Vi hører ofte både sentrale og lokale politikere snakke om hvor viktig det vakre kulturlandskapet vårt, særlig på Vestlandet, er for turistnæringen. I den sammenheng tenker de på grønne enger og beitemark med kuer eller sauer på beite. Og det er riktig – det grønne menneskeskapte landskapet er vakkert. Men, som det heter i ordtaket, «det er ikke gull alt som glitrer». Omgjort til ordtak om kulturlandskap kunne en gjerne si, «det er ikke alt grønt som er grønt nok». Det meste av dette grønne landskapet er monokulturer bestående av en eller noen få arter – gjerne fremmedarter som dyrkes som for eller til matproduksjon.

Det meste av det gamle kulturlandskapet, som eksisterte før vi begynte med mer intensivt jordbruk, er borte og dermed også det rike og varierte biomangfoldet vi fant på slike lokaliteter. Gamle ugjødslete beitemarker og slåtteenger er i dag truete naturtyper som står på rødlisten. Gamle slåttemarker er kritisk truet (CR), mens gamle beitemarker er sårbare (VU). Et tap av slike naturtyper skjer i dag over hele Europa, noe som er en av grunnene til at arter som er knyttet til slike naturtyper i stor grad også står på rødlisten.

I Sunnhordland, der jeg har drevet kartlegging av slike naturtyper i en 20-års periode, er det heldigvis en god del slike områder igjen, men risikoen for at de også skal bli borte er faretruende.

Med gammelt kulturlandskap mener en lokaliteter som har lang kontinuitet, dvs. har vært drevet på samme måte i generasjoner uten gjødsling eller jordbearbeiding. For beitemarkene er det viktig at de har vært beitet slik at vegetasjonen holdes nede, noe som hindrer gjengroing med trær. Et annet begrep som brukes om slike områder er «semi-naturlig eng», noe som betyr at det er en naturtype som er påvirket av mennesker.
På slike lokaliteter har vi et rikt innslag av ulike planter, noe som igjen gir et rikt insektliv, og ikke minst et stort antall av spesielle sopparter som kun vokser på slike lokaliteter.

Disse soppene forsvinner raskt dersom en begynner å gjødsle eller at beitetrykket oppheves. Gjødsling ser ut til å være en irreversibel prosess, mens gjeninnføring av beitedyr kan føre til at disse soppene kommer tilbake og har overlevd som soppmycel i jorda. Typiske beitemarksopp vokser kun i slikt gammelt kulturlandskap, og vil derfor forsvinne dersom landskapet blir omgjort til mer intensiv bruk.

Det er et naturlig spørsmål hvorfor disse artene kun vokser i og er helt avhengige av slike gamle menneskeskapte kulturlandskap. Vi vet jo ikke dette sikkert, men det er naturlig å tenke seg at disse artene tidligere vokste på store treløse sletter i Europa, som ble beitet av flokker av ville gress-etere. Etter hvert begynte menneskene å dyrke jorda, og dermed endret de hele strukturen i naturen. Siden menneskene etter hvert domestiserte, ville dyr og utviklet dem til tamme beitedyr, resulterte det i at det ble skapt naturtyper som lignet på de som hadde vært der opprinnelig. På den måten kunne disse spesielle soppartene etablere seg og overleve i de menneskeskapte naturtypene, et sted de har overlevd helt frem til moderne tid før vi begynte med mer intensivt jordbruk.

Semi-naturlig eng i Sunnhordland

Sunnhordland er et «hot spot» for slike gamle og etter hvert sjeldne naturtyper, som har vært holdt i hevd i generasjoner uten særlig påvirkning foruten beiting.Et område på Stord, Hovaneset, på Hystad like nord for Leirvik (Figur 1), som er blitt undersøkt og kartlagt i 20 år (Fadnes 2023), har spor som går helt tilbake til bronsealder i form av en gravrøys. Dette betyr at området har vært brukt av mennesker i flere tusen år og dermed har en svært lang kontinuitet.

Foto: Magnus Johan Steinsvåg

Dette viser seg også i form av det biologiske mangfoldet vi finner på lokaliteten. Mer enn 130 ulike karplanter er registrert på området og mer enn 90 ulike beitemarksopp, der ca. halvparten står på den norske rødlisten. Dette gjør dette området til det mest artsrike i Norge og sannsynligvis i hele Skandinavia når det gjelder beitemarksopp. Problemet er at området foreløpig ikke har noen form for vern, og kan fort bli helt ødelagt dersom mere intensive driftsformer overtar. Dette er et problem i hele regionen der mange tilsvarende lokaliteter også er sårbare overfor driftsendringer i jordbruket. Heldigvis er Hovaneset en av lokalitetene som er foreslått vernet av Statsforvalteren i Vestland på oppdrag fra Miljødirektoratet, noe som kan bli en realitet allerede i år.
I motsetning til en vanlig dyrket eng, som er en monokultur bestående av en enkeltart, kan altså et slikt gammelt kulturlandskap inneholde flere hundre ulike arter av sopp og planter samt de insektene som trives her. Det betyr at den biologiske verdien er svært mye høyere enn i mer intensivt drevne områder.

Foto: Per Fadnes

Sopp som vokser i gamle beitemarker

Det er helt spesielle grupper av sopp som vokser i slike lokaliteter – og som i stor grad er begrenset til gamle beitemarker og slåttemarker med langvarig hevdpreg.

Mange av disse soppene er vokssopper og er svært fargerike (Figur 2 a-d).
I tillegg finner vi noen få andre soppgrupper som fingersopper, rødsporer og jordtunger.

Jordtungene er små svarte tungeformete sopper (Figur 3a), mens rødsporene ofte har vakre nyansere av blåfarger (Figur 3b). Fingersoppene kan også være svært fargerike (Figur 3c).

På Hovaneset ble det funnet en jordtunge som var ny for Norge og Nord Europa, og som ellers kun er funnet i Spania og Slovakia (Fadnes et. al 2021). En rødspore fra samme lokalitet er ny for vitenskapen og vil bli beskrevet som en ny art.

Referanser

Fadnes P, Fedosova AG, Kučera V, 2021. Hemileucoglossum pusillum, an earthtongue new to Norway. Agarica 42:65-73.
Fadnes, P. 2023. How long and how frequent is sufficient? Long time study (2003-2022) of variation in occurrence, species richness and fructification of grassland-fungi in a semi-natural grassland in South-Western Norway. Agarica 2023 vol. 43: 55-83.
Fadnes, P. 2024. grasslandfungi.no