Min datter, som lærer tegnspråk, så opp mot naboens store bjørk. Med de små hendene viste hun tegnene for «Fugl» og «Hvor?». Hun er bare 2 år og har ikke forstand til å vite at vi faktisk er midt inne i en naturkrise.
Det er stillere i hagen nå, enn da jeg var liten. Europeiske fuglebestander har minska med 600 millioner siden 1980. Det merkes. Iallfall blant de som husker.

Lytt til de som husker

En av dem, er Jan Rabben. Han har vært naturfotograf i 50 år. Og nå har han gitt ut boka «Fuglar og dyr rundt huset i skogen». Den er full av vakre bilder av nærnaturen. Interessen for fugler starta allerede på 60-tallet. Det er ikke rart at han merker forskjell når han går en tur i skogen, langs kysten, på fjellet eller i kulturlandskapet.

De som teller fugler og forsker på naturen, sier at endringene er dramatiske. Det er lett å se om man følger med.

Kollektivt hukommelsestap

Men det gjør vi ikke.

– Vi lider av et kollektivt hukommelsestap! sier Anne Sverdrup-Thygeson så det ljomer i veggene på Scandic Lerkendal.

Da tungvekteren av en biolog entret scenen under Naturrestaureringskonferansen, våknet jeg til. Mange hadde fortalt om de fine prosjektene de er involvert i, men dette var noe annet. Hun snakket om ‘endringsblindet’.

– Vi godtar at naturens helsetilstand blir dårligere, sier hun, fordi vi ikke oppfatter at endringene faktisk skjer.

Det som var en normal natur for tidligere generasjoner, er ikke det for oss som lever i dag.

– Dette er en av våre tids store utfordringer, sier hun, fordi det gjør at vi ikke har grunnlag til å ta grep.

Noen tjener store penger på å bygge ned naturen, fordi vi ikke reagerer tidsnok.

Litt og litt natur forsvinner

Avisene skriver stadig vekk om folk som vil flytte på ting. Iskanten. Markagrensa. Bygge ned, til det ikke finnes noen myr noe mer.
Posten vil bygge ut i Kokstaddalen, og nok en bit natur vil gå tapt. Enkelte innbiller seg til og med at fremtiden, det er å skjære seg gjennom naturen med en firefelts motorvei

– Om 20 til 30 år, finnes det ikke skog utenom i reservater, fortsetter Sverdrup-Thygeson. Med mindre flere tar grep, og får stanset naturtapet.

Ikke nok med en tørrpinn

Nå er det kun 1,7% av all norsk skog som ligner urskogen! Trær kan bli mellom 500-1000 år gamle, og mange arter lever sine liv på døde trær. Men i en produksjonsskog får ikke trærne bli så gammel.

– Og det holder ikke med en hvilken som helst tørrpinne på en hogstflate! sier Sverdrup-Thygeson brått.

Gamle trær har akkurat det mange arter trenger, fordi de har kjuker, hulrom og sprekkebark. De overlever ikke i den ensarta og unge produksjonsskogen.

Hver arealsak hvor man ødelegge natur, virker kanskje ikke så dramatisk i seg selv. Men vi må innse, at det er ikke noe som heter ‘bare en liten bit’.

Siste artikler fra NaturVest