Nei til gull – ja til natur!
Gullutvinning er ikke «gullgruver» for naturen, men katastrofer. Det bør bli et internasjonalt forbud mot nye gullgruver.
Menneskeheten har forårsaka en enorm reduksjon i natur, dyre- og planteliv på kloden. Havet er fyllt av søppel og utslipp av drivhusgasser gjør verden varmere og ødelegger vilkår for både ville og dyrka planter, ville og tamme dyr. Vi er i ferd med å tømme de ikke-fornybare ressursene av olje, gass, kull og mange mineraler. For å stoppe utryddinga av natur og uttappinga av ressurser, må vi redusere utvinning og forbruk, særlig i rike land. Det er ikke nok å gjenvinne mer materialer, vi må også stoppe produksjonen av unødvendige og skadelige produkter. Et av de produktene som er mest unødvendig å produsere og gir mest skade ved utvinning er gull.
Gull forekommer som reint metall i svært små korn spredt rundt i fast fjell og i løsmasser over hele kloden. De mest konsentrerte forekomster er forlengst tømt og gullgruver som nå er i drift har 1-5 milliondeler gull. Det vil si at for en giftering av gull (omlag 5 gram) blir det mellom 1 og 5 tonn med avfall. Fjorårets gullproduksjon på 3150 tonn ga omlag 1,5 milliarder tonn avfall. De aller fleste større gullgruver er nå dagbrudd, det vil si at store naturområder blir ødelagt for alltid, av sjølve gruva og av avgangsdeponi. Avgang og avrenning inneholder som oftest ei rekke giftige stoffer som cyanid, kvikksølv, arsen og sulfater. I tillegg kommer alle ressursene som blir brukt til å leite etter gull, behandle utvinningstillatelser, bore, sprenge, transportere, knuse og skille ut. Denne drifta gir store utslipp av drivhusgasser og annen forurensing.
Hva kan så rettferdiggjøre denne satsinga på stadig mer gull? Gull blir brukt i elektronikk, men i ganske små mengder. Industrielt bruk av gull utgjør omlag 10% av den samla produksjonen. Resten fordeler seg noenlunde jevnt på smykker/pyntegjenstander og gullbarrer, som bare blir liggende i bankhvelv og aldri blir tatt i bruk til noe nyttig formål. Også en stor del av smykkene er i realiteten reine investerings- og spekulasjonsobjekt. Mengden av gull som ikke er i bruk øker år for år. Gullgruveselskapene og deres organisasjoner arbeider aktivt for å øke etterspørselen etter gull, og dermed gjøre det mer lønnsomt å ta ut ennå mer. Det er tilstrekkelig gull i verdens bankhvelv til å dekke det industrielle behov for mange tiår framover, uten at det blir utvunnet et gram nytt gull. Sjøl om industrielt brukt gull blir resirkulert i ganske stor grad, er det også mer å hente inn her.
Gruveindustrien forteller oss hele tida hvor viktig det er for oss alle at vi har tilgang til alt fra jern, kobber, nikkel og sjeldne jordmetaller til kalkstein og pukkstein, og at vi derfor må gjøre det lettere å starte nye gruver. De liker da ikke å snakke om gull, fordi denne utvinninga ikke kan begrunnes med menneskelige behov. Den kan bare begrunnes med spekulantenes grådighet.
Når kan det så forsvares å sette igang nye gullgruver? Ikke før behovet til industrielle og medisinske formål overstiger det som er mulig å ta inn gjennom resirkulering, ubrukte lager av gull og produksjonen ved gruver som allerede er i gang. Det vil trolig ta flere generasjoner.
De to kommunene i Norge der det er funnet mest gull er begge i Indre Finnmark. Guovdageaidnu har med Bidjovagge Gruber hatt den største utvinninga av gull i fast fjell, mens Kárášjohka har hatt mer leiting etter gull i løsmasser enn noen annen kommune i Norge. Både leiting og utvinning har ført til store skader på natur og reinbeiteområder. I dag pågår ingen kommersiell utvinning her, men i begge kommunene har norske og utenlandske selskaper gang på gang vært frampå, uten å bry seg om at de ikke er velkomne.
Naturvernforbundet i Ávjovárri dekker nettopp disse to kommunene og ut fra egne erfaringer, det vi har hørt om skadevirkninger av gullutvinning ellers i verden og ønsket om å stoppe unødvendig gruvedrift, vil vi oppfordre til en internasjonal aksjon med sikte på å stoppe alle planer om nye gullgruver.
Naturvernforbundet i Ávjovárri
Svein Lund
leder