_{Av Jørn Erik Bjørndalen, NOAs fjordgruppe}

Alt i alt er rundt 110 områder ved indre Oslofjord vernet i en eller annen form, men de aller fleste er svært små (gjelder særlig hekkeholmer, fossillokaliteter og områder med sjeldne plantearter). Både de små og de større verneområdene på øyer, holmer og i strandkanten er utsatt for negativ påvirkning blant annet gjennom gjengroing, invasjon av fremmede arter og slitasje. Vernemyndighetene har i altfor liten grad utført nødvendige forvaltningstiltak, og problemet med invasjon av arter som syrin, mispler, rynkerose og gravbergknapp på kalkbergene ved fjorden øker i et forskrekkende omfang. Det er også mangel på helhetlig tenkning når det gjelder sammenhengen mellom verneområdene på land og i sjøen, og kommunene gjør også svært lite for å sikre verdifulle naturtyper og rødlistearter som de har ansvar for. 

Noen større verneområder, men mest små

Den vanligste verneformen er naturreservat, både blant de litt større områdene og for de fleste sjøfuglbiotopene. Noen av hekkeholmene har status som dyrelivsfredning eller biotopvern, mens fossilforekomstene er som oftest naturminner. Av strandnære reservater med en viss størrelse og mangfold av så vel terristriske som strandbaserte naturtyper kan nevnes blant annet Bjerkås, Løkenesskogen, Slemmestadåsen og Viernbukta i Asker, Borøya, Ostøya, Storøykilen og Lilleøya i Bærum, Søndre Håøya i Frogn og Malmøya, Gressholmen med Rambergøya og Heggholmen, Vestre og Østre Hovedøya, Lindøya og Hengsengen (Prinsesseåsen) i Oslo. I tillegg kommer landskapsvernområdene Svartskog i Nordre Follo, Løkeneshalvøya i Asker og sentrale deler av Hovedøya i Oslo. I de større områdene kan man i tillegg til strandvegetasjon finne utforminger av kalkfuruskog, åpen kalkvegetasjon, edelløvskog, kantkratt og svartorsumper med til dels sjeldne arter.

Bortsett fra noen ålegrasenger og hummerfredningsområder er marine naturtyper (særlig gruntområder med bløtbunn) lite representert. Det beste eksempelet på et mer omfattende verneområde med et utsøkt og mangfoldig utvalg av både terrestriske naturtyper, strandvegetasjon og marine gruntområder med et stort artsmangfold av karplanter og fugler er Gressholmen, Rambergøya og Heggholmen i Oslo (to naturreservater som henger sammen).

Samtidig er forvaltningen av dette området svært krevende og sammensatt. Det er et populært utfartsområde, noe som fører til slitasje, forsøpling, uvettig bruk av engangsgriller og forstyrrelse av fuglelivet. For tyve år siden var de rundt tusen kaninene en stor utfordring, de var i ferd med å ødelegge store deler av den naturlige vegetasjonen og den store artsrikdommen i disse naturtypene. Heldigvis fikk man fjernet kaninene, og den kalkrike vegetasjonen klarte å komme seg igjen. Gressholmen (spesielt området rundt båtopplagsplassen) har vært arnested for den svært så invaderende russesvalerot som også spredte seg til andre av øyene. I det hele tatt har man ført kamp mot flere andre fremmede arter på de tre øyene, i særlig grad rynkerose og syrin.

Selv om deler av selve Gressholmen er sterkt kulturpåvirket etter tidligere skytebane og annen virksomhet er det meste av de tre sammenvokste øyene preget av velutviklede og sammenhengende områder med en rekke verdifulle naturtyper. Åpne kalkberg, kalktørrenger og kantkratt med en svært rik flora av kalkkrevende arter forekommer rikelig på alle øyene, spesielt i områdene ut mot sjøen. Det er registrert ca. 340 arter med karplanter. På Heggholmen har man også en god bestand av den sjeldne dragehode. Rambergøya har en av de største bestandene med kalkfuruskog i indre Oslofjord. Skogbunnen er et syn i april, hvor det lyser blått av blåveis så langt øyet kan se. Det store marine våtmarksområdet med mudderflater og strandenger mellom Gressholmen og Rambergøya har et særdeles rikt fugleliv, og utgjør en viktig oppholdsplass i trekkene. Det er registrert rundt 160 fuglearter på øyene, hvorav 65 i våtmarkene. Av sjeldne planter kan nevnes fjæresalturt i selve strandfjæra som er blottlagt ved lavvann og strandrisp i kanten. På Gressholmensiden er det også velutviklede strandenger som er viktig beiteområde for grågås. I forsenkningen vest på Rambergøya finnes et stort område med rik fukteng dominert av mjødurt, hvor også den sjeldne krusfrø kan forekomme. Heggholmen har dessuten kulturhistorisk interesse, med det gamle fyrtårnet på yttersiden, den gamle linolje- og såpefabrikken ytterst med jernbaneskinner som ble brukt til å frakte produktene til utskiping på kaia og bebyggelse knyttet til virksomhetene på øya. 

