Sykehuset og plasten

For 20 år siden skulle plasten brennes og gi energi via fjernvarmeanlegget. Nå er fokuset på materialgjenvinning og kutt i overforbruk.

Mona Maria Løberg – Rådgiver og redaktør NaturVest

28.06.2024 08:47

Da Linda Eide studerte kjemi ved Universitetet i Bergen på 80-tallet, var det nesten ikke plast på laboratoriet.

– Og når jeg går rundt på laboratoriet nå, så er det nesten ikke annet enn plast. Der har det vært en enorm utvikling, på forbruket, sier hun.

I dag er hun rådgiver i Helse Bergen, og jobber blant annet for at sykehuset skal redusere unødvendig plastbruk og materialgjenvinne mer av avfallet. Miljøspørsmål har hun jobbet med på sykehuset i 25 år.

Startet tidlig med sortering

Linda minnes tilbake til 2003, da de begynte med å sortere ut plast på det som den gang het Haukeland sykehus. Da var det bare et par år siden renovasjonsselskapet BIR hadde begynt å ta imot plast. I februar i 2000 meldte Bergens Tidende at BIR bare tok imot plast på kjøpesentre og ved innsamlingsstasjonene, mens i august samme år vurderte de å opprette flere steder hvor folk kunne levere inn plasten. Det var rimelig nytt.

– Og det var litt framsynt. For plast, det tenkte vi kom til å øke fremover. Og dette må vi sortere ut, sier Linda.

Den gang sorterte sykehuset plastavfallet i fire plastkategorier, hvor en av dem var isopor. Men det meste av plasten ble til det de kalte «energisplast», som ble forbrent i det nye forbrenningsanlegget i Rådalen. Energien fra plasten ble benyttet i fjernvarmeanlegget.

Vil ikke ha overforbruk

Det er mye mer plast i omløp på sykehuset enn for 20 årene. Samtidig har det blitt jobbet godt med å lage systemer for å sortere plasten. Helse Bergen har gått gjennom hva slags produkter de har i plast, og emballasjen som brukes på sykehuset. Da så de at mye av plasten er av veldig god kvalitet. Den egner seg med andre ord til å bli materialgjenvunnet.

– Ok, plast er billig, men vi må ha ikke ha et overforbruk allikevel. Vi ser på hvor vi har overforbruk. Kan vi redusere det på en eller annen måte? spør Linda.

Det er flere ting som spiller inn på forbruket vårt. Prisen driver forbruket opp, men også tilgjengelighet.

– Har man veldig mye av noe så bruker du mye også. Det er lett å sløse.

Engasjerte medarbeidere

De gode ideene for å redusere plastforbruket, klekker hun ikke ut alene.

– Vi er jo 14000 mennesker på Haukeland, og jeg kan ikke være overalt hele tiden. Men folk er engasjerte, og de ringer eller skriver mail, sier hun.

En sykepleier på en avdeling tipset henne en gang om at rene senger på avdelingen hadde unødvendig mye plast. Der markerte de rene senger med et plastflak under stikklakenet og lakenet, og en over hodeputen. Slik hadde de alltid gjort det. Linda begynte å undersøke saken. Hadde det en hensikt? Må det være plast? Smittefolkene mente at det ikke var nødvendig, så lenge det var tydelig når sengen var ren. Løsningen var enkel, de bare markerte rene senger med en papirlapp.

Tiltaket spredde seg til andre sykehus, så nå er det mange sykehus som har blitt kvitt «sengeplasten». Senger som skal stå lenge tom, må ha en plast over seg, men denne kan være gjenbrukbar.

Regner på sparte kostnader og CO₂-utslipp

Når man jobber med å skape endring, er det avgjørende å motivere medarbeiderne. Linda kan ikke være overalt på et stort sykehus, og er avhengig av at andre ansatte også finner løsninger som fungerer i praksis.

– Når du kan vise de ansatte at ‘Ok, vi sparte så mye avfall nå. Dette er bra for miljøet, dette er bra for økonomien. Og vi sparte CO₂-utslipp’. Så det å vise de ansatte det, gjør at de blir veldig engasjerte. Dette skal vi fortsette med, vi skal finne nye tiltak! forteller Linda.

Det samme gjorde de da renholdsavdelingen ville gjøre noe med rutinene rundt de hvite søppelposene. De fikk ned forbruket ved å se på logistikken og behovet for søppelbøttene.

– Vi brukte jo millioner med slike søppelposer hvert år.

Linda anbefaler å huske på å gjøre tiltak på synlige steder, som i kantina og publikumsområdene. Det kan motivere ansatte til å være med å gjennomføre tiltak, og komme med forslag.

Kontinuerlig opplæring

På et sykehus med 14 000 ansatte, så må man stadig drive opplæring av nye ansatte.

– Alle nyansatte, alle som er innom, får opplæring i veldig mange ting. Og da må de også få opplæring i sortering av avfall, og hvorfor vi gjør det.

Sykehuset har laget plakater for å informere om hvordan avfallet skal sortes. De må være så oversiktlige og enkle at man raskt forstår hvordan plasten skal sorteres.

Plakatene må revideres når det skjer endringer.

– Man blir aldri ferdig med noe. Man tror at ‘Nå har man rutinene på plass. Nå gjør vi det sånn som det skal være’. Og så skjer det så mye innenfor dette med plast. Det er så mange ting som endrer seg.

For en stund siden kom det en ny merkeordning, da måtte også sykehuset endre det overalt. Det må være riktig skilting, riktige bøtter, på rett sted.

– Mange har også veldig dårlig tid. Man skal sortere etter en operasjon, hvor man har stått i en vanskelig situasjon. Og så skal man bruke tid på å sortere. Det er det å legge forholdene så godt til rette, at dette nærmest går automatisk.

Ansvarleg forbruk og produksjon Helse Bergen, 19.12.2023

Viktig innkjøpsavdeling

Når man skal jobbe med avfall, så begynner man ofte med sorteringen. Men det er jo innkjøpene som definerer hva som kan bli til avfall en gang.

Det er veldig viktig at innkjøpsenhet er klar over kravene, så de ikke tar inn ting som går på tvers med kravene som skal komme. Eller inneholder stoffer vi ikke vil ha.

– Da kjøper man seg egentlig et problem. For da har man ikke noe annet sted å gjøre av det, enn i restavfallet. Og det jobber vi med å få ned, forteller Linda.

Det er mye å tenke på samtidig. Hva skal produktene de bruker inneholde? Skal de bestå av en viss andel resirkulert plast i? Er det noen stoffer som skal unngås? Hvilke egenskaper er viktigst? Lett å materialgjenvinne? Enkel å sortere ut? Trenger man plast, eller finnes det andre løsninger? Kan det brukes flere ganger?

Nettverksbygging på miljø

Linda har sett en rivende utvikling i arbeidet med miljø på sykehusene. Hun var med i starten da de i 2010 lagde nettverk for sykehusansatte som jobbet med miljø. Det ble konferanse og møter.

– Dele på kunnskapen og erfaringene. Det har jeg veldig, veldig tro på. Man trenger ikke å sitte i hver sin krok å finne ut det samme alle sammen, forteller hun.

Nettverkene finnes fortsatt, og har vært viktige for å få opp kunnskapen og engasjementet for miljø på sykehus. Og motivasjon til videre arbeid.

– På et sykehus er det kanskje bare en person som jobber med miljø, og da kan du vite at du har kollegaer andre steder.