Kulturlandskap i krise

Nær 800 truede arter hører hjemme i kulturlandskapet, men det er ikke lønnsomt nok for bønder i Norge å drive jorden på naturens premisser.

798 truede arter i Norge er tilknyttet kulturlandskapet. Artene trives på områder som har blitt driftet med tradisjonelle jordbruksmetoder som slått, beiting, brenning, lauving og styving og andre «skånsomme» former for ressursuttak. Skal vi sørge for at disse artene overlever, må vi ta vare på kulturlandskapet ved at det fortsatt skjøttes ekstensivt. Arealet av slike semi-naturlige landskapstyper har blitt kraftig redusert. Dette skyldes endret jordbrukspolitikk og at det de siste 50-100 årene, har blitt lagt ned tusenvis av gårder. Områder gror igjen og det brukes mer intensive driftsmetoder med gjødsling og pløying. Dermed mister også artene som er tilknyttet slåtteng, kystlynghei, naturbeitemark, lauvenger og hagemark sine leveområder.

Les om kulturlandskapet

Det er hardt arbeid å drive gård med tradisjonelle driftsmetoder, og det er heller ikke lønnsomt for bøndene. Hva skal til for at de er villig til å holde kulturlandskapet i hevd? Det finnes tilskuddsordninger for enkelte tiltak for å ta vare på artsmangfoldet, men vet bøndene om dem? Og hvor mye av arbeidsinnsatsen og utgiftene blir dekket?

Blomstereng på gården — Blomstereng i veikanten på gården.

Sterk vilje til å ta vare på kulturlandskapet

Naturvernforbundet og SABIMA gikk i 2021 sammen om å lage prosjektet ‘Kulturbetinget natur’. Vi ville undersøke hva bønder på småskala- og mellomstore gårder gjør for å ta vare på artsmangfoldet, og eventuelt hva som hindret dem.

Vi intervjuet bønder både på Østlandet og Vestlandet for å finne ut mer.

Samtlige bønder vi intervjuet er opptatt av å drifte gården på en bærekraftig måte. Med det menes at de jobber i samspill med naturen, og tar vare på ressursene som finnes der.

Funn fra prosjektet ‘Kulturbetinget natur’

Alle bøndene svarte at de er opptatt av å skjøtte sin gård og sin jord på naturen sine premisser. Flere av bøndene driver med en blanding av tradisjonelle og mer moderne metoder.
Noen av bøndene er mindre opptatt av bærekraftsbegrepet, men synes det er viktig å ta vare på artsmangfold i driften og på innmark og utmark.
Én av bøndene er mest opptatt av å redusere klimagassutslipp, men synes, som enkelte andre bønder, at tradisjonell drift er vanskelig å gjennomføre når endrede produksjonskrav fører til mer klimagassutslipp enn det som er nødvendig i forhold til gårdens størrelse og ressursgrunnlag.
En bonde tar vare på skogområder og livet i skogen ved å ta ut enkelttrær i skogsområdene, fremfor flatehogst, til tross for alt merarbeidet det medfører.
Alle bøndene sier at de ikke forventer å bli rike av gårdsdriften. De driver matproduksjon fordi de har arvet gården og vil føre den videre i familien, eller fordi de ønsker seg livet som bonde. Kun en av dem har kjøpt gård på det åpne markedet.
De er alle ildsjeler og er stolte over yrket sitt, og vil forpakte gården slik at den kan overlates i bedre stand til neste generasjon. Det å være bonde og drive på en måte som ikke utarmer naturen, men heller tar vare på ressursene i området de forpakter, ligger dypt i ryggmargen. Det er en del av bøndenes verdisett og identitet.

Alle bøndene vi snakket med har iverksatt ett eller flere tiltak med hensyn til gårdsdrift som er naturvennlig og/eller bærekraftig.

Tiltak som gjøres på minst én av gårdene

Drifter med ekstensive metoder.
Fjerning av fremmede treslag eller andre fremmede arter på eiendommene. 
Kantsoner ivaretas, spesielt rundt elever og bekker/ tilknyttet vann. 
Kantsoner rundt slåtteeng og beitemark ivaretas for å la blomstene stå til pollinerende insekt. 
Bruk av kun norskprodusert fôr (de færreste har store nok areal til å produsere nok fôr på egen gård).
Slår gras, lar det tørke, lar frø falle av og lagres i tårnsilo eller plansilo.  
Rydder beiter , og skog med fremmede bartrær.
Har bygget løsdriftfjøs av trær fra egen skog. Lokalprodusert tømmer. 
Lar ku og kalv være sammen lenger enn det som er vanlig. 
Har ulike saueraser som gir ulikt beitetrykk. 
Unngår sprøytemidler og syntetisk gjødsel. 
Bruker naturgjødsel. 
Benytter seg av hest i stedet for traktor i de tilfellene det er mulig. 
Har bevaringsverdige raser av storfe. 
Graver froskedam for å ta vare på krypdyr. 
Driver eget gartneri med lokalproduserte norske stauder. 
Styver trær. 
Lar døde trær stå. 
Rydder og åpner opp gamle beiter som har grodd igjen 
Har et bevisst forhold til når og hvor hardt beitene brukes 
Sår blomsterenger utenom dyrkbar mark 
Tar særlig hensyn til seljetrær, som er viktige for pollinerende insekter på våren 
Engasjerer seg i kommunikasjonsprosjekter om natur i jordbrukslandskapet

Som vi ser er det flere bønder som legger mye innsats i å ta vare på gamle landbrukstradisjoner, sørge for god matjord og bevare artsmangfoldet. De har mye glede av arbeidet de gjør, men hvordan går det med økonomien deres?

Usikker økonomi

Noen ønsker å gjøre flere tiltak for naturmangfoldet på gården, men sier de begrenses av økonomi, arbeidskapasitet eller andre hindre. De fleste bøndene er helt økonomisk avhengige av bigeskjefter, sidejobber eller ektefelles inntekt. De driver med alt fra skogsdrift og tømmerhoggeri/ lokalsag, lokalt slakteri, gartneri, tjenester som trepleie, eller Inn på tunet gård (velferdstjeneste) ved siden av øvrig gårdsdrift. De legger vekt på at inntektene fra råvarene de selger er for lave i forhold til produksjons- og driftskostnadene.

Et stykke matjord kan ikke måles i penger. Verdien av den er uendelig så lenge den blir skjøttet, og kan på en måte ikke kjøpes for penger.
Deltaker i prosjektet «Kulturbetinget natur»

Bøndene presiserte også at de fikk et økt økonomisk press ettersom produksjonskrav – og krav til driftsbygninger endrer seg. Skal de etterkomme kravene må de i de fleste tilfeller investere, noe som øker bøndenes gjeldsbyrde. Flere av bøndene var opptatt av å ikke opparbeide seg slik gjeld i en allerede presset økonomisk situasjon og havnet dermed også mer bakpå med tanke på de ønskede produksjonskravene.

Rydding av fremmede bartrær — Dugnader på gården der mange hjelper til for å kappe og brenne fremmede treslag. Landskapene åpnes opp igjen.

En jungel av tilskuddsordninger

En rekke tilskuddsordninger skal bidra til å dekke noen av bondens utgifter, og dermed bøte på den lave inntjeningen i landbruket. Alle bøndene vi snakket med mottar årlig produksjonstilskudd. Det finnes imidlertid flere tilskuddsordninger for å ta vare på kulturlandskapet, noe ikke alle kjente til fra før. Det er heller ikke gitt at de får støtte til det de søker på.

Tilskudd for å ta vare på kulturlandskapet

I tillegg opplever samtlige at prosessen med å søke på visse tilskudd krever mer arbeid enn gevinsten på tilskuddet.

Det er varierende hvilke andre tilskuddsordninger bøndene kjenner til. De fleste hadde hørt om og søkt på de kommunale SMIL-midlene (spesielle miljøtiltak i jordbruket). Flesteparten av bøndene hadde kjennskap til Regionalt miljøprogram fra Landbruksdirektoratet (RMP), men det varierte hvilke andre ordninger fra landbruksdirektoratet de kjente til. Få kjente til ordningene som kommer fra Miljødirektoratet, som tildeles av Statsforvalterne.   

Flere av bøndene ble overrasket da de hørte at det finnes tilskuddsordninger for mye av det nødvendige arbeidet de gjør på gården, som for eksempel rydding av beiteområder. Dette er en stor oppgave for mange bønder, da det på 50-tallet ble plantet skog i områder det i dag ikke lønner seg å skjøtte. Ikke alle bøndene visste at det fantes ordninger for rydding av fremmede treslag, restaurering eller beiterydding. Er informasjonsflyten mellom den statlige landbruksforvaltningen og bøndene god nok?

Tilskudd til kulturlandskapet – den eneste løsningen?

Til tross for at det finnes flere tilskuddsordninger for å ta vare på kulturlandskapet og artsmangfoldet i det, vet mange bønder ikke om ordningene.

De får i mange tilfeller for lite igjen for jobben, og strever økonomisk til tross for at de får tilskudd. Dette viser at tilskuddspottene er for lave, og at for lite offentlige midler er satt av til å drive gård i Norge i dag. Det paradoksale i det hele er jo at nettopp denne arbeidsgruppen er en av de viktigste både for mange arter i den frie naturen og for oss mennesker. De produserer tross alt maten vår.

Etter undersøkelsene våre sitter vi igjen med flere spørsmål enn svar. Vi lurer på hva som skal til for å endre landbrukspolitikken i Norge slik at bønder fortsatt kan drive småskala og mellomstore gårdsbruk. Hvordan kan vi hindre at så mange småbruk legger ned? Hvordan kan landbruket bli mer bærekraftig og hvordan kan vi øke matsikkerheten? Er tilskuddordninger som arbeidskompensasjon eneste løsning for landbruket i Norge? Kan bønder i stedet belønnes på en annen måte? Eller skal vi se til markedskreftene i matvarebransjen? Dersom råvareprisene går opp, går også matprisene opp. Eller er det på tide at bøndene får en større andel av profitten av sluttproduktet ut i butikk?

Det vi vet, er at dagens tilstand i jordbruket ikke kan fortsette som det gjør. Da vil vi fortsette å miste arter tilknyttet kulturlandskap. Truede naturtyper går sakte, men sikkert tapt, og bøndene som gjør en ekstra innsats møter stadig nye utfordringer. Hva skal vi gjøre når vi ikke lenger kan lene oss på landbrukets ildsjeler?