Etter at særlov ble et tema på midten av 70-tallet og fram til i dag, har denne loven vært det overordnede og mest symbolmettede målet for Markaorganisasjonene. Nå er det nådd!

NOA (tidligere ØNV) har vært med hele veien, fra (snm) «kuppet» Jens Gram inn i styret i Østlandske Naturvernforening i 1969 til vi kunne slippe jubelen løs på Stortingets publikumsgalleri natten til 3. april. NOAs innsats gjennom alle disse årene har vært avgjørende for at loven ble til, at den fikk så stor støtte i Stortinget og for at den ble så bra.

Kampen om verneområdene var lenge NOAs varemerke, med seieren i Spålen – Katnosa som det virkelige gjennombruddet. 4% av Marka er nå vernet som naturreservat, og ytterligere 4% som landskapsvernområder (med kampen om Maridalen som den mest mediefokuserte).

Kampen mot skogbruket har NOA ført med styrke. Aksjonene i Skotjernfjell, Bjørnsjø-helvete og oppunder Hvalpåsen ga viktig trykk på forvaltningen og skognæringen. Mange hundre hogstklager er sendt inn i årenes løp, sjelden med full seier, men med betydelige resultater i form av spart natur, og et ikke ubetydelig press på forvaltningen. Og NOAs trykk for alternative skogbruksmetoder, og vellykede seminar om temaet i 1991, har gitt full uttelling i Oslos kommuneskoger.

Kampen for naturopplevelse som suksesskriterium for Markaforvaltningen har også stått sentralt i arbeidet vårt, fra rapporten om ”Markas evige verdier” i 1988, via studieturer og seminar om naturopplevelse i skog og Grønn Liste for Oslomarka, og fram til de siste årenes registrering av ”Eventyrskogene” som nå har fått en egen vernhjemmel i den nye loven(!)

Kampen mot ulike inngrep har hele tiden krevet innsats, men særlig noen milepæler fikk større betydning enn andre: Det ble ikke noen golfbane i Maridalen. Den av NOA initierte folkeaksjonen for vern og mot golf fikk mye oppmerksomhet og fullstendig gjennomslag. Ønskene om å legge Ringeriksbanen gjennom Marka fikk aldri gjennomslag, den måtte pent forholde seg til at markas viktigste verdi er friluftsliv og naturopplevelse.

Men gjennombruddet for Markaloven kom med kampen mot Løvenskiolds planer om å bygge om plassen Bonna, i hjertet av Nordmarka, til konferansesenter. Da gnistret det stygt i noen hvers øyne, og en spontant arrangert underskriftskampanje samlet inn mellom 1.000 og 2.000 underskrifter bare ved noen timers innsats fra NOAs frivillige ved Sognsvann en søndag formiddag.

Ballen begynte å rulle da Jens Stoltenberg syklet inn til Bonna, satte seg på trappa og sa at konferansesenter kom ikke på tale. Derimot en egen lov for Marka. Valgkamp og enighet på Soria Moria, oppstart av lovprosess og forslag ut til høring. Vi var i gang!

Mange har bidratt til at Markaloven endelig ble virkelighet. Uten Oslo og omland Friluftsråd og dettes rådsordfører Erik Sture Larre hadde vi ikke hatt noen Markagrense, og uten Markagrense hadde vi høyst sannsynlig ikke hatt noe område å lage vernelov for. Uten Turistforeningen og Skiforeningen, og alle de lokale organisasjonene, hadde det vært mye mindre bruk av Marka, og derved mindre vernetrykk. Og uten NOAs kamp for Markas kvalitative innhold hadde vi aldri fått en hjemmel for å kunne verne eventyrskogene – de mest opplevelsesrike områdene i Marka.

Det er sagt at det er jentene som redder friluftslivstradisjonene. Det er jentene som er kulturbærerne, som sosialiserer de nye generasjoner inn i friluftslivskulturen. Gutta har litt lettere for å dyrke de ”barske glæder”, noe som er viktig inspirasjon for ungdommen, men ikke tilstrekkelig for å skape et hjerterom for friluftsliv og naturopplevelse for barna i den viktigste tiden for forming av verdier og interesser.