Men hvordan er tilstanden til verneområdene? 

Mange av verneområdene har en negativ påvirkning av ulike slag, og vernemyndighetene klarer ikke å følge opp skjøtsel og forvaltningstiltak på en tilfredsstillende måte. Her er i særlig grad gjengroing og invasjon av fremmede arter et stort problem og en trussel mot det store artsmangfoldet man bl.a. har på kalkberg og i kalkfuruskog. Den store befolkningskonsentrasjonen og presset på strandarealer gjør enkelte områder utsatt for tråkk, slitasje og forsøpling. Det er også overtredelser av ferdselsforbud i områder med hekkende sjøfugl. 

Og kommunene, hva gjør de?

Det enkleste svaret er: Svært lite eller ingenting. Alle kommuner i Norge har vært pålagt å utarbeide planer for verdifulle naturtyper og rødlistearter nærmere bestemt ut fra kriterier i DN-håndbok nr. 13. De registrerte områdene er kartfestet og verdisatt for hver kommune, og man kan også finne dem i Miljødirektoratets Naturbase. Litt senere kom også en håndbok om marine naturtyper og forekomster, DN-håndbok nr. 19. Meningen var at slike registreringer skulle kunne brukes i alle tilfeller av plansaker, reguleringssaker, utbygging og annen virksomhet og settes opp mot andre interesser. Kommunene kunne også regulere ut fra Plan- og bygningsloven spesielt verdifulle områder til vern der det av en eller annen grunn ikke var aktuelt med vern etter Naturmangfoldloven. Derfor kunne kommunalt vern bli et viktig supplement til nettverket av verneområder. Men vi vet at i konkurranse mellom næringsinteresser og utbyggingskåte eiendomsutviklere er naturvern nesten alltid den tapende part.

Kommunene er også altfor slepphendte med å gi dispensasjoner til brygger, marinaer, leiligheter, næringsbygg og annet i strandsonen, det er jo bare snakk om «små» arealer. Det er nettopp denne bit for bit-utbyggingen som til slutt ødelegger mange naturområder (man har det samme problemet med hyttebygging i fjellet). Dette forsterkes ved bukken og havresekken-saksbehandlingen videre oppover i systemet ved at det nå er Kommunaldepartementet og ikke Miljøverndepartementet som er øverste myndighet i dispensasjonssaker. Det ødelegges også mange gruntområder med blant annet ålegress ved utfyllinger av masse og med sand til å lage «sandstrender». Det er en illusjon å tro at kommunene selv vil ta grep som styrker det biologiske mangfoldet, men vi skal være glade for at våre mange lokallag rundt omkring i kommunene gjør et formidabelt arbeid som «vaktbikkjer» når naturverdier er truet.

Noen eksempler på fremmede arter i verneområdene 

Et illustrerende bilde av problemstillingen finnes i det sørlige delreservatet på hytteøya Nakholmen i Oslo. Informasjonsskiltet er satt opp midt inne i et syrinkratt (et vakkert skue og duftopplevelse på forsommeren), samtidig som syrin er en aggressiv invaderende busk i kantkrattene og på kalkbergene. Ikke helt alene, for også flere av de invaderende mispelartene er sterkt tilstedeværende. Men det største problemet på kalkbergene på Nakholmen (så vel som mange andre steder på kambro-siluren) er den krypende gravbergknapp som legger seg som supertette tepper over det meste. Det er noen arter som er verre enn andre når det gjelder å skape problemer for de verdifulle naturtypene og deres biologiske mangfold.

