Er Natur og Ungdoms aksjon i Repparfjorden en trussel eller en velsignelse for demokratiet? Hvis man retter blikket bakover i tid, ser en at sivil ulydighet innenfor demokratiets vegger ofte fører til forbedringer i rettigheter og styresett. Det er mange eksempler gjennom historien. 

Det nærmeste er Alta-aksjonen. Selve saken ble kanskje tapt i første omgang – dammen ble bygd, men ettervirkningene førte til en større omveltning. Samiske rettigheter ble inkorporert i det norske lovverket, og vi fikk Sametinget som gav urfolk i Norge en demokratisk plattform som en integrert del av det norske demokratiet. I ettertid har det ikke vært noen som har kritisert den sivile ulydigheten som fant sted, og aksjonen tas ofte fram som et godt eksempel på hvordan gode forandringer i samfunnet kan settes i gang ved hjelp av sivil ulydighet. Selv de som organiserte såkalt borgervern i et forsøk på å stoppe demonstrasjonene, har skamfullt i ettertid innrømmet at de var på ville veier. Det norske demokratiet er robust og endringsvillig, men noen ganger må signalene være ekstra tydelige for å gi effekt. 

Sivil ulydighetsaksjoner er ofte definert som offentlige, ikke-voldelige, samvittighetsbaserte politiske handlinger i strid med loven og gjort med sikte på å få til en endring i loven eller politikken til myndighetene. At de er offentlige, annonsert på forhånd, ikke-voldelige og at demonstrantene aksepterer bøter i etterkant, gjør aksjonene til en demonstrasjonsform innenfor demokratiets rammer. Det kan snarere kalles demokratisk ulydighet.

Hvor går så grensen for demokratisk ulydighet? Hvis man forutsetter et perfekt, rettferdig samfunn der alle rettigheter er ivaretatt gjennom demokratiet og der alle grupper høres og tas hensyn til, hadde det kanskje vært vanskelig å argumentere for sivil ulydighet. Men vi trenger ikke å gå lenger enn til skandalene i Nav og barnevernet for å se systemets svakhet: I tilfellet med Nav var det en fullstendig systemkollaps – et skammens kapittel i norsk forvaltning. Det er antageligvis grunnen til at ingen av stortingsrepresentantene vil ta i det – fordi ingen av dem er uten skyld. Valget nærmer seg, og alle politiske partier håper på at et glemselens slør skal legge seg over Nav-skandalen. Hvem skal ta kampen for den lille mann og kvinnes kamp mot systemet når Stortinget og regjering vender det døve øret til? Noen ganger drives endringer frem av avsløringer i media. I noen sammenhenger må det rett og slett demokratisk ulydighet til.

Et argument som ofte brukes mot sivil ulydighet, er at aksjonistene er arrogante og bedrevitende fordi de anses å ha et syn som er overlegent det det demokratiske flertallet har. Dagens regjering vil ikke gi tillatelser til nye sjødeponi. De ønsker også å revurdere miljø- og minerallovgivningen. Synet på sjødeponi nedfelt i både Jeløya- og Granavoldenerklæringen er i tankesett likt med det demonstrantene forfekter. Ironisk nok har aksjonen i Repparfjorden dermed kun til mål å få gjennomført regjeringens politikk til fulle. Det vil si fjerne det inkonsekvente tidsskillet mellom det som er startet på av Nussir og Nordic Mining, og nye søknader om deponering av gruveavfallet i sjøen. I praksis betyr det en minimal justering av regjeringens politikk som gir enorme positive effekter for miljøet i Repparfjorden og Førdefjorden.

Regjeringen har ikke ønsket å stoppe sjødeponiene foreslått i Repparfjorden og Førdefjorden. Det er samme unnvikenhet som vi ble vitne til i Nav-skandalen. Deres forsvar har vært at man kan ikke gi politikken tilbakevirkende kraft fordi søknadsprosessen ble startet før de overtok styringen. Det som regjeringen og klima- og miljøministeren tilsynelatende glemmer eller unnlater å nevne var at man argumenterte for det motsatte i saken om nedleggelse av pelsdyrnæringen i Norge. Næringen ble nedlagt med et pennestrøk selv om alle pelsdyrfarmerne startet opp og drev i årtier før den nye lovgivningen kom. Ingen kan være sikret å drive næring i strid med løpende endringer i lovverk. Det hele koker ned til i verste fall om en økonomisk erstatning til Nussir og Nordic Mining, og at de må finne en måte å behandle avfallet på en miljøvennlig måte. Her er det ikke snakk om å stoppe noen å drive næring. Det handler ganske enkelt om å sette begrensinger for hvordan gruveavfallet skal håndteres.

Det er i dag kun to land igjen i verden som tillater sjødeponi Papua New Guinea og Norge. Vi ser også at finansmiljøene rundt omkring i verden er kritiske. Sist ut er norske Storebrand som nylig trakk seg fra investeringer i MCC som er gruveoperatør i Papua New Guinea og dumper millioner tonn giftig gruveavfall i sjøen. Det er bemerkelsesverdig fordi finansmiljøene er de mest konservative. Når miljøhensyn får innvirkning på valg av selskap man ønsker å investere i, så har en kommet langt. Forskningsmiljø rundt omkring i verden er kritiske, og så er vårt eget Havforskningsinstituttet. I følge Verdenbanken bør sjødeponi ikke brukes før påvirkningen er dokumentert av balansert og uavhengig forskning. Finansinstitusjonene er blitt miljøbevisste, og de har blitt bevisst på forholdet til urfolk. Nussir har to akilleshæler. Den ene er bruk av sjødeponi. Det andre er forholdet til naboen – reindriften. Uten løsninger for disse to kan finansieringen falle igjennom.

Summa summarum, kritikken av demonstrantene i Repparfjord som arrogante bedrevitere faller dermed gjennom. Ironisk nok er de fullt på linje med det som var intensjonen til flertallsregjeringen utgått av Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og KrF.

Eller for å sette det på spissen, kan man straffe folk for å demonstrere for at regjeringens skal gjennomføre egen politikk? Aksjonen kan egentlig betegnes som demokratisk ulydighet. Hvis man løfter blikket og ser fremover, vil aksjonen i Repparfjorden fremstå som en velsignelse fremfor en trussel. Et nytt valg står for døren. Så får vi se om de som kommer i regjeringsposisjon tør å skjære gjennom og stoppe etableringen av sjødeponiene i Repparfjorden og Førdefjorden. I mellomtiden –  gi din støtte til ungdommene som demonstranter i Repparfjorden.

Leif Gøran Wasskog
Leder i Naturvernforbundet i Finnmark 

Kronikken har vært publisert i Ságat, iFinnmark og Nordlys