Mange av oss sliter med å bevare troen på at vi kan stoppe klimaødeleggelsene før vi treffer dramatiske vippepunkt. Vi kjenner på apati for at temperaturøkningene skal gjøre områder på kloden ubeboelig med nye bølger av klimaflyktninger. Vi kjenner på vantro over likegyldige politikere i mektige land når vi ser rekordkraftige sykloner, stormer, brannstormer, nedbørsmengder og ras. Vi er mange som tror at issmelting på Grønland og i Antarktis kan gi farlig stigning av havnivå.

Nettopp fordi trusselbildene er så alvorlige er det ingen grunn til å gi opp håpet. Hver eneste tiendedel vi kan holde igjen av global temperaturøkning har betydning for kommende generasjoner. De må få slippe å oppleve en klode som koker.

Så blir de stående disse, heter det i 1. Korinterbrev 13,13 i Bibelen: Tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.

Vår kjærlighet til naturen er vår viktigste kraft i møte med likegyldige utbyggere og pengemakt for uvettig vekst. Størst for oss er kjærligheten.
Vi har hatt tro og håp for årets stortingsvalg. Tre partier som fikk grønt lys i Naturvernforbundet sin valgundersøkelse fikk god oppslutning – Rødt, MDG og SV. To partier som fikk gult flagg , Ap og Sp gav flertall til en sentrum-venstre allianse.

Om det er grunnlag for kjærlighet til dette flertallet i Stortinget vet vi snart når budsjettforhandlingene er ferdige.