Året er 2021. Serien Plasthavet sendes på NRK. Plutselig ruller fargesterke bilder av vårfluelarver over skjermen. Men vent, det er noe som ikke stemmer. For vårfluelarver skal ikke være fargesterke. Vårfluelarver holder til i ferskvann, og i sin første livsfase; larvestadiet, bygger de hus av bark og kvist og blader og ting som er brunt og svart og på ingen måte fargesterkt.

Men nå lyser det mot meg; vårfluelarver i blått, grønt og rødt. Fisket opp fra en dam på Lisle Lyngøyna i Øygarden av ferskvannsbiolog Gaute Velle. Her har et team fra NORCE satt i gang et forskningsprosjekt. De undersøker økosystemet på en øy i havgapet med marerittaktig mengder plastavfall.

Men tankene mine er ikke på plastrydding, jeg tenker på vårfluelarvene. Finner vi noen av dem her? Og hvordan har de bygget skallene sine i år?

Til sist finner jeg et eksemplar. Ikke like fargesterk som TV-bildene jeg så på NRK, men det er helt tydelig fortsatt plast i bygningsmassen til vårfluelarvene her ute.

I 2025 er jeg tilbake. UiB er klar for ny ryddeinnsats, og mens de ivrig går i gang finner Marte Haave, hun som i sin tid tok initiativ til prosjektet her ute, to små vårfluelarve-hus.

Det føles ofte motløst dette arbeidet. Det møysommelige, tidkrevende arbeidet mot litt mindre plast i økosystemet, litt mindre natur tapt, litt mindre CO₂ i atmosfæren. Men så dukker det opp en vårfluelarve uten plast i huset sitt, og du husker hvorfor det er mening i denne utrettelige kampen.