BioFokus med ny rapport:
«Skogbruket fanger bare opp 1/7 – altså 14 prosent – av skogsarealet uavhengige biologer avgrenser som særs viktig for bevaring av naturmangfoldet.»
Mandag 24. juni slapp BioFokus en ny rapport som sammenstiller resultater fra skogbrukets egen kartlegging av skog, med kartlegging utført av uavhengige fagfolk:
«BioFokus har gått gjennom ti ulike undersøkelser og prosjekter som sammenligner resultatene fra skogbrukets MiS-kartlegging og naturtypekartlegging utført av uavhengige konsulenter. Herunder en analyse av ca. 1.000 km2 skogsnatur som er systematisk undersøkt av biologer for viktige naturtyper i perioden 2004-2018. Alle undersøkelsene viser at MiS-kartleggingene fanger opp vesentlig mindre areal med verdifull natur enn naturtype-kartleggingene, og at viktige områder for truede og rødlistede arter ikke blir fanget opp i MiS. Analysen av de tusen km2 skog viser at skogbrukets MiS-kartlegging totalt fanger opp bare 1/7 av arealet som biologene i uavhengige kartleggingsfirma har avgrenset som særlig viktige.»
Rapporten underbygger NOAs årelange bekymring for skognæringens selvregime i skogen. Gang på gang har vi avdekket verdifulle funn i nøkkelbiotoper som skulle vært registrert, men som næringens egne registranter har forbigått og gitt hogstgodkjenning på.
Ifølge skognæringen er alt tømmer som omsettes i Norge miljømerket, og kommer fra et bærekraftig skogbruk. De har siden 1999 blitt sertifisert etter et system som heter PEFC, der det stilles krav til at næringen tar miljøhensyn.
Men slik ordningen fungerer i dag, er det skognæringen selv som fastsetter kriteriene, nivået for naturhensyn, tolkningen av reglene, og hvem som skal kontrollere at kriteriene overholdes.
Men så lenge skogbruket selv er ansvarlig for å registrere de samme verdiene de er økonomisk avhengig av, er ikke et PEFC- eller FSC-merke på et trebasert produkt fra Norge noen garanti for at skogbruket som ligger til grunn er bærekraftig eller miljøvennlig.
Naturvernforbundet kan dokumentere gjentatte brudd på sertifiseringen for hogst i nøkkelbiotoper, og den utstrakte friheten næringen nyter i dag fører til at truede arter og deres habitater raskt går tapt til flatehogst. Over halvparten av Norges truede arter lever i skog, og endringer og tap av habitat er den største utfordringen de står ovenfor.
I lys av FNs Naturpanels rapport bør denne saken høyt på agendaen, det er skamfullt at et land som Norge, med løfter og ambisiøse mål for det grønne skiftet, lukker øynene for tap av biologisk mangfold i unødvendig frykt for økonomisk tap.
NOA håper at denne rapporten vil kaste lys over problematikken i skognæringen og at regjeringen skal se viktigheten av uavhengig og kunnskapsbasert registrering, også i skogen.
Tina C. Laurendz