Under vannet er det trådalger, lurv. En svært så aggressive plante er den store kanadagullris. Den kan ta over fullstendig på fuktenger, men heldigvis i mindre grad i strandsumper og annen strandvegetasjon. De største problemene er knyttet til den terrestriske vegetasjonen i kontakt med strandsonen, i særlig grad kalkberg, kalktørrenger, kantvegetasjon og kalkfuruskog. Gravbergknapp er som nevnt et av de største problemene, men også russesvalerot med kildepopulasjon på Gressholmen har vært et tungt innslag i kalktørrengene på flere av øyene. Man har forsøkt å bekjempe den, men slike skurker gir seg ikke så lett. Nå, sommeren 2023, har den reetablert seg med store bestander rundt båtopplagsplassen på Gressholmen.

Det finnes også andre forvillede urter som lokalt kan gjøre mye av seg, som gravmyrt, russekål og filtarve. Av buskene er særlig syrin en vanskelig art å få fjernet. Det skyter opp nye skudd ganske snart. Det ble nylig forsøkt å få fjernet syrinkratt på Heggholmen, men man ser at nye planter er i ferd med å komme opp igjen. Mispler, som er mye brukt i hekker, sprer seg med fugler som spiser de saftige, røde bærene. Den nye norske floraen lister opp 19 arter i tillegg til våre to ville arter, og hvor som helst på kalkområdene rundt indre Oslofjord kan man finne flere arter samtidig. Krypmispel er vel den som mest påvirker vegetasjonen ved at den legger seg tett og flatt oppå, men også blankmispel kan opptre tallrik. På Malmøya er særlig gullregn en svært så invaderende art i kalkfuruskogen. Rynkerose er en vakker og velduftende busk som man egentlig burde glede seg over, men den er et stort problem på mange strender hvor den overtar fullstendig.

Man har i noen områder fått fjernet det meste av disse krattene, f.eks. på Rambergøya. Også rynkerose har en sterk evne til å komme tilbake. Et spesielt problem er infisering av platanlønn i reservatet med kalkfuruskog og kalktørrenger på Lindøya i Oslo. Unge 1-2 meter høye planter står tett i tett på geledd gjennom hele skogen. Kilden er en klynge med gamle trær i det ene hjørnet av reservatet, og disse burde ha vært fjernet for lenge siden. NOA prøvde å få til en dugnad for å fjerne de opprinnelige trærne og å rykke opp de unge plantene i skogen, men det hele strandet på et hav av byråkrati og mangel på velvilje fra Miljøvernavdelingens side. I alle fall er det viktig å tenke på hvor de invaderende artene kommer fra, det er ofte hagebusker og hageplanter som har forvillet seg fra de nærmeste omgivelsene. På Lindøya kan det være enkelt å hogge ned de gamle platanlønnene, men det er umulig både praktisk og ikke minst blir det et «overgrep» mot hageeierne å hindre spredning av syrin fra de mange hagene på hytteøyene i indre Oslofjord. 

Nå skal Miljødirektoratet ta grep – men kan vi slippe gleden løs? 

Nå i sommer kom det melding om at Miljødirektoratet skal starte opp en handlingsplan for kalkberg i lavlandet (M-2565), en svært artsrik naturtype som er sterkt truet, ikke minst med invasjonen av fremmede arter. Kalkbergene (for det meste i kambro-silurområdene på Østlandet) inneholder en sjettedel av karplanter i Norge, en rekke sjeldne lav, sopp, sommerfugler og andre insekter hvorav over 100 arter er rødlistet.

Kalkberg, kalktørrenger og kantvegetasjon utgjør en svært viktig kontaktvegetasjon i strandsonen rundt indre Oslofjord. Denne naturtypen er fra før av sterkt påvirket av utbygging med boliger, hytter, næringsbygg og infrastruktur, men en av de største truslene for det biologiske mangfoldet er invasjon av en rekke arter som gravbergknapp og andre aggressorer (som det heter på krigsspråket). Norge er også internasjonalt forpliktet til å ta vare på den åpne kalkvegetasjonen gjennom Bern-konvensjonen, det er en sårbar naturtype i store deler av Europa. Så det er svært gledelig at Miljødirektoratet setter i gang denne handlingsplanen som er ment å gå fram til 2037. Planen er svært ambisiøs, og vil kreve store ressurser både økonomisk og i det praktiske arbeidet som må gjøres.

