Adkomst: T-bane til Hauger eller buss til Toppåsveien

Våren kommer som regel tidlig i lavlandet rundt Oslofjorden. Mens skiføret fortsatt er flott inne  Nordmarka, kan vi som regel få en fin kontrast i de mest bygdenære skogene. Men er det en sen vinter, må du kanskje vente til mai med lauvsprett og markblomster.

Kolsåsstupene er kjent for alle som interesserer seg for klatring, og mang en mesterlig beretning om barske menn med tau har sin inspirasjon derfra. For oss som ikke ennå har oppdaget gleden ved å dingle i et tau i en bergvegg, er trøsten at det går an å gå rundt – og fortsatt ha flotte opplevelser.

Kolsåsbanen til Hauger, opp gjennom bebyggelsen til øverst i Toppåsveien, der vi finner stien mot toppen, preget av stor bruk. Jevnt oppover i edellauvskog og barskog om hverandre, intil vi nærmer oss stupene mot vest. Ved første blikk virker det hele håpløst, men stien bringer oss opp, om enn bratt. Selv om det ikke føles sånn, passerer vi 500 millioner års geologisk historie på disse få hundremetrene, fra kambrosiluren i bunn, til lavaen fra permtiden på toppen, alt formet og slipt gjennom historiens løp. På toppen får vi den samme utsikten som belønner klatrerne.

Blåsti nordover til Setertjernet, deretter østover og ned mot Dalbo og Dælivann. Fra storskogen til kulturlandskapet. Veigåeing er kjedelig og skogen på østsiden av vannet er kjempeflott, så vi tar med oss «omveien» om hytta til Einar Gerhardesen og den rike skogen i retning Valler. Og her skal du ikke se bort fra at du finner blåveis!