Miljøsertifisering i skogen
Skognæringen er kritisert for å forbigå 86% av naturverdiene i skogen. Norsk tømmer er ikke bærekraftig før registreringen av naturverdier i skog utføres av habile aktører med biologisk bakgrunn.
I 1994 tapte Norske Skog en stor kontrakt med Springer Verlag, og ble etter press fra blant annet Naturvernforbundet i mediene tvunget til å ta miljøgrep i næringen. For å redusere konfliktnivået ble det startet et bransjeprosjekt – levende skog – som trakk med seg miljøorganisasjoner, deriblant Naturvernforbundet for å ta grep og utvikle en miljøstandard/sertifiseringsordning. Dette samarbeidet førte til at markedspresset forsvant, men på bakgrunn av uenighet mellom miljøorganisasjonene og næringen om sertifisering og kriteriene for miljøhensyn trakk Naturvernforbundet seg tidlig ut, og SABIMA og WWF fulgte.
Ordningen var ikke god nok som sertifisering etter biologenes vurdering, men skogbruket fortsatte alene, og hentet etterhvert inn egne taksører, uten krav til biologisk bakgrunn. Som følge av dette ble MiS en registreringsform kun etter struktur og ikke etter arter, og biologene har ikke hatt mye å si utover i vernesammenhenger siden 1999.
Siden den gang har vi sett gjentatte brudd på sertifiseringen i form av hogst i nøkkelbiotoper og nylig ble de årelange bekymringsmeldingene fra naturvernorganisasjonene om at skognæringens taksører ikke fanger opp naturverdiene, bekreftet av en rapport fra Stiftelsen BioFokus: Skognæringens egne registranter fanger kun opp 14% av de samme naturverdiene biologer finner på samme område, og verdifulle naturtyper går stadig tapt til hogstmaskinene.
Like vel sertifiseres tømmeret som miljøvennlig og dermed ser ikke landbruksmyndighetene grunn til å innføre restriksjoner eller søknadsplikt for hogst. Men et PEFC- eller et FSC-merke på et trebasert produkt fra Norge er ingen garanti for at skogbruket som ligger til grunn er bærekraftig.
Til tross for at sertifiseringen pålegger skognæringen bruk av andre hogstformer og å ta miljøhensyn, fortsetter flatehogsten å ta over landet. Reglene og kriteriene for miljøhensyn bestemmes og tolkes av næringen selv, og har ført til at 95% av all hogst i praksis er flatehogst – til enorm skade for skogens biologiske mangfold og karbonlager.
Hvordan kan vi ha tillit til en næring som gang på gang blir tatt i brudd, og som selv er ansvarlig for å bevare de samme natuverdiene de er økonomisk avhengige av? Den siste arbeidskommiteen som reviderte sertifiseringen i Norge bestod utelukkende av næringsinteresser og tidligere i år ba Norges Skogeierforbund Miljødirektoratet om å få stoppet uavhengige registreringer – det er svært problematisk at biologer og miljøorganisasjoner holdes utenfor.
Selv mener skognæringen at de driver miljøvennlig, og unnviker å svare på kritikken. De har ingen forklaring på den høye prosenten av forbigåtte naturverdier, vil ikke gi Naturvernforbundet innblikk i uttaksprosessen, og mener at å gå over til plukkhogst ikke vil være næringsvinnende – et kraftig eksempel på hva som skjer når de som forvalter naturverdiene i skogen er de samme som er økonomisk avhengige av den.
Skognæringen, fra tømmer i skogen til ferdig produkt, står ikke for mer enn ca 0,5 % av fastlands-BNP. Det er utrolig at en så ubetydelig næring for landet skal få lov til å styre naturforvaltningen på 45 % av arealet – og det til tross for at halvparten av artene på rødlista holder til i skog og eksistensen i Norge til mange hundre arter er truet av industriskogbruket.
Utad høres sertifiseringen veldig fin og gjennomført ut, men realiteten er at miljømerkingen er en sterkt medvirkende årsak til tap av naturmangfold i skogen. Hadde miljørestriksjonene vært samfunnsstyrt gjennom offentlig utførte registreringer av naturverdier, meldeplikt for hogst og et strengt regelverk, ville antakeligvis de verste hogstene kunne unngås.
Naturvernforbundet krever at det offentlige overtar kontrollen med miljøtiltakene i skogen. Ivaretakelse av naturverdiene i skogen bør i sin helhet tillegges miljømyndighetene. Uavhengig og faglig pålitelig registrering av naturverdiene i skogen bør være et kriterie for troverdig sertifisering når næringen ikke vet konsekvensene av egen drift for miljøet.
Tina C. Laurendz