Også i det politiske spillet om Markaloven har vi måttet satse på jentene, eller rettere sagt på tre av dem: Heidi Sørensen har som statssekretær satt sitt merke på lovutkastet, og i Stortinget har Inga Marte Torkildsen og Marianne Marthinsen gjort en fenomenal innsats for å lose loven gjennom, stor motstand fra skognæringen og anleggsidretten til tross. Disse, og alle Markaentusiastene i NOA og de andre Marka-organisasjonene, fortjener en diger TAKK for innsatsen, for loven og for at framtidige generasjoner nå får en sjanse til å oppleve og bruke Marka også i framtiden.

TUSEN TAKK!

Hva var det vi fikk?
Før arbeidet med Markalov startet opp, framsatte NOA 4 krav:

• Varige, lovfestede grenser
• Hjemmel for å verne områder av hensyn til friluftsliv
• At loven skulle omfatte all virksomhet i Marka
• Ett forvaltningsorgan, ett forvaltningsregime

Disse kravene er innfridd, helt eller delvis:

• Markagrensa er fastsatt i loven, og arealet omfatter ca 1.700 km2
• Vernehjemmel for eventyrskogene gikk gjennom uten problemer
• Skogbruket slapp å få sitt regelverk inn under Markaloven, men lovarbeidet slår fast at ”Landbruk … kan derfor i henhold til formålsparagrafen bare tillates dersom slik drift er forenlig med naturvern, naturopplevelses- og friluftshensyn. Friluftsliv og naturopplevelse er gitt forrang i forhold til all næringsvirksomhet, herunder landbruk.”
• Til tross for at skogbruket ikke ble lagt inn under loven, og kommunene fortsatt skal bestyre planverktøyet for arealplanlegging og byggevirksomhet, er det fastsatt at alle klager på vedtak, uansett type og uansett hvilke kommune, skal gå til Fylkesmannen i Oslo og Akershus, slik at praktiseringen av loven og forvaltningen blir uavhengig av næringspolitikk og lokale ønsker om å ”utvikle” områder næringsmessig.

Loven gir et generelt bygge- og anleggsforbud for alle tiltak i Marka som strider mot formålet, men det er gitt adgang til at kommunene kan lage egne kommunedelplaner for delområder, for eksempel Maridalen og Sørkedalen. Det er også gitt adgang til å gi ulike tillatelser eller dispensasjoner. Tiltak som svekker friluftslivet og naturopplevelsen blir forbudt. Som Erik Sture Larre tydelig framførte allerede i 1986: ”Hvis vi vil bevare Marka, må vi nødvendigvis si nei til dem som angriper den.”

Dessverre gjorde Aftenposten seg i sluttspurten til mikrofonstativ for en kampanje mot loven. Avisen valgte å låne øre til hobbyjurister framfor fagfolk, og til enkeltpersoner framfor de organisasjoner som representerer friluftslivet. Kraftfull propaganda om at loven var en trussel mot friluftslivet skapte så mye støy at politikerne ble usikre. Resultat ble at idretten fikk litt videre plass i formålsparagrafen, og at landbruket slapp unna byggeforbudet.

Dette anslaget var uheldig, ikke fordi idretten fikk så mye – i praksis svært lite i forhold til det opprinnelige forslaget, men fordi det åpnet døra på gløtt for skogbruksinteressene. Og disse visste å utnytte sjansen da en allerede ferdigforhandlet enighet ble tatt opp til ny diskusjon. Resultatet er at skogeiere fortsatt vil kunne få tillatelse til å bygge hytter, under dekke av at det er ”skogshusvære” eller til veibygging til hytter under dekke av at det er ”driftsveier”. Men både formålsparagrafen og reglene etter miljøinformasjonsloven gir oss gode verktøy, så helt enkelt skal det ikke bli!

For det er utfordringen i fortsettelsen: Ingen lov er bedre enn den praksisen som fester seg i den første tiden etter at loven er blitt gjort gjeldende. Nå begynner det viktige arbeidet med å gi loven praktisk innhold. Og der skal NOA fortsette – i første rekke!