp. Men gruvetilhengerne i formannskapet innser at saka deres står svært svakt og at oppslutninga om gruveplanen heller har blitt mindre i løpet av tida som har gått. Deres eneste halmstrå er derfor å forsøke å framstille det som om gruveselskapet har gitt et tilbud som endrer situasjonen. I den grad det kommer noe nytt er det bare forsøk på å kjøpe kommunepolitikere i en bankerott kommune til å godta et prosjekt som vil være ødeleggende for natur og reindrift. Det er ikke gitt noen signaler om ei drift som naturen og reindrifta kan leve med. Det er derfor ingen grunn til å tro på dem.

Svein Lund

Naturvernforbundet i Ávjovárri