Et av de mest synlige tiltakene vil være å dekke over gravbergknapp-mattene med presenning slik at de dør av lysmangel. I tillegg må man tynne ut uønsket kratt, f.eks. av syriner. I noen tilfeller kan man også prøve å restaurere mindre områder som har vært utsatt for slitasje og annen påvirkning. Dette er et sysifosarbeid som må gjentas med visse mellomrom, og det vil også være viktig å redusere tilgangen til spredning fra omgivelsene (som nevnt under kilden for platanlønn i reservatet på Lindøya). Man ser at de fjernede artene etablerer seg raskt igjen etter at tiltakene er gjennomført. De skisserte skjøtselstiltakene i MD-planen vil måtte prioriteres sterkt, og vil nok begrense seg til mindre arealer. Dette vil først og fremst være aktuelt innenfor verneområder. Men hva med forekomstene utenfor? Man ønsker å bevisstgjøre kommunene, men som tidligere nevnt sitter en bevisstgjøring av ansvar for det biologiske mangfoldet langt inne i kommunesektoren. Med vekslende regjeringer og prioriteringer de neste femten årene inn i fremtiden er man ikke garantert at handlingsplanen blir prioritert og at det bevilges tilstrekkelige midler. Men som det blir nevnt i handlingsplanen, blir det dyrere og dyrere å sette i gang tiltak hvis man ikke gjør noe raskt med de stadig økende problemene. 

Mangel på helhetlig økologisk tankegang – både på land og i sjø 

Et av de viktige prinsippene i bevaringsbiologi er at ett større verneområde er bedre enn flere små, også at de har en form som hindrer kanteffekter og påvirkning fra ikke-vernede områder utenfor. Det er også ønskelig å binde sammen nærliggende områder slik at man kan sikre spredningskorridorer for ulike organismer mellom dem. Teori og praksis i naturvernet befinner seg på ulike planeter, og avgrensning av verneområder har for det meste skjedd på minimalistisk vis der økonomiske faktorer og konflikter med grunneiere og brukere har vært viktigere enn å ta hensyn til biologiske og økologiske kriterier. En sammenbinding av eksisterende verneområder og muligheter for spredningskorridorer på land er ofte illusorisk og vanskelig å få forståelse for, selv om NOA prøver å få til noe lignende i deler av Markaskogene.

Derimot kan et slikt helhetlig syn være mer realistisk i sjøarealene. Dette er en prioritert oppgave for NOAs Fjordgruppe med hensyn til marint vern og en marin verneplan for indre Oslofjord. Tanken er ved å binde sammen hekkeholmer, gruntområder med ålegras, tangbelter, bløtbunnfauna, gyte- og oppvekstområder for fisk og andre sjødyr og funksjonsområder for sjøfugl og vadefugl med strender og terrestrisk vegetasjon i kontakt med strendene, kan man få større og sammenhengende områder som bedre fanger opp en helhet. 

Og hva nå? 

Og tilbake til tittelen på denne artikkelen: Er vernet og forvaltningen av de store naturverdiene i kystlinjen rundt indre Oslofjord tilstrekkelig? Både ja og nei, kanskje mest tja … Det kan nok fortsatt vernes noen flere områder for å gjøre utvalget av naturtyper mer representativt, ikke minst få kommunene til å gjøre sin del av jobben. Men selv om en tiltaksplan for fjerning av fremmede arter i kalkvegetasjonen blir startet opp så gjenstår et kompleks av forvaltningstiltak som må gripes fatt i før problemene blir fullstendig uløselig (f.eks. fjerning av platanlønn på Lindøya og tynning av kratt i flere av reservatene).

Her må Statsforvalteren få økte økonomiske ressurser og annen assistanse. I hvert fall vil Miljødirektoratets handlingsplan for åpne kalkberg bli et viktig insentiv for det videre arbeidet med bevaring og skjøtsel av denne artsrike naturtypen. Men det viktigste som gjenstår av vernearbeid er å få på plass en marin verneplan for indre Oslofjord (på sikt for hele Oslofjordsområdet). Det fokuset som nå på forskjellig vis er satt på de svært så sammensatte problemene med Oslofjorden både over og under vannet kan være en viktig påminning om at man må gjøre noe nå.

Vår oppgave i både Fjordgruppa og NOA generelt blir også å fremme forståelse overfor vernemyndigheter, kommuner, politikere, media og allmenheten for at vern og riktige forvaltningstiltak er tvingende nødvendig for å ta vare på en levende og frisk Oslofjord for både dyr, planter og oss mennesker for nåtid og fremtid.