Etter å ha prøvd å få myndighetene til å ta ansvar for de store naturverdiene som var avdekket i de eldgamle furuskogene rundt vannet Follsjå i Notodden i to år, tok Naturvernforbundet saken i egne hender og hyret inn BioFokus til å dokumentere verdiene.

Og hva var det de fant? Naturverdier uten sidestykke i Norge og Norden. Skoger som har sett mer eller mindre like ut siden skogen inntok landet etter istiden. Skoger formet av mange titalls skogbranner, slik naturen «forvalter» skogen. Verdier som er sterkt etterspurt i vernesammenheng; spesielle skogtyper. Lavlandsskog. Lite berørt av skogsdrift og uberørt av moderne flatehogst. Mer enn 2.000 funn av 85 forskjellige rødlistearter. 8 spesielt verdifulle forvaltningsareal på til sammen 31 km² innenfor et helt spesielt og artsrikt landskap på hele 153 km²  (tilsvarende størrelsen på Trillemarka-Rollagsfjell naturreservat)

Skognæringen har greid å tiltvinge seg et monopol på forslag om områdevern i skog. Fordi skogvernet skal være frivillig, har næringsorganisasjonene greid å få myndighetene til å tro at det bare er dem som kan formidle vernetanken og informasjonen om frivillig-vern-ordningen til skogeierne på troverdig vis. Internt sier de det rett ut: at de kun vil foreslå områder med liten skogbruksmessig verdi.

Med den innstillingen vil Stortingets og samfunnets mål med skogvernet aldri bli nådd, og skogeiere med store naturverdier vil gå glipp av den svært gunstige og skattefrie kompensasjonsordningen som følger frivillig vern.

Og uerstattelige naturverdier vil gå tapt – dels som følge av manglende kunnskap om verdiene (registreringene av naturverdiene er også overlatt til næringen), men i hovedsak som følge av næringsorganisasjonenes sabotasje av kvalitetsvern.

Follsjåområdet er unikt. Men det finnes dokumentasjon av mer enn 400 andre skogområder med nasjonal eller internasjonal verneverdi som aldri kommer inn i en verneprosess som følge av skognæringens forslagsmonopol. I stedet fylles vernekvoten opp med høyereliggende, lavproduktive områder med begrenset verneverdi. Samme type skog som det allerede er vernet mye av. Myndighetenes ønske om at det er de beste områdene som må vernes først, blir totalt ignorert, og myndighetene tør ikke utfordre næringen – av frykt for konflikt.

Men hvem har bestemt at det bare er næringsorganisasjonene som kan gjøre formidlingsjobben? Hvorfor ansetter ikke forvaltningen selv personell for å oppsøke skogeiere med store naturverdier for å informere om verdiene og den gunstige erstatningsordningen – slik man gjør i Sverige? Og hvorfor stiller næringsorganisasjonene seg i veien for at de skogeiere som sitter på verdifulle naturskoger skal få dra nytte av ordningen? Er det dobbeltrollen, både som selvstendig næringsaktør med store økonomiske interesser i tømmerhogst, og som en tilsynelatende representant for landets skogeiere, som gjør at de tar større hensyn til egen omsetning enn til skogeiernes interesser?

Naturvernforbundet søker nå miljømyndighetene om 3 årsverk i 5 år for å gjøre den jobben skognæringens organisasjoner blir godt betalt for, men ikke på langt nær utfører på en god nok måte. Naturvernforbundet kjenner manglene i vernearbeidet. Vi vet hvor verdiene myndighetene ønsker å verne finnes. Og vi kan fritt informere skogeiere om både naturverdier og økonomien i frivillig vern – uten hensyn til egen bunnlinje. Vi har allerede prøvd det i praksis, og har erfart at mange skogeiere holdes uvitende om mulighetene som ligger i frivillig vern – og som også holdes uvitende om verneverdiene, som følge av at skognæringens naturregistreringer bare fanger opp brøkdeler av det fagbiologene finner i de samme skogene.

Tilbake til Follsjå. Miljømyndighetene prøvde lenge å stikke hodet i sanden. Til tross for at det rant inn med funn av truete arter i området, tok det Miljødirektoratet mer enn et år å konkludere med at de ikke ønsket å vite mer om verdiene eller å sette i gang arbeid med en verneprosess. Redselen for konflikt med skognæringen ble tyngre enn ansvaret for unik skognatur.

Skogbruksmyndighetene var enda tregere; halvannet år brukte de på å finne ut at de ikke trengte nye naturregistreringer og på ingen måte ønsket å gjøre noe som helst for å stoppe hogster i mellomtiden. Før de fant det verdt å behandle Naturvernforbundets henvendelse, ble 8 store, enestående teiger meid ned av hogstmaskinene.

Og fortsatt er det fritt fram for å ta resten.

Igjen taper naturen for næringsinteressene. Norge har forpliktet seg til å ta vare på naturen. Festtalene og turistbrosjyrene er mange og flotte. Men arealforvaltningen – den FNs naturpanel peker på som viktigst av alt for å ta vare på natur – den står til stryk. Neste år er det Stortingsvalg. Vi er mange som lurer på hvilke partier som er på naturens lag og hvem som vil la det skure og gå.

Skrevet av Gjemund Andersen / leder i NOA & Naturverforbundets skogutvalg