Kraftpakke Melkøya: Norges største planlagte naturkatastrofe
La det ikke være noen tvil om at dette er den største naturnedbyggingen som er forslått i Finnmark, og i Norge, noensinne.

Finnmark er langt mot nord, og har landets største verdier av gjenværende, sammenhengende, inngrepsfri natur. Naturarven vår har vi ivaretatt godt over hundrevis av år, og den er nå framtidas gull, også i internasjonal sammenheng. Regjeringen har derimot planlagt storstilt nedbygging av disse resterende naturområdene, for å elektrifisere Melkøya og subsidiere olje- og gassvirksomheta. Det kan vi ikke gå med på.

Mange sliter med å ta inn over seg størrelsesorden på disse planene. Så vi vil gjøre det enkelt: Nå har 15 industriprosjekter, spent over ni Finnmarkskommuner, fått plan – og utredningsprogram i forbindelse med Kraftpakke Melkøya. Det er 11 vindindustriområder og 4 kraftlinjer, i enormt mye inngrepsfri natur og reinbeiteområder. Til sammen er det foreslått planer som vil bygge ned 543 km2 med natur, og å forsøke å gjenåpne enda flere planer som nå er henlagt. NRK har omtalt Viken Park som Norges største naturinngrep, til skrekk og advarsel. Den er på 1,8 km2. Dette er altså 300 ganger større.
Så til detaljene. Av totalen på 543 km2 er vindindustriområdene foreslått på 515 km2, mens det er foreslått 346 km lange kraftlinjer og 912 km ny veiutbygging, som hver øker foreslått nedbygd areal. Og skogsbilveiene i sør er altså «bare barnematen» i forhold, kun 12 mil skogsbilvei ble bygd i hele Norge i 2024. Veiene til vindindustriområdene blir sprengt ut og asfaltert med standardbredde 20 meter, og linjene med bygge- og forbudsfelt på 40 meter. Man skal lete lenge etter lignende veikvalitet i Finnmark, også mellom lokalbefolkningen deres nærmeste sykehus.

Vindturbinene er jevnt foreslått å være over 200 meter høye og varer som regel ikke ut konsesjonsperioden, i tillegg til at de hindrer ferdsel og annen adkomst på vinteren pga. iskast. Det er uansett vanskelig å tenke seg at dyr eller mennesker skulle ønske å befinne seg i nærheten av disse industriområdene, sommers- eller vinterstid.

Det største problemet er kanskje oppstykkingen av naturen som medfører omfattende skader på økosystemene. Store sammenhengende naturområder som ikke lenger får være sammenhengende. Inngrepsfrie naturområder utsatt for inngrep, i en tid der bit-for-bit nedbygging preger Norge og resten av verden, i pågående, verdensomspennende natur- og klimakrise. Er det ikke vårt ansvar å verne om bare denne siste resten?

De neste generasjonene har like stor rett som oss til å oppleve verden og det fantastiske mangfoldet som lever her. Økosystemer hvor arter og leveområder har fungert i lag i hundrevis av år. Mangfoldet av mennesker, dyr og øvrig natur. De har like stor rett som oss til å oppleve sin kultur, sin historie og sin naturarv.

Vi mener at vi fremover må tilegne naturen mer verdi og hensynta de folkekjære naturområdene som er igjen i Finnmark, som en del av den unike og villmarksprega naturarven i Norge, og verden.

Vi har også ansvar for å ta vare på kulturarven vår, på samiske hellige steder, gamle reingjerder, offersteder, tufter, jaktskjul og andre kulturminner. Vi må hensynta folks tilknytning til naturen, fordi for mange i Finnmark skaper tilknytningen til naturen livsglede, håp, fantastiske opplevelser i friluftsliv, læring og ro.

Og vi trenger politikerne med på laget. Samfunnskritiske oppgaver må vi klare å løse på andre måter enn å ødelegge inngrepsfri natur som vi feilaktig tror at «står tom» og «ikke produserer noe». Vi godtar selvfølgelig ikke at naturen din og vår raseres med bind for øynene, med påstander om at det er nødvendig for at kommunene i Finnmark kan ha råd til skolegang og helsetjenester for sine innbyggere, eller nødvendig infrastruktur. Naturarven er ikke vår til å ødelegge, men vår til å forvalte.

