Før valget for fire år siden krevde statsministeren handling etter FNs nye klimarapport. Fire år er gått og løftene har i liten grad blitt innfridd. Oljenæringen, vår største kilde til utslipp, nasjonalt og internasjonalt, har nå et høyere aktivitetsnivå enn på lang tid.

Fortsetter å lete etter olje

Hva har skjedd i løpet av disse fire årene?

Oljeskattepakken, innført under pandemien har nå full effekt. Høyre mente at pakken den gang gikk for langt, og Arbeiderpartiet har i ettertid kommet til samme konklusjon. Resultatet er uansett at investeringslysten nå er større enn på lenge. I forrige stortingsperiode ble det gjort et tredvetalls olje- og gassfunn, og mellom 150 og 200 letelisenser er blitt tildelt i forhåndsdefinerte områder (TFO). 76 nye TFO-blokker er på trappene, utlyst i år.

Ikke nok med det, etter at Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet sikret flertall i vår, sparkes nå i gang arbeidet med å dele ut letelisenser gjennom 26. konsesjonsrunde. Dette er områder lengst mot nord og milevis fra eksisterende infrastruktur, til tross for laber interesse fra oljeselskapene.
I regjeringens nye klimamelding er det «drill baby drill» som gjelder; det skal «legges til rette for lønnsom produksjon av olje og gass i et langsiktig perspektiv» for å «sikre sysselsetting og velferd for nåværende og fremtidige generasjoner». Langsiktig perspektiv og fremtidige generasjoner? Har noen glemt å lese Parisavtalens forpliktelser for 2050, kun 25 år unna?

I klimameldingen påstås det også at EU og Storbritannia på lang sikt vil stå for større etterspørsel etter gass enn det Norge kan levere, og at det er mangel på olje- og gassressurser, og ikke manglende etterspørsel fra vårt største marked, som vil stå for nedtrappingen av næringen. I klartekst – ingen begrensninger, her skal ressursene støvsuges. For meg fremstår dette som ren spekulasjon i at EU og Storbritannia ikke vil lykkes i sin klima- og energipolitikk, som er langt mer ambisiøs enn Norges.
Ikke overraskende avfeies også Klimautvalget 2050 sin klare anbefaling om å utarbeide en strategi for sluttfasen av norsk olje og gass.

Mange vil påpeke at Europa trenger sikker norsk gassforsyning i en tid hvor det geopolitiske bildet er urolig.

Det er korrekt, men vi kan ikke bruke nåsituasjonen i Europa som grunnlag for politikk i andre halvdel av århundret.

Og det er nettopp de avgjørelsene vi tar nå.

Ved å fortsette med leting legger vi grunnlag for produksjon ikke bare av gass, men også olje, langt inn i fremtiden, når vi er på overtid i forhold til klimamålene.

Rekordtemperaturer

Samtidig bekreftes skadevirkningene av den økende klimakrisen. Nyheter om skogbranner, ekstremvarme, tørke og flom er blitt dagligdagse. CO₂-nivåene bare øker og rekordtemperaturer står i kø, på døgn-, måneds og årsbasis, lokalt og globalt. Rådene fra Det internasjonale energibyrået (IEA), FN og forskersamfunnet er entydige – en betydelig del av ressursene må bli igjen i bakken skal vi nå klimamålene.

Manglende lederskap

Jeg prøver å forstå hvorfor Norge ikke tar større lederskap i en av vår tids største kriser. Jeg skjønner at et styringsparti ikke vil ta tak i en splittende sak og dermed skremme bort velgere, og jeg forstår at motstanden i LO vil være stor. Hvem vil redusere handlingsrommet til landets største inntektskilde?

Ingen sier det, men jeg tror at statsministeren, miljøvernministeren og mange i regjeringsapparatet i sitt stille sinn gjerne skulle satt bremsene på. Men risikoen for å tape velgere er bare for stor.

Da er det mye mer fristende å heller håpe på at vår største marked, EU, gjør jobben ved hjelp av direktiver og kvotereguleringer, slik at etterspørselen etter olje og gass etter hvert reduseres til fordel for renere energikilder. EU skal tross alt kutte utslipp med 90 prosent innen 2040. Slik slipper vi en selvpålagt og vanskelig nedbygging av industrien her hjemme. Slik bevares også husfreden i regjeringspartiet og slik kan de fortsette å lyse ut letelisenser og selge mantraet «utvikle og ikke avvikle» inn i samfunnsdebatten. 30 milliarder til nytt regnskogfond annonsert under klimatoppmøtet i Brasil er vel og bra, men det bidrar også til å ta flomlyset vekk fra den norske klimaspagaten.

Hvorfor viser ikke Norge som et av verdens rikeste land og med bedre forutsetninger for omstilling enn noen andre, større vilje til lederskap og endring? Alarmknappene blinker rødt for klimaet vårt, og de har gjort det lenge. Hvor lenge må vi vente før vi kan sette sluttdato for «utvikle og ikke avvikle»?