Jeg har selv bodd 15 år sør i landet og har erfart interessen for jak og høsting både i nord og i sør. Høstingsaspektet står sterkere lenger sør enn i Finnmark. I forbindelse med elgjakta sørpå, i enkelte bygdelag, tømmes tilnærmet hele bygda, da alle, både stor og liten, er med på dette.

Villreinjakt foregår fortsatt sørpå, og harejakt, som er nesten fraværende her, er utbredt der sør.

Innlandsfiske for salg drives rundt Femunden og muligens også andre steder lenger sør. I Finnmark forsøkte en å få det til i Kautokeino, men en lyktes ikke der. Det skyldes ikke mangel på ressurser, men heller det at her har en ikke tradisjon for slik næring.

Rett nok gikk det bra i mange år i Pasvik, men også der er det slutt med innlandsfisket for salg.

Med hensyn til bærplukking så antar jeg det er likt fordelt. Vi har multer, mens sørpå plukkes det mer skogsbær.

Bærplukking er forresten en aktivitet som stadig færre utøver. Når jeg er på multebærmyrene, treffer jeg hovedsakelig folk på min egen alder, altså 60+. Det er svært få ungdom å se. Jeg antar dette også er tilfellet lengre sør. Dette har ikke noe med motorferdsel å gjøre. Det har med interesse. Ungdom i dag har andre muligheter enn det min generasjon hadde, og dermed bruker de sin tid på andre sysler.

Hvor mange finnmarkinger plukker forresten sopp? Knapt noen, og de som gjør det, har gjerne lært det av en eller annen søring.

Når finnmarkinger snakker om sin høstingstradisjon som så spesiell, må det skyldes at de ikke har vært utenfor Finnmarks grenser, kanskje med unntak av de ganger de reiser til Oslo for å klage på manglende forståelse, eller at vi får for lite fra Han Stat. At der ikke høstes så mye i utmarka av Oslo-beboere, har noe med tilgang til ressurser å gjøre. Men Norge er mer enn kun Finnmark og Oslo.

Når det gjelder interessen for motorisert ferdsel i utmark, så er den noenlunde likt fordelt mellom Finnmark og resten av landet. Også på landsbygda lenger sør er der sterke grupper som ønsker tilgang til stadig mer kjøring, og som blir oppbakket av politikere som deler deres interesse (egeninteresse). Det som skiller oss fra det øvrige Norge, er det uheldige ved at det er, i forskrifts form, gitt tillatelse til opprettelse av rekreasjonsløyper her.

Det er ikke noen begrensning i hvor mange løyper eller hvor tett løypene kan være.

Dette har resultert i en mentalitetsforandring blant finnmarkinger flest. Nå skal det kjøres til alle steder, en må ikke gå, og i alle fall ikke bære noe på ryggen.

Alt av natur må kunne oppleves fra et motorisert kjøretøy.

I Vadsø kommune er det i snitt under 5 km mellom snescoterløypene. I tillegg gis det dispensasjon til å kjøre mellom disse. Det er motordur og spor etter kjøretøy overalt. Det er tilnærmet like ille om sommeren.

Da loven om motorisert ferdsel i utmark ble laget i 1977, kan en ikke ha spurt miljøbevegelsen om deres synspunkt på loven. Jeg kan ikke tenke meg at en da ville ha tillatt oppretting av rekreasjonsløyper i Finnmark. Dette er blitt en miljøkatastrofe.

Hvordan skal vi nå få fram vårt syn slik at den nye loven om motorisert ferdsel i utmark tar mer hensyn til naturens bærekraft enn til enkeltindividenes egeninteresse?

Vadsø 25. november 2005 Jan Wengen