Denne naturen bidrar til naturens mangfold, produserer oksygen og lagrer karbon, samtidig som den bidrar til samfunnet: Den skaper livsglede, bolyst, fremmer folkehelse, skaper friluftslivsaktiviteter, og fremmer urfolkskultur og bærekraftige næringer.

I denne naturen lever sårbare arktiske arter på randen av utryddelse. Disse er ikke nødvendigvis markert i vanlige natur- og artskart tilgjengelig for «skrivebordsutredere» og folk flest, på grunn av vernet status eller at ingen har vært ute og foretatt registreringer. Men økosystemene henger sammen og nærer seg av hverandre, så inngripen i ett område rammer derfor mange. Sprengte veier som hindrer fisken i å komme seg opp bekken, elva og til vannet. Turbiner som skremmer vekk fugler og dyr. Og kraftlinjer som dreper allerede utrydningstruet fugleliv.

Alternativene til disse naturinngrepene må være utredet. Dette innebærer at alternativer til elektrifisering med landstøm må være utredet av hensyn til klima, natur, urfolk, reindrift, reiseliv og folket vårt. 70% av Finnmarks befolkning sier nei til Kraftpakke Melkøya.

Det må utredes kabling i veiskulder og allerede grå arealer, spesielt når energi skal frem i sårbare områder i Finnmark. Vi har mer enn nok kraft i Finnmark, og fra vårt ståsted må politikerne derfor heller fokusere på forsyningssikkerheten. Hvordan frakte kraft trygt fra A til B. Hvordan går det i det hele tatt an å tenke seg at man skal rasere naturen i Stabbursdalen nasjonalpark, som er så godt ivaretatt, med luftspenn i stedet for å legge kabler i veiskuldra langs den eksisterende E6?

Til sist er naturen og friluftslivsmulighetene sammen med kulturen vår grunnen til at mange er bosatt i dette unike og værharde fylket. Industrialisering av naturen vil kunne føre til fraflytting, nedleggelse av bedrifter, senket beredskap og psykisk uhelse i befolkningen. Dette er allerede store problemer i Sápmi.

Reindrifta ønsker ikke å ofre mer areal til store energiprosjekter. Områdene må «tas med makt», og regjeringa risikerer enda en Fosen-sak med nye menneskerettighetsbrudd. Bare oppskalert.

Ja, lenge har vi i Finnmark slitt med å få forvalte våre egne ressurser. Dette er enda et overgrep. Fisken skal på land i Finnmark, sa de, olja skal på land i Finnmark, sa de, og strømmen fra vindkraft skal få lys i husan, sa de. Men bygges det vindkraft så skal det sendes til Melkøya, for å sikre Equinor størst mulig overskudd ved hjelp av billig landstrøm. Og samtidig som Equinor har årlige milliardoverskudd, så har ikke Finnmark det. Tre av kommunene er på ROBEK.

Nei, dette skal ikke få gå på bekostning av Finnmarks natur og befolkning, igjen. La det ikke være noen tvil. Vi kjemper på. Fordi vårt driv og kjærlighet til naturen – livsgrunnlaget til alle verdens folk – er sterkere og viktigere enn kravet om lønnsomhet for kraftkrevende og klimaødeleggende industri.
Naturvennlig hilsen,
Sigrid Hoddevik Losnegård, leder i Natur og Ungdom (NU)
sigridl@nu.no, tlf. 405 29 471
Per Erik Motrøen, koordinator i Forum for natur og friluftsliv Finnmark (FNFF)
per.erik.motroen@FNF-nett.no, tlf. 994 91 629
Kjell M. Derås, leder i Naturvernforbundet i Finnmark (NVFF)
kjellderaas@gmail.com, tlf. 995 73 855
Lone Bjørkmann, fylkessekretær for Naturvernforbundet i Finnmark (NVFF)
l.bjorkmann@naturvernforbundet.no, tlf. 991 54 396
Forum for natur og friluftsliv Finnmark representerer disse organisasjonene:
