• Read this article in English The history of garbage

– Det var ikke innsamling av avfall, fordi det var ikke så mye som ble oppfattet som boss, sier han.

Etter hvert endret samfunnet seg, og man så behovet for å samle inn søpla. Men det stod ikke så godt til med byens renovasjonsvesen på 1820-tallet, kan Egil Ertresvaag fortelle i Bergen bys historie bind III. Kommunen hadde overlatt nattrenovasjonen til en privat renovatør, som selv fjernet innholdet av utedoene rundt om i byen. Det ble fraktet til prammer ved Dreggen, Torvet, Muren og Nyallmenning. Tre ganger i uken ble det slept ut på fjorden og hevet på sjøen. Annet avfall ble fraktet til Nøstet og kastet i sjøen.

Kloakk ble vanligere i 1850-årene, som gikk direkte ut i Vågen eller Lille Lungegård hvor det forurenset havnebassenget. Dagrenovasjonen ble utført av innleide folk, «som regel fanger fra Bergenshus festning eller arrestanter fra Tukthuset». Bosset ble samlet på søppelplasser på ulike steder i byens utkanter.

Den manglende avfallshåndteringen hadde også påvirkning på folkehelsen. I sunnhetsloven fra 1860 skulle sunnhetskommisjonen se på hva som har innflytelse på innbyggernes sunnhet. Byen fikk forskrifter om renhold av gater og gårdsplasser.

John Snow var en engelsk lege og blir i dag ansett for å være en av grunnleggerne av moderne epidemiologi. Da koleraen slo ut i Soho i London i 1854, var den rådende teorien at utbruddet kom fra «miasmer», forurenset luft. Men dette stemte ikke, mente Snow og skrev i 1849 at smitten kom fra en offentlig vannpumpe.

Til Breiviken med vogn og båt

I 1881 ble Bergens renovasjonsvesen etablert. De private renovatørene ble avskjediget, og kommunen tok over all renovasjonen.

• Pudrettfabrikken – en glemt virksomhet

«Nogen av oss har såkalt vannklosett» står det i samme artikkel, men det var ikke «slike moderne innretninger» som bidro til bedriften i Breiviken. Det var kaggene fra de uten innlagt vann som ble sendt dit.

Bossmannen ringer gaten op av søvnen

Skribenten i Bergens Tidende beskriver det hele så malerisk:

Stedet var en «illeluktende pøl», hvor svarte kråker kretset om bergensernes avfall. Inne i kummen er det en rist som går frem og tilbake, til alt er smadret, og etter 6 timer gikk alt innholdet i fjorden. Men risten er «innfiltret av tøifiller, kjøttben, blikkbokser og annet rask som ikke lar sig opløse og som selvsagt hindrer risten i å arbeide til kommunens fulle tilfredshet». Folk må ikke kaste slikt i kaggene, skal formannen ha sagt.

Det var ikke lett å sortere rett før, den gang heller.

Hva skjer så med rasket som havner i rista? «Dette rask kjøres sammen med annet boss lenger ut på stranden og lempes på sjøen. (…) Sjøen skyller selvsagt op igjen en god del av det som lempes uti, og stranden ligger der som et opslått konverasjonsleksikon – der er alt fra sjokoladepapir, appelsinskall, korker og gummiartikler til gryter, nattpotter og utrangerte barnevogner».

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Bergens Tidende Arkiv

Fra 1929 ble søpla fra Bergen sendt med båt til Kollevåg på Askøy, eller «Kollevåg bay – som renovasjonsarbeiderne kaller det». Det ble anslått at den ville være åpen for søppel bortimot et snes år til. Det fortsatte mye lenger, helt til 1975.

Bosset ligger der fortsatt, og ble tildekket i 1982, 2005 og senest i 2018, men i 2020 var store deler av sanden borte. I 2013 varslet Miljødirektoratet at Bergen kommune måtte undersøke situasjonen i Kollevåg. Økningen av det kreftfremkallende stoffet PCB var urovekkenede høyt. I 2014 sa kommunen at bosset kom opp noen steder. Det var også var bekymring for at det lå miljøgifter i det gamle deponiet, og at dette kunne spre seg. 

I 2016 testet forskere vannkvaliteten, og satte ut hundre torsk i bur ved Kollevåg. Etter seks uker viste fisken tegn på miljøstress. Leveren var påvirket, den hadde dårlig vekst og det ble påvist PAH-forbindelser i gallen. «Sjøbunnen i Kollevåg har hele spekteret av gamle forurensningssynder, som PCB, tungmetaller, sprøytemidler og bromerte flammehemmere, sa professor i miljøtoksikologi Anders Goksøyr til BT den gang.

Bergen Byarkiv skriver i artikkelen Bossfyllingen på Slettebakksmyren at Bergen og Årstad måtte håndtere en stadig økende avfallsmengde. På 1930-tallet begynte planleggingen av en ny fylling, men da krigen brøt ut i 1940 ble det problemer med å gjennomføre renovasjon. Sjøtransporten til Kollevåg stoppet opp. Det førte til at Slettebakksmyren måtte tas i bruk før drenering og tilrettelegging var fullført. Det ble ingen oppsamling for sigevann, så deponiet har forurenset Tveitevannet. I dag er det et av Norges mest forurensede vann av miljøgiften PCB.

– Kurt Oddekalv mente at man heller skulle sortere oss ut av problemet. Men vi mente at vi var nødt til å bygge forbrenningsanlegg.

Toralf Igesund, BIR

– Det var en kamp som tok lang tid. Og en nesten like stor sak som Bybanen er i dag, forteller Toralf.

Vi i Naturvernforbundet var ikke helt enig med oss selv. Vi har ikke råd til å «starte opp et miljøsvineri som et nytt stort avfallsdeponi eller forbrenningsanlegg vil representere», skrev vi i BT mars 1992.

Det var også foreslått å anlegge et deponi i Langevatn, som vi også avviste med hensyn til truede fuglearter.

Ønsket et lite forbrenningsanlegg

BIR var ikke alene om å ønske seg et forbrenningsanlegg. Også Terje Aasen, miljøvernsjef i Bergen kommune, var positiv til det. Han så for seg et mindre anlegg som kunne ta imot 90.0000 tonn avfall i året, som kunne fungere optimalt også med mindre avfall. Da kunne kommunen fortsatt «bruke juridiske og økonomiske virkemidler for å presse graden av gjenvinning så høyt som mulig». Samtidig ville et sentralt komposteringsanlegg være aktuelt.

Det ble også argumentert om at forbrenningsanlegget ville være det miljøvennlige valget, fordi forbrenningen ville kraftig redusere utslippene av dioksiner.

Forbrenningsanlegget kom i drift i 1999, og i dag har det kapasitet til å ta imot 200.000 tonn restavfall årlig.

En løsning som vil bøte på utslippet, er å bygge et karbonfangstanlegg tilknytta forbrenningsanlegget. BIR ser for seg å starte med å fange 100.000 tonn CO2 i året. På sikt kan kanskje alt fanges. Karbonet som fanges er planlagt lagret i havbunnen på norsk sokkel. Men det er dyrt. Anlegget er estimert å koste 1 milliard kroner.

Venter på nye EU-krav

Det er også mange endringer som skjer i lovverket nå.

– Mange sitter på gjerdet. De venter på kravene som er ventet å komme, etter at EU har innført en del nye regler for avfallshåndtering og krav til hvordan produkter skal utformes, forteller Toralf.

Målet med lovendringene, er å minske avfallsmengdene og øke gjenvinningsgraden. Norge følger EU-reglementet ganske tett, men må tilpasses det norske lovverket.

– Vi har høye krav til sortering, men ingen har kommet i mål. En del sier at vi er nødt til å ettersortere restavfallet for å ta ut flere fraksjoner avfall. Men de er kostbare. Det er delte meninger i BIR om det er riktig å bygge et ettersorteringsanlegg.

– Produsentene skal kanskje også få et ansvar, så de må ta en del av regningen. Og det er heller ikke avklart, sier han.

• Fra strategi til handling (PDF) Naturvernforbundets forslag til norsk plaststrategi

Heller gulrot, enn pisk

– Den dagen vi begynte med fleksibelt gebyr, begynte vi med en digital reise, forteller Toralf.

De som setter ut dunken med restavfall sjeldnere, får lavere regning. Folk ble flinkere til å sortere bosset, når det lønte seg økonomisk.

BIR kunne laget en app, men Toralf er usikker på om folk ville bruke den.

– Vil de følge med på hvor flinke de er til å sortere riktig? Hvor mye ressurser skal vi legge inn i det? Vi kan ikke lage et system som det er ekstremt lav interesse for.

Alt må ha en adresse

BIR er opptatt av sirkulærøkonomi, og vil bidra for å gjøre avfall til en ressurs. Hva legger BIR i dette begrepet?

– Det har vi fundert mye på. Vi skal utnytte alle ressurser. Ikke bare materialgjenvinne. Vi har snakka med mange i avfallskjeden. Hvert material må ha sin egen verdikjede. Og du må snakke med de som designer og lager produktene. Vi må snakke og tenke mer tverrfaglig, enn det vi har vært vant til.

– Vi har nesten ingen verdikjeder som er sirkulære i dag, påpeker Toralf.

Metall kan enkelt smeltes om, men slik er det ikke for alle produkter. Mange produkter er vanskelig å gjenvinne fordi det inneholder ulike typer materialer som er vanskelig å skille fra hverandre. Da er det vanskelig å lage kretsløp.

– I dag kan man for eksempel ha spillvarme, eller overskudd av et materiale. I dag er det lov, men i en sirkulær økonomi kan ikke det være lov. Da må alt ha en adresse, mener Toralf.

– Vi kan ikke fortsette som før.

Bosset i Bergen øker

I 2022 mottok BIR 376 kg avfall per innbygger i regionen, litt mindre enn landsgjennomsnittet. Husholdningene er flinkere, og i dag kaster vi cirka like mye som i 2010.

– Det er masseproduksjon av tekstiler, og økt forbruk, mener Toralf.

– Noe må gjøres, men ingen ønsker seg tilbake til en tid med så få ting.

– Tenk om det kan bli lønnsomt å reparere! bryter han ut. Og så må produktene være mulig å reparere, påpeker han.

Andre løsninger som han trekker frem, er muligheten for å leie ting.

– Abonnere på tøy eller utstyr. Vi må ikke eie alt. Sånne modeller kan også være interessante.

– De yngre er mer åpen for å ikke eie bil eller hytte, men ha tilgang til det gjennom å leie.

• Ta vare på det du har
• Retten til reparasjon

Snakke med nye bransjer

BIR har kontakt med andre renovasjonsbedrifter, og de lærer av hverandre. Det er jo ikke konkurranse mellom de interkommunale renovasjonsselskapene, så de har alt å vinne på å dele erfaringer.

Det er mange spennende prosjekter på gang. De har startet samarbeid med Invertapro, som dyrker insekter for å få protein. Til sammenligning gir 4-5 kg fôr 1 kg kjøtt storfe, eller 1,5 kg fôr for å produsere 1 kg laksekjøtt. Men når man produserer insekter er det veldig lite svinn, bortimot 1 kg fôr til 1 kg insekt. Det krever også lite arealer og lite vann.

De planlegger også å lage et biogassanlegg på Voss. Da kan de ta imot kumøkk og matavfall samlet i papirposer. Ut fra dette kan de produsere biogass. Bioresten blir til gjødsel, som kan erstatte dagens gjødselprodukter.

Toralf ser for seg at det vil skje mye innovasjon i samarbeid med andre i fremtiden. Hvem ser han opp til? Tyskland og Nederland ligger fortsatt i front.  

– Men vi har ingenting å skamme oss over, avslutter han.