Tja til OL
Som i de fleste andre politiske valg, avgjøres stemmegivningen av en rekke ulike faktorer. Så også med OL. Arealutvikling i Groruddalen fremmes som et viktig argument for lekene, uten at det har vakt den store entusiasmen der det gjelder. Jeg er sikker på at et OL vil kunne være bra for byutviklingen i Groruddalen. Men utvikling av dette området må komme uansett, og vi er vel ikke avhengige av et OL for å gjennomføre helt nødvendige tiltak?
Prisen på et OL er nesten ufattelig. McKinsey har beregnet et akkumulert vedlikeholdsetterslep på sykehusene våre på 70 mrd. Det har vi ikke råd til. Nytt sykehus i Oslo for å erstatte bl.a. Ullevål fra 1887 er kalkulert til 16,8 mrd. Det har vi heller ikke råd til. Lukking av avvik og brannpålegg på Ullevål koster 8,7 mrd. Det har vi i hvert fall ikke råd til. Men 20 mrd. til OL? Er det riktig pengebruk?
Det sies at OL er viktig for folkehelsen. At vi ved å sitte 14 dager foran fjernsynet blir så motivert til å komme i aktivitet finnes det lite belegg for. De aktive vil fortsette å være aktive, de passive trenger antakeligvis en motivasjon med lavere terskel enn eliteidretten. For summen av et OL kunne vi erverve hele Marka, stelle den på samme utmerkede måte som skogavdelingen i Bymiljøetaten gjør i kommuneskogene, og legge til rette for et mangfold av tilbud – fra å oppleve skogens stillhet, ro og naturverdier til aktiviteter for de yngre våghalser. Antakeligvis en langt mer varig og sikker investering i folkehelse enn et OL.
Som alle andre saker det er vanskelig å få i gjennom, pyntes også et OL-prosjekt med ordet «miljø». Få ord er mer misbrukt i dagens samfunnsdebatt. La oss dele begrepet opp i bevaring av natur, arealbruk, trafikk, forurensning og forbruk:
Dersom et OL i 2022 benytter de eksisterende anleggene, blir naturinngrepene minimale. Men allerede nå foreslås det en utvidelse av Grefsenkleiva som vil kunne sette store, dokumenterte naturverdier og helt unike opplevelsesverdier i fare. Forslaget ligger der, selv om OL-etaten innrømmer at de aktuelle grenene like gjerne kan arrangeres i Wyllerløypa. Og ennå er ikke det svært omstridte forslaget om skiskytingsarena i området Hestejordene – Krigsskolen helt skrinlagt.
Areal er en knapphetsressurs, særlig her i Oslo. Nye arenaer må ikke gå på bekostning av fellesskapets muligheter til å ferdes i grønne områder i nærmiljøet. Konseptet «Games in the City» vil virke som en tvangstrøye for å binde politikerne til å vedta T-bane-nær arenautbygging. Midt i den indrefileten alle andre utbyggere ønsker seg, og som dagens beboere som regel hegner om som viktige bokvaliteter.
«Games in the City» betyr forhåpentligvis at mye av transporten i forbindelse med OL vil skje kollektivt. Det fordrer utbygging av T-banenettet. Ny tunnel under sentrum, utbedring av Holmenkollbanen og og de østlige T-banene, busspendler til arenaer som ikke har baneløsning og parkeringsforbud i arenaområdene er nødvendige tiltak for å nå målet.
Forbruk er også en viktig komponent i miljøbegrepet. OL-arrangementene blir flottere og flottere for hver gang. Litt gjenvinnings- og lavenergi-ferniss til tross: Dette blir en forbruksfest av de sjeldne. Selvsagt har vi råd, men har vi samvittighet til det, i et samfunn og en verden med stadig større forskjeller?
IOCs krav til et arrangement i Oslo er hemmeligholdt, også for byens politikere. Folkeavstemningens skinn av demokrati blir unektelig ganske matt, når beslutningsgrunnlaget ikke er kjent. Og at det bare er Oslofolk som skal få bestemme om vi skal søke lekene, blir like urimelig som om folk i Østerdalen skulle få bestemme om vi skal ha ulv i landet. Både rovdyr og statlig pengebruk er nasjonale spørsmål, uegnet for lokalt meningsmonopol.
Ditt og mitt valg i OL-saken avgjøres av mange faktorer. Natur- og miljøvern ligger i hovedsak i nei-skålen. Så får hver enkelt vurdere sin sum av faktorer.
Gjermund Andersen, styreleder i NOA