Livet som hare

Haren lever langs hele Norges fastland. Det ble også satt ut hare på Svalbard i 1930, men den siste observasjon av levende hare på øya var i 1963.

Til tross for at hare døde ut på Svalbard etter bare tre tiår, er arten svært tilpasningsdyktig og kan leve i alt fra tundra til åkermark. Den trives likevel best i skog. Skogen tilbyr mye av det haren trenger for leve et komfortabelt liv. Her har den tilgang til flere forskjellige matkilder både sommer og vinter. I skogen er det også mye vegetasjon som kan brukes som gjemmesteder, som er en sentral del av harens overlevelsesstrategi.

Levetiden til en hare er opp til 14 år, og den er kjønnsmoden etter ca. ett år. Resten av livet vil harehunnen få rundt to kull i året. Haren lager verken hi eller bol, og vil derfor bruke omgivelsene til å gjemme seg når fødselen nærmer seg.

For at ingen rovdyr skal finne de nyfødte barna hennes, forlater hun gjemmestedet etter bare et par dager. Hun kommer riktignok tilbake med jevne mellomrom for å gi ungene melk, men ingen kan si at livet som en nyfødt hare ikke hardt.

Harens største hemmelighet

Harer lever av gress, urter og blader om sommeren, og bark, lyng og skudd på unge løvtrær om vinteren. I tillegg er de stor fan av sin egen avføring. Ja, du leste riktig! Haren driver nemlig med noe som kalles koprofagi.

Hensikten med å spise sin egen avføring er å utvinne mer næring fra føden. Da tenker du kanskje at de små, runde harekulene som kan minne om sjokolade kanskje også smaker litt sjokolade? Kanskje haren faktisk har tilgang til en ordentlig gourmetrett her? Da må jeg dessverre skuffe deg.

Det er ikke disse bæsjekulene som står på menyen. Haren produserer nemlig to ulike typer avføring. En myk, grønnlig og tynn masse som den spiser og fordøyer en gang til. Det er dette som blir til de karakteristiske kulene, som vi nå vet er en slags dobbeltfordøyd bæsj.