1994: I Skotjernfjellåsen helt nord i Romeriksåsene oppdaget vi virkelig sjeldne arter, og så kom det oss for øret at her skulle de hogge. Vi forsøkte å stoppe hogsten på alle mulige vis, og hadde kontakt med alt fra kommunen, grunneier, skogeierforeninger, Fylkesmannen, Fylkeskommunen, Miljøverndepartementet og Landbruksdepartementet. Men ingenting nyttet, skogeieren sa de kom til å hogge. Da bestemte vi oss for å stoppe hogsten. 

NOA allierte seg med hundespann som kunne dra journalistene opp hvis ikke det var mulig å komme opp på annen måte, og organiserte aksjonister så vi var forberedt på alle måter. 3. januar kom beskjeden om at nå var hogsten i gang. 4. januar kl. 06.00 på morgenen i grålysningen så var vi, en gjeng på rundt 20 demonstranter, på Bjørgeseter stasjon, og beveget oss opp i området for å stoppe hogsten. Da hadde skogeieren allerede skjønt at dette ville bli veldig dårlig presse for dem, og hadde trukket hogstmaskinen ut av området rett før vi kom. 

Hogsten var stoppet, så det ble ingen konfrontasjon der og da. Men vi okkuperte området, slo opp teltleir og sa at vi blir her inntil det blir avklart at dette ikke blir hogd. Aksjonen ble dekket av et stort antall aviser over hele landet, og vi ble intervjuet i flere radiokanaler. Hogsten ble startet opp igjen og stanset flere ganger. I mars 1994 aksjonerte vi med spraymaling og sjablonger mot tømmer som var hogd i det ytterst verneverdige området Skotjernfjell i Lunner. Vi sendte samtidig et brev til Springer Verlag i Hamburg, og ba de unngå å kjøpe papir fra Norske Skog, fordi de da ble medansvarlige for ødeleggelse av norsk naturskog. Aksjonen ble meget vellykket, da Springer midlertidig sa opp en kontrakt verdt 280 millioner kroner i året. Det er mer enn en halv milliard kroner i dagens verdi, og var den største enkeltkontrakten Norske Skog hadde på den tiden. 

Kombinasjonen av brevaksjonen til Springer Verlag og spraymalingen førte til store oppslag i Aftenposten, Norsk Skogbruk og Fjell og Vidde. De to siste hadde det som forsideoppslag. Vi i NOA ble kalt landsforrædere og det som verre var, men resultatet ble bra: Skognæringen ble tvunget til å ta rev i seilene, og startet prosessen som etter hvert førte fram til sertifisering. Og skogvernet skjøt skikkelig fart. I Marka ble Spålen-Katnosa og Oppkuven-Smeddalen naturreservater vernet året etter – og det var bare starten på et viktig løft, fra nær null og opp til 7,5 % av Marka vernet som reservat ved sist årsskifte. Og Skotjernfjell? Ble vernet. Og utvidet to ganger gjennom frivillig vern. 

Kanskje var det ikke så dumt å aksjonere? Og kanskje burde vi gjøre det igjen?