• Read this article in English Western Norwegian coastal mountains

Fjellområdene utgjør en stor del av det vestnorske landskapet. Opplevelsesverdien er udiskutabel og fjellene brukes flittig både av lokalbefolkning og turister. Folk fra hele verden kommer for å oppleve det frodige fjordlandskapet. Vår og forsommer står de grønne fjordliene i sterk kontrast til de hvite fjellene, og det hvite, altså snøen, er veldig sentral i fortellingen om disse fjellene og alle artene som holder til her. Selv om landskapet er karrig og snøen dominerer, kan de by på mye mer enn villrein og fjellrype.

Nedbør og vind

At det kommer mye nedbør på Vestlandet er kanskje unødvendig å nevne. Enkelte steder i midtre fjordstrøk kommer det i gjennomsnitt over 3000 mm nedbør i året. Det er det få andre steder i Europa som slår. Norges beliggenhet langt mot nord, gjør at mye av denne nedbøren faller som snø, særlig i fjellområdene. Snøen kan mer eller mindre dekke disse fjellene i 9-10 måneder av året. Gjennom en lang vinter med vind og snø fordeler snøen seg ujevnt utover fjell-landskapet. Fra avblåste rabber nesten uten snø til mektige fonner i forsenkninger og på steder i le for herskende vindretning.

Den viktige snøen

Snøen betyr «alt» for artene i fjellet. Vegetasjonssamfunnene er bygget opp rundt snødekkets varighet. På rabbene frysetørkes alt som stikker opp av det tynne is- og snølaget og da hjelper det lite at snøen smelter tidlig. I snøleiene ligger planter og andre arter godt beskyttet under en tykk vinterdyne, men når snøen ikke forsvinner før i august, har man dårlig tid til å vokse og formere seg når solstrålene først treffer. Eller skal vi si om solstrålene treffer? For regndagene er mange i den varme årstida. Artene som har funnet seg til rette i de mest nedbørrike, vestnorske fjellene har tilpasset seg et liv omgitt av snø og vann. I de fleste norske fjellområder opptrer snøleier oftest som avgrensede arealer der snøen ligger særlig dyp. I kystnære høyfjell på Vestlandet tar snøleiene fullstendig styringa. De ekstreme snøforholdene gjør at snøleiene stedvis nærmest er heldekkende, særlig i områder høyere enn 900-1000 meter over havet. Annen fjellvegetasjon må finne seg i å spille en underordnet rolle.

Torbjørn Høitomt

Snø, frost og hutre

En artsgruppe som tar seg godt til rette under kalde og våte forhold er moser. Mosene er evolusjonært primitive og regnes som våre første landplanter. De har ikke røtter og mange arter er tilpasset å vokse rett på stein eller ren mineraljord. Når man er på mosejakt i norske høyfjellsområder blir man raskt kjent med både snømoser, hutremoser og frostmoser. Navnene levner liten tvil om hvor disse hører hjemme.

Internasjonalt ansvar

Mosefloraen i de vestnorske fjellene er relativt dårlig kjent, men de siste årene har viktige kunnskapshull blitt tettet. Det er gjort grundige undersøkelser av fjellområder fra Hjelmeland i sør, via Stølsheimen og Masfjordfjella og nordover til Høyanger. Disse undersøkelsene har avdekket store bestander av flere mosearter som har en stor andel av sine europeiske populasjoner i fjellene på Vestlandet. For enkelte arter er faktisk disse fjellene de viktigste leveområdene i hele verden. Dette betyr at lille Norge har et internasjonalt ansvar for å sørge for at disse naturverdiene ivaretas.

Mye vestlandsnatur har blir undersøkt med tanke på naturmangfold de siste årene, men disse karrige og snørike fjellene har stort sett gått under radaren. Heretter må denne naturen prioriteres og kartleggingsstatusen må heves opp på nivå med andre internasjonale ansvarstyper som regnskog og bekkekløfter.

Mørke skyer i horisonten

Vi har fortsatt store arealer med intakt fjellnatur både på Vestlandet og i resten av landet. Riktignok trues en arealkrevende art som villrein av oppstykking av leveområder og stadig økende ferdsel, men for små moser som lever i snøleier kan det virke som sommere og vintre avløser hverandre inn i evigheten.

Men det er mørke skyer i horisonten. Mens norske politikere mener norsk olje- og gassindustri skal utvikles heller enn avvikles, trues de internasjonalt verneverdige fjellområdene av stigende temperatur. Andelen nedbør som faller som snø vil gradvis synke og snøleiene vil smelte ut tidligere. Arter fra lavereliggende områder kryper oppover i fjellene og utkonkurrerer de særegne fjellartene.

Snøleiene vil trolig rammes særlig hardt ved at de tørker ut. Da vil snøleieartene erstattes av mer trivielle fjellheiarter. På toppen av klimautfordringene planlegges vindindustri, kraftlinjer og gondolbaner i disse områdene. Dette fører med seg arealbeslag, oppstykking av gjenværende fjellnatur og økt ferdsel inn i sårbare og verdifulle områder.

Mens norske politikere mener norsk olje- og gassindustri skal utvikles heller enn avvikles, trues de internasjonalt verneverdige fjellområdene av stigende temperatur.

Farlig fragmentering

Når intakt natur stykkes opp kaller vi det fragmentering. Fragmentering av fjell-landskapet skjer ved arealinngrep som hyttebygging og bygging av nye veier, men også ved at klimaendringene flytter tregrensen oppover, slik at skogen på sikt vil ta over og stykke opp de lavereliggende fjellområdene.

Skogene vil også fungere som barrierer mellom gjenværende fjellområder. Når arter blir isolert på slike «øyer» i landskapet, blir de ekstra sårbare for menneskelige eller naturlige endringer, blant annet fordi spredningen mellom leveområder blir vanskeligere. I tillegg er veier og andre ferdselsårer potensielle «hurtigspor» for mange lavlandsarter på vei oppover i høyden.

La deg imponere

Om noen måneder venter en ny sommer. Jeg vil anbefale alle å ta en tur og se hvordan internasjonal ansvarsnatur ser ut. I områdene rundt Skavlabu i Stølsheimen kommer denne naturen virkelig til sin rett. Og selv om du ikke kjenner til de mange artene som du møter langs din vei, kan du nyte følelsen av å oppleve natur som knapt finnes andre steder i verden. Men trø varsomt, dette er fjellrypa, snøulla, jøkelstarrens, og ikke minst mosenes rike.

---

Tekst og foto: Torbjørn Høitomt

Siste artikler fra NaturVest