Historisk ansvarsfraskrivelse

Klimafinansiering stod på agendaen til årets klimatoppmøte i Baku. Store tekniske spørsmål økonomisk sett, for ikke å nevne historisk og politisk om ansvarliggjøring. Mye kan sies og skrives om vertslandet Aserbajdsjan, men denne teksten vil handle om klimafinans og utfallet.

Skrevet av Ylva Ullahammer Bordsenius. Observatør på COP29, nestleder i Attac Norge og redaktør i Putsj.

La oss begynne med å oppklare hvorfor klimafinansiering er viktig. Klimafinans er elementært for enhver klimahandling. Det er kostbart å få på plass klimatilpasning og -tiltak, infrastruktur, det grønne skiftet, m.m. Det er også utrolig dyrt å betale for tap og skade for ødeleggelser som allerede har inntruffet. For å begynne å sette kostnader i perspektiv kostet eksempelvis ekstremværet ‘Hans’ 1,7 milliarder NOK₁.

Avgjørelsen

Den viktigste beslutningen som ble fattet var finansieringsmålet på «minst» 300 milliarder dollar årlig i klimafinansiering. Det kan kanskje høres mye ut, men jo mer en lærer om klimafinansiering, jo lavere innser en at det er. Den stående avtalen er dessverre mangelfull på flere områder. En ting er at beløpet i utgangspunktet er lavt og ikke tar stilling til inflasjon₂, en annen er den overordnede og underliggende kvaliteten i forhold til konkrete handlingsplaner. Det globale sør har all grunn til å være fra seg. Dette kommer jeg tilbake til.

Forskere, klimaeksperter og sivilsamfunnets krav var opprinnelig 1,300 milliarder dollar₃, eller mer, i årlig klimafinansiering til det globale sør. Det er vesentlig å understreke at dette beløpet ikke ble tilfeldig valgt – klimaforskere fra hele verden har lagt ned hundrevis av timer på å anslå hvor store utgifter som det er behov for å tilrettelegges for. For det er nettopp dette som er så kritisk: behov.

Feilslått navigering

Et gjennomgående problem i hvordan klimaforhandlingene fant sted er at fokuset ble på hva de rikere landene i det globale nord så seg villige til å betale. I et mer ideelt scenario ville det regjerende prinsippet vært å styre etter behov: hva trenger de fattigere landene i det globale sør for å klare seg gjennom økende grader av klimakatastrofer? Flere steder har økonomier som ser seg helt avhengig av miljøskadelig olje, kull og gass. Og likevel: noen står med vann til anklene, andre opplever ikke lenger forutsigbar nedbør i regnsesongene.

Diskursen har på denne måten blitt navigert etter feilslåtte premisser: etter hva (les:) vi i det rikere nord er villige til å betale, snarere enn å sette søkelys på hvilke behov som må fylles. På denne måten var det sterkt å være til stede, da historiske etterdønninger av kolonialisme, imperialisme og vestens historiske vanvidd både var fremtredende og nedslående. «Kompasset» er, for å si det litt poetisk, fortsatt preget en historisk magnetisk misvisning. Selv om majoriteten av minoriteten (les: det globale nord) kanskje ikke innser det her og nå, vil konsekvensene bli store for oss alle hvis vi fortsetter på feil kurs. Det er nevneverdig at majoriteten av mennesker statistisk bor i det globale sør.

Kvalitet

Pengene det er snakk om som skal klimafinansiere det globale sør kommer med gjeld og krav til nedbetaling. Særdeles lite vil være tilskuddsbasert. Dette er dypt problematisk, fordi vi ser at fattigere land allerede bruker fem ganger så mye ressurser på nedbetaling av gjeld som klimatiltak₄. På denne måten er gjelds- og klimarettferdighet tett sammenvevd. Mangel på vilje til å endre denne dynamikken, er direkte rystende. For å parafrasere en politisk rådgiver fra Greenpeace Africa: «Dette er ikke klimafinans, det er klimakolonialisme»₅.

Det er helt klart viktig å mobilisere privat kapital og finans, da dette, som vi alle skjønner, er snakk om enorme summer. Men privat finans lar seg ikke reguleres langsiktig og planlegges for på den skalaen som er nødvendig globalt i denne konteksten. Masseødeleggelser og fordervelse lukter ikke (nødvendigvis) profitt. Den endelige beslutningen av klimaforhandlingene preges dessverre av mangel på vesentlige detaljer om fordeling mellom offentlige og private midler. På denne måten sikres ikke finansieringen godt nok for en tydelig oppfølging i praksis.

Dissonans

Å i det ene øyeblikket lytte til mennesker fra det globale sør i panelsamtaler uttale: “For dere er det kanskje snakk om statistikk – men dette er livene våre vi snakker om.” – til å sitte i innspillsmøte med vikarierende klima- og miljøminister Sandvik som skryter over antall elbiler; Uten å berøre viktigheten av en fossil utfasningsplan, samtidig som vi åpner et nytt oljefelt på hjemmebane… Det opplevdes som en stor dissonans.

Klimaendringer er ikke noe det globale sør har forårsaket. Men det er de som betaler, i dyre dommer₆. Eller som formulert av en representant på vegne av alliansen for små øystater i Karibien og det sør-Kinesisk hav, Cedric Schuster: «Vi kan ikke bare seile inn i solnedgangen når denne COP’en er ferdig. Vi, bokstavelig talt, synker»₇.

Ansvar

Litt som det står på innpakningen til bacalao-fisk: «sin espinas» – uten ryggrad, kan derfor de rikeste landene i verden oppsummeres som, sett fra årets klimatoppmøte. Mangelen på klimahandling verden rundt vil være konsekvensen av det globale nord sin gjerrighet; Deriblant Norges manglende viljestyrke for global solidaritet. Dette handler tross alt om rettferdighet, vi skal ikke tillate oss selv å være ahistoriske her. Det er viktig å understreke at vi er mange norske sivilorganisasjoner som jobber for en opptrappingsplan som bedre reflekterer Norges klimatiske ansvar₈. For ikke å snakke om vår enorme økonomiske kapasitet til å støtte de som sårt trenger økonomisk støtte for å klare seg i tiden fremover.

Utfallet på 300 milliarder dollar kan på mange måter sies å ikke være noen overraskelse for noen inkluderte parter. Men skuffende, ahistorisk, rystende og provoserende; Ja, helt klart. Innen februar skal Norge melde sitt nye klimamål for 2035. La oss presse og holde myndighetene våre ansvarlige. Det skulle bare mangle at et av verdens rikeste land både etterlever egne klimamål for Parisavtalen og betaler mer i klimafinansiering.

For å avslutte med å sitere et av Natur og Ungdoms mange klistremerker: «Hvis ikke du – hvem? Hvis ikke nå – når?»

Kilder: