Skolestreikerne klarte å få enormt mye mediepress i 2019, og på frontlinjen har Aurora Kobernus, leder i Naturvernstudentene på UiO, stått. Hver fredag har hun demonstrert for klima foran stortinget med andre bekymrede barn og unge, og de har foreløpig ikke blitt gitt noen grunn til å gi seg.

Hva tar du med deg fra året som gikk?

– Oslo kommune har erklært klima- og naturkrise, det er jo utrolig kult. 

At regjeringen ikke har gjort det samme nasjonalt, syns hun er flaut. Et av skolestreikerenes krav var nettopp dette. Det ble tatt opp i stortinget, og nedstemt. 

– Det er ganske så mye som har blitt nedstemt. Men at saker diskuteres, drøftes og tas opp, at ungdommen blir hørt; det er jo også viktig og det tar vi med oss.

For det har ikke vært lett for ungdommen å bli hørt, og i mangel på en stemme i politikken har de tatt til gatene.

– Når voksne snakker på vegne av oss blir det et problem, det vi savner er seriøse forum hvor vi blir tatt på alvor. Tidligere har regjeringen prøvd å gi oss disse klimatoppmøtene, som ikke ble referat-ført en gang. Møter hvor det kom politikere som tok masse bilder med ungdommen og dro igjen. Det oppleves som en fornærmelse. Det fins ikke ungdomsråd i alle kommuner, det er ikke lovfesta en gang. Da må politikerne legge til rette for at ungdommen skal få legge frem sakene som angår dem og vår alles fremtid, forklarer hun.

-Det er helt naturlig at en sekstenåring tenker litt annerledes enn en sekstiåtteåring. Men der en syttiåring eller trettifireåring kan delta aktivt i politikken, kan ikke en elleveåring gjøre det samme. Sånn sett har miljøbevegelsen vært veldig viktig for å fremme sakene våre, selv om den på mange måter ikke burde være nødvendig.

Derfor ser hun på streikene som et viktig rom hvor ungdom kan komme å få ut følelsene sine, om det er aggresjon, frustrasjon, angst eller glede over at samtalen i det hele tatt går fremover.

– Hvis jeg kan bidra til å skape en plattform på disse streikene så er jeg kjempefornøyd. Jeg måler ikke en vellykket streik i antall som møtte opp men antall som føler at de har fått gjort noe og har lært noe. Alt er velkomment her.

-Det er veldig mange barn som kommer til oss og sier ”vi lærte om klima på skolen i år og så skjønte jeg at jeg måtte gjøre noe og det eneste jeg kunne komme på å gjøre var å bli med på en streik”. Og da har de gjort sitt. De har sagt ifra; de har gjort den ene tingen de kan gjøre nå, og så er det politikerne sitt ansvar å ta over, fortsetter hun.

Hun forteller om politikere som tidligere tok snarveien over Eidsvolls plass men som nå går rundt de klimastreikende ungdommene på vei til Stortinget.

– De er på en måte litt redd for oss nå. Og det har de grunn til.

Men det er ikke unnvikende oppførsel hun ønsker seg. Som alle de andre som har samlet seg foran stortinget året som gikk ønsker Kobernus at ord blir til handling og at handling blir til resultater. Det holder ikke å bare se på internasjonale avtaler og fortsette å grønnvaske seg med et kvotesystem som ikke fungerer når skogen brenner og isen smelter.

– Norge må tenke lokalt, handle nasjonalt, og da påvirke globalt. Det vil si at vi må lage en klar og tydelig plan for halvannengraders-målet, for nedtrapping av norsk olje og gass, og selvfølgelig også kull. Vi må se på et helhetlig klimaregnskap som viser de faktiske utslippene nasjonalt, inkludert indirekte utslipp som flyving og import fra Kina.

-Veldig mange av de tiltakene som trengs globalt kan faktisk gjøres i egen bakgate allerede nå, og det må vi bare begynne med. Men her trenger man så klart tunge investeringer fra staten og det har de nektet hittil. 

Og ikke minst savner hun en balansert og strukturell tilnærming til alle enkelttiltakene. 

– Man må se på helheten. Det gjøres ingen ting for å finne en god balanse. Det nytter ikke å plante trær hvis det bare plantes gran, eller enda verre, Sitkagran. Monokultur er ikke det vi vil ha. Vi kan heller ikke bare legge om til å bli vegetarianere i morgen for da har vi masse dyr og mark som ikke blir tatt vare på. Det å servere kyllingpølser på rådhuset har ikke mye å si hvis de avgjørende tiltakene uteblir. Og det dreier seg om oljeboring, utslipp, flytrafikk, stanse rullebanen på Gardermoen, slutte å anerkjenne at det er greit å forurense og at forurensing faktisk skal koste og kontrolleres. Hvis vi ønsker å gå mot null i 2050 og redusere kraftig til 2030 må vi finne den gode balansen.

Den største hindringen til endring anser hun er status quo, at ting fortsetter som før, mangelen på tiltak, at det er enighet om at det ikke er helt krise – enda.

– Det handler ikke om partier eller politikken man fører det handler om den man ikke fører, først og fremst.

Nå er hun og resten av skolestreikerne forberedt på å følge regjeringen tett frem mot 2030, med krav om at de kutter 53% av norske utslipp innen 2030, at det gis 65 mrd. årlig til klimafinansiering i utviklingsland, en slutt på utdeling av oljelisenser, og at staten erklærer klimakrise nå. Med en gang. 

– Det vi vet er at det å holde trykket lenge, det er en ting som fungerer. Så vi sitter her hver fredag og teller ned dagene som går mot 2030, og viser at vi følger med – de blir sett, de blir hørt, og de slipper ikke unna med det de gjør. Vi har planlagt streiker hver fredag frem til juni, og så følger vi skoleferien og streiker fra august til desember igjen. Og sånn skal det gå, i mange år fremover, hvis ikke noe skjer.

Av Tina C. Laurendz