Markaloven – historikk

Arbeidet for Markaloven har stått på siden 1969. NOAs innsats gjennom alle disse årene har vært avgjørende for at loven ble til, at den fikk så stor støtte i Stortinget og for at den ble så bra.
Gjennombruddet kom med kampen mot Løvenskiolds planer om å bygge om plassen Bonna, i hjertet av Nordmarka, til konferansesenter. En spontant arrangert underskriftskampanje samlet inn mellom 1.000 og 2.000 underskrifter bare ved noen timers innsats fra NOAs frivillige ved Sognsvann en søndag formiddag. Ballen begynte å rulle da Jens Stoltenberg syklet inn til Bonna, satte seg på trappa og sa at konferansesenter kom ikke på tale.

NOAs kamp for naturopplevelsene i Marka

Kampen om verneområdene var lenge NOAs varemerke, og en spesielt betydningsfull seier har vært området Spålen – Katnosa. 4% av Marka er nå vernet som naturreservat, og ytterligere 4% som landskapsvernområder.

Aksjonene mot skogbruket i Skotjernfjell, Bjørnsjø-helvete og oppunder Hvalpåsen ga viktig trykk på forvaltningen og skognæringen. Mange hundre hogstklager er sendt inn i årenes løp, sjelden med full seier, men med betydelige resultater i form av spart natur, og et ikke ubetydelig press på forvaltningen.

Kampen for naturopplevelse som suksesskriterium for Markaforvaltningen har også stått sentralt i arbeidet vårt, fra rapporten om ”Markas evige verdier” i 1988, via studieturer og seminar om naturopplevelse i skog og Grønn Liste for Oslomarka, og fram til de siste årenes registrering av ”Eventyrskogene” som nå har fått en egen vernhjemmel i den nye loven.

Kampen mot ulike inngrep har hele tiden krevet innsats, men særlig noen milepæler fikk større betydning enn andre: Det ble ikke noen golfbane i Maridalen. Den av NOA initierte folkeaksjonen for vern og mot golf fikk mye oppmerksomhet og fullstendig gjennomslag. Ønskene om å legge Ringeriksbanen gjennom Marka fikk aldri gjennomslag, den måtte pent forholde seg til at markas viktigste verdi er friluftsliv og naturopplevelse.

Samarbeid

Mange har bidratt til at Markaloven endelig ble virkelighet. Uten Oslo og omland Friluftsråd og dettes rådsordfører Erik Sture Larre hadde vi ikke hatt noen Markagrense, og uten Markagrense hadde vi høyst sannsynlig ikke hatt noe område å lage vernelov for. Uten Turistforeningen og Skiforeningen, og alle de lokale organisasjonene, hadde det vært mye mindre bruk av Marka, og derved mindre vernetrykk. Og uten NOAs kamp for Markas kvalitative innhold hadde vi aldri fått en hjemmel for å kunne verne eventyrskogene – de mest opplevelsesrike områdene i Marka.

Heidi Sørensen har som statssekretær satt sitt merke på lovutkastet, og i Stortinget har Inga Marte Torkildsen og Marianne Marthinsen gjort en fenomenal innsats for å lose loven gjennom, stor motstand fra skognæringen og anleggsidretten til tross. Disse, og alle Markaentusiastene i NOA og de andre Marka-organisasjonene, fortjener en diger TAKK for innsatsen, for loven og for at framtidige generasjoner nå får en sjanse til å oppleve og bruke Marka også i framtiden.