Det er tidlig junimorgen og tåken ligger over Vågen når vi møter Abigail Robinson på hurtigbåten til Austevoll. Hun er bærekraftsdirektør i selskapet ECOsubsea og skal fortelle mer om deres teknologi for å fjerne marin groe, altså alger, rur og andre organismer, fra skipsskrog med lukket oppsamling. Med en bakgrunn fra biosikkerhet i hjemlandet New Zealand, en slags grensekontroll for invaderende arter, er hun ekspert på hvordan de kan skape problemer i de lokale økosystemene de kommer inn i.  

Bunnstoff til besvær 

Hva har groe på skip med plast å gjøre, tenker du kanskje? 

Bunnstoff og maling fra skipsskrog er en stor kilde til mikroplast i havet. Ifølge EUs handlingsplan mot mikroplast fra 2023 bidrar det til et estimert utslipp av 210 000 tonn mikroplast årlig.  

Bunnstoff påføres skroget på skip for å hindre at organismer fester seg og gror på skipene. Det finnes to hovedtyper bunnstoff; selvpolerende og fast. Begge deler er såkalt grohemmende maling. Den selvpolerende er mest brukt, og er plastbasert. Plastens oppgave er å holde på miljøgiftene og lekke dem gradvis ut i omgivelsene for å drepe organismene som setter seg på skroget. 

Gode grunner til å fjerne groe 

Fremme ved kontorene deres i Torangsvåg på Hundvåkøy viser Abigail frem verkstedet. Alle maskinene er ute på oppdrag, men noen deler ligger igjen, og Abigail løfter dem opp for å illustrere hvordan teknologien virker. Shipping er en internasjonal bransje, og selskapet tilbyr tjenesten sin i flere havner ute i verden, etter hva kunden trenger. 

Det er gode grunner til å fjerne groe på skip. Organismene gjør at skipet glir dårligere gjennom vannet og øker dermed drivstofforbruket. Økt drivstofforbruk betyr både økte CO₂-utslipp og kostnader. I tillegg kan organismene som fester seg være invaderende arter, en mulig trussel for det lokale artsmangfoldet. 

Da brødrene Tor og Klaus Østevold startet selskapet ECOsubsea var målsetningen å lage teknologi som løste utfordringene og samtidig tok vare på bunnstoffet. Skipets bunnstoff er ofte en stor investering for skipseier, og det slites under tradisjonell rengjøring hvor dykkere og en “børstevogn” kjøres langs skipssiden. Slik fjernes alger, rur, skjell og andre organismer fra skipets skrog under vann. Alt ettersom hvor vanskelig det er å fjerne groen kan børstene skiftes ut. Det som fjernes går rett ut i vannmassene rundt. Både groen, plastpartikler, og miljøgifter.    

– Det er rett og slett veldig vanskelig å fjerne rur og skjell fra skrog uten av noe av bunnstoffet kommer med, forklarer Abigail. Disse organismene er jo festet. 

Hun fortsetter med et eksempel på hvordan man tradisjonelt fjerner den vanskeligste groen, rur og skjell; man bruker børster med metallbolter på og skurer skipssiden. Noen ganger kan man se en rød sky rundt dykkerne – dette er plast og miljøgifter forklarer hun. Dette er fortsatt den vanligste løsningen for rengjøring av skrog i dag. 

Teknologi som suger opp mikroplast  

I gangen hilser vi på Tor Østervold, administrerende direktør, og en av de to brødrene bak selskapet ECOsubsea, før vi setter oss ned med den andre broren Klaus Østervold, teknisk direktør i selskapet. Det er lett å merke at de har høye ambisjoner og et ønske om finne de beste løsningene. 

Klaus finner frem illustrasjoner og tar oss gjennom teknologien og prosessen steg for steg. 

Et fjernstyrt undervannsfartøy (ROV) kjøres langs skipets skrog på hjul og holdes oppe ved hjelp av propeller. Dyser spyler ut sjøvann i vinkel, treffer groen fra siden, og skreller den av, nesten som en skånsom barberhøvel. Alt sammen suges opp i maskinen og går deretter gjennom en filtreringsprosess, før filtrert sjøvann slippes ut igjen i andre enden. Piloten sitter tørt inni kontrollrommet i en container på kaien. I rommet ved siden av foregår filtreringsprosessen.  

Foto: Ingvild Sundal Joys

Ingvild Sundal Joys

Første steget i filtreringsprosessen er en sedimenteringstank. Her sakker vannet farten og de tyngste partiklene synker til bunns.

– Siