Fremmede bartrær
Lær deg forskjellen på norske trær, og fremmede bartrær som skader naturen vår.
I denne veilederen får du hjelp til å skille norsk furu og gran, fra fremmede bartrær som utgjør en svært høy risiko for norsk natur. Først tar vi for oss furuartene som er vanlig å se i Norge, og så grantrær.
Norsk furu
Pinus sylvestris
Norsk furu er et tre som hører hjemme i Norge. Den har et paraplyformet og ofte ujevn krone som voksent tre. Barken er oransje og glatt hos yngre trær, og brunere og grovt furet hos eldre trær. Konglen er oval og gråbrun, mens nålene kan du legge merke til sitter to og to sammen.
Buskfuru og bergfuru
Pinus mugo ssp. mugo evt. alpefuru
Pinus mugo ssp. uncinata
Buskfuru og bergfuru er vanskelig å skille fra hverandre, men har litt ulike kongler og litt ulik vekst.
Hos begge har konglene en spiss på tuppen av kongleskjellene, og er mer avlange.
Greinen er oppoverpekende og bøyde. Barken er gråbrun bark, finere furet, og mindre oransje enn vår hjemlig art.
Busk- og alpefuru er innførte arter, og er begge kategorisert med «Svært høy risiko» i Artsdatabanken sin Fremmedartsliste fra 2018. Der kan man søke opp en mengde fremmede arter som er innført i Norge, og se hvorvidt de evner å spre seg og skade norsk natur.
Busk- og alpefuru har nå spredd seg til alle landets fylker. De sprer seg i effektivt i åpne kystlandskap. Det forventes at arten vil spre seg ytterligere i kystlynghei, boreal hei og sanddyner de neste tiår.
-
– Dette er en miljøskandale Miljødirektoratet tillater skogbruket å plante ut farlige treslag med høy økologisk risiko. Naturvernforbundet mener dette er svært uheldig.
-
Krever totalforbud mot fremmede treslag
-
Røsk opp en pøbelgran (PDF) Brosjyre med info om fremmede treslag, og hvordan du kan invitere til dugnad for å fjerne dem.
Vrifuru
Pinus contorta
Vrifurua har gulgrønne nåler som er spisse og sterkt vridde. Konglene er asymmetriske og kongleskjellene har en skarp torneaktig spiss. Barken er gråbrun på eldre trær.
Vrifuru vurderes til svært høy risiko for norsk natur. Den vokser raskere enn norsk gran og furu, og i Sverige forventer man at klimaendringene vil gjøre det sannsynlig at arten kan innta furuskogen i nordlige og midtre deler.
-
Få en hage uten hagerømlinger Importerte hageplanter som rømmer ut i naturen. Se hva du kan gjøre!
-
Hagerømlingene Oversikt over noen av de mest typiske hageplantene som er utgjør en høy eller svært høy risiko i norsk natur.
Norsk gran
Picea abies
Hos grana sitter nålene sitter enkeltvis på små puter. De er spisse, men stikker ikke. Grenene er ofte litt hengende og svaie. Og konglene er lysebrune.
Vestamerikansk hemlokk
Tsuga heterophylla
Hengende topp- og greinspisser.
Korte og myke nåler.
To smale lyse rader på undersiden av nålene.
Vestamerikansk hemlokk setter svært store mengder med frø og har god evne til å spre seg. Den tåler skygge godt og unge planter kan stå og vente i tiår på vindfall, brann eller hogst før de vokser opp. Sprer seg i lauvskog, som den skygger ut. Artsdatabanken har kategorisert treet som «svært høy risiko» fordi den har stort invasjonspotensiale, og høy økologisk effekt i norsk natur.
Sitkagran
Picea sitchensis
Stive og svært spisse nåler.
Kaldere blågrønn farge på nålene enn norsk gran. To smale lyse rader på undersiden av nålene. Produserer mange kongler.
Sitka er et stort tre! Det skaper mørke skoger hvor lite lys kommer til. Det får små, lette frø med vinger, som sprer seg lange avstander med vinden. Den er brukt som produksjonsart i kystskogbruket og som leplanter i parker og hager. Den sprer seg inn i kystlynghei, kystnedbørsmyr og kystfuruskog. Ut fra observasjoner av hvordan den sprer seg, er den vurdert som en art som har både stort invasjonspotensiale og høy økologisk effekt på norsk natur.
Risikokategorier og kriterier
Fremmede arter blir plassert i ulike kategorier etter hvilken grad det påvirker naturmangfoldet.
En art som både sprer seg lett og har negativ effekt på naturen vår, havner i kategoien høy eller svært høy risiko.
Les mer om kriteriene for kategoriseringen på Artsdatabanken.no.
Laget av Ragnhild Svensen Stokka og Mona Maria Løberg.