Skrevet av Kristin Lund (en kortversjon har stått på trykk i Dagsavisen)

Det hersker liten tvil om at tilrettelagt aktivitet for noen innebærer mindre tilgang for allmennheten. Det er selvsagt også slik at økt omfang av tilrettelegging for spesialaktiviteter reduserer den tradisjonelle markaopplevelsen for andre. For oss som bor i området Skullerud, Bøler, Oppsal innebærer dette at vi på noe sikt må påregne å trekke lenger inn i marka, eller kjøre bil, for å komme til områder som byr på den tradisjonelle markaopplevelsen.  Da forringes også boområdene våre kraftig. Nærhet til Østmarka er for mange beboere en viktig grunn til å bo på Østkantene i Oslo.

Nøklevannskogen er et eksempel på et område med stor bruksverdi for befolkningen som bor i tilknytning til området. Dette er nærområdet til to av Oslos eldste drabantbyer, Bøler og Oppsal, og har lange tradisjoner som verdifullt rekreasjonsområde for lokalbefolkningen. Vi lever livene våre i denne skogen. Den utgjør lekeplass for barna, pusterom for voksne og spiskammer for familiene som bor her. Her lærer vi barna våre om naturen og bydelens pensjonister kan opprettholde sine frilufttradisjoner i overkommelig nærhet. I forslaget til ny kommuneplan er hele området regulert til «aktivitetssone».

Dersom politikerne i byen tok seg bryet med å bese området som foreslås regulert til ulike spesialaktiviteter, ville de oppdaget at det allerede er svært høy aktivitet i disse områdene, knyttet til tradisjonelt friluftsliv. Området representerer først og fremst et lavterskeltilbud til den uorganiserte delen av befolkningen. I tillegg benyttes området til trening for alle lokale idrettsklubber. Her trenes løping, orientering, ski, sykkel, spenst og styrke i alle varianter. Og det helt uten tilrettelegging og utestegning av andre brukere. Uansett når en ferdes i området, vil en oppleve at det er høy aktivitet knyttet til tradisjonelle marka-aktiviteter. På dagtid benyttes området av barnehager og skoler. Slik får også barn uten foreldre som bidrar til det, opplæring i friluftsliv. Om ettermiddagen og i helgen er området sterkt trafikkert av småbarnsfamilier som ikke lett tar seg lenger inn i skogen, ungdom som benytter bademulighetene, beboere som koser seg på tur, jogger og sykler. Byens eldre befolkning er sterkt representert i Nøklevannskogen.  Nærskogen er svært viktig for en stadig aldrene befolkning i bydelen. Dette er en gruppe som åpenbart vil lide sterkt under at hele nærskogen legges ut til spesialaktiviteter. For den eldre befolkningen innebærer en nærmest sammenhengende aktivitetssone at de blir stående uten tilgang til tradisjonelle markaopplevelser, fordi muligheten til å ta seg lenger inn i marka, eller kjøre, vil være begrenset.  

På grunn av høy befolkningstetthet på Østkanten i Oslo er det allerede stort press på de nærmeste skogsområdene. De slites rett og slett mot tålegrensen allerede. Marka brukes! Tilrettelegging for spesialaktivteter vil uvegerlig føre til at uorganiserte markaaktivteter presses inn i stadig mindre deler av nærskogen. Dette vil igjen føre til ytterligere slitasje og redusert kvalitet på opplevelsen for uorganiserte aktiviteten. Slitasje på skogen i nærområdene er et større problem i Østmarka, og andre områder med høy befolkningstetthet, enn i byens vestlige bydeler. Dette taler i seg selv for å skjerme disse områdene for organisert aktivitet med høy slitasjefaktor og som stenger allmennheten ute. Til tross for dette synes Østlige byområder igjen å få den største belastningen.

Det synes underlig at tilrettelagt aktivitet for noen få, skal gå på bekostning av fellesskapsverdiene som ligger i tilgang til marka for alle. Det er ikke slik at «alle» lett kan komme seg lenger inn i marka.  Gamle klarer ikke dette, småbarn klarer ikke dette, de som ikke er spreke og friske klarer ikke dette, barnehager og skoler klarer ikke dette. En hel del mennesker er dermed avhengig av at nærskogen ikke blir en sammenhengende sone for spesialaktivtet. Marka er Oslos viktigste gode, også på Østkanten. Kanskje kunne det være en ide å vurdere om aktivitet som kreves spesialtilpasning og fortrenger andre brukere heller burde legges i mindre befolkningstette områder. Slik vil også brukerkonfliktene kunne reduseres. De som trenger anlegg som er spesialtilpasset én spesiell aktivitet vil ikke i samme grad som den uorganiserte delen av befolkningen tilhøre ett lokalmiljø. Slike grupper må dermed uansett påregne transport for å komme til tilrettelagte områder. Kanskje bør det kunne vurderes om ressurssterke grupper med kostbart utstyr og stort plassbehov, istedenfor å kjøre til fra hele byen til nærskogen på Østkanten kunne kjøre til mindre befolkningstette områder.

Oslos politikere må være klar over at mange beboere i randsonen til Østmarka har bosatt seg her nettopp på grunn av nærheten til marka, med mulighet for tradisjonelt friluftsliv uten å måtte ty til bilen. Aktivitetssonene kan fort medføre at den delen av befolkningen som i særlig grad setter pris på nærhet til marka ser etter andre området å bosette seg. Dette bidrar nok ikke til det politiske siktemålet om en mindre delt by. Det er også et kraftig signal om å holde seg unna disse områdene til unge i etableringsfasen med ønske om nærhet til marka.

Det er valg til høsten. Det politiske partiet som går inn for å stykke opp nærområdene i Østmarka og dele ut til ulike særgrupper får ikke min stemme.