Arbeidet på det nye Sotrasambandet er godt i gang. Det er ikke vanskelig å forstå lettelsen mange føler når Sotrasambandet nå bygges. Å komme seg frem i tide til jobb, barnehage og skole er ikke en luksus, det er en nødvendighet. Men vi som sitter i kø ser også anleggsmaskinene, hører støyen og ser de enorme naturinngrepene. Og vi er alle klar over det store CO₂-avtrykket og kostnadene på flere titalls milliarder kroner.

Hva kan vi lære?

Hva kunne vi fått for pengene i stedet? Gratis kollektivtransport i hele Bergensregionen i ti år? Klimatiltak som faktisk kutter utslipp? Skoler, helsetjenester og grønne næringer?

Når vi først bruker fellesmidler i denne skalaen, må vi tørre å spørre: Hva er det vi bygger og for hvem? Er mer vei alltid svaret? Kan vi trekke lærdom fra arbeidet med Sotrasambandet som kommer til nytte neste gang og neste sted trafikken hoper seg opp, når bilkøer atter en gang gir folk som skal frem en vanskeligere hverdag?

I Norge med bortimot fem og en halv million innbyggere er det nesten tre millioner privatbiler, hver veier i snitt 1,5 tonn. Dvs. at bilparken står for over et tonn med stål, glass og sjeldne metaller per innbygger over 18 år i Norge. Og bilene er ute av bruk 97% av tiden. Mange vil være enige om at dette er lite bærekraftig. På 80-tallet gikk debatten om «matpakkekjøring», hvordan kan man unngå at folk kjører alene med matpakken til og fra jobb når veisystemet er overbelastet. Det ble forsøkt med 2+ filer og kollektivfelt, og ikke minst, bompenger.

Mer vei, mer trafikk

Selv om tiltakene virket logiske, har vi aldri fått den kollektive atferdsendringen vi håpet på. Bilene har bare blitt flere. Andre langsiktige løsninger enn å bygge flere og større veier, ser ut til å ha tørket ut. Samtidig viser forskning at større og flere veier fører til mere trafikk, flere bilister og at køene forflytter seg. Bergensregionen utsettes for stadig større press, med nye motorveiprosjekter fra sør, vest og øst. Med denne politikken vil nullvekstmålet i privatbilisme ikke nås.

Fra undersøkelser vet vi at fire av fem privatbilister sitter alene i bilen.

Hadde halvparten av disse endret til kameratkjøring med to i bilen (den andre har latt bilen stå), ville antallet matpakkekjørere gått så kraftig ned at rushtidskøene mellom Sotra og Bergen ville forsvunnet. Enkel regning bringer oss ned til trafikkmengder som er betydelig lavere enn dem vi har for den køfrie hverdagstrafikken over Sotrabroen midt på dagen.

Stimulere kollektivt

Tiltak for å få folk til å kjøre sammen finnes. Samkjøringsappen Nabogo kan vise til gode resultater. I fjor høst kunne Skyss vise til at det i løpet av 11 måneder ble gjennomført over 60.000 turer med bruk av appen i Øygarden, Askøy og Bergen. Kunne slike initiativ forsterkes gjennom markedsføring, belønningsmidler eller differensiert bompengeprising?
Tilsvarende effekter kunne vært oppnådd dersom kollektivandelen av reisende hadde økt. Lavere busspriser, øke frekvensen av avganger eller andre virkemidler som stimulerer kollektivbruken ville hatt gode effekter. Det er også blitt vurdert om båtforbindelse, f.eks. mellom Ågotnes og Bergen kunne virket positivt.

Enormt potensiale

Skaden på natur i Sotrasambandet er gjort. Men la oss tenke oss grundig om før neste veiprosjekt. Trenger vi virkelig monsterprosjekter som Hordfast og Ringvei øst, eller fire felt mellom Trengereid og Stanghelle i K5-prosjektet som nå nærmere seg første byggetrinn?

Skal vi virkelig fortsette å bruke natur og milliarder på stadig flere og bredere veier, eller skal vi begynne å satse tungt på tiltak som får folk til å reise mindre eller smartere? Det er mange alternativer som både er rimeligere og mer bærekraftige, men som fortsatt havner nederst i prioriteringsrekken.

Det kan også være grunner til at fire av fem fortsatt kjører alene i 1,5 tonn med stål som står i ro 97 % av tiden. Men det sier oss også at her er et enormt potensial for endring. Og kanskje er det akkurat der vi må begynne, hvis vi ønsker å få trafikken til å flyte, uten å bygge oss inn i nye problemer og uten å forsyne oss grovt av den naturen vi alle er så avhengige av.

Vi har egentlig ikke noe valg. Vi må klare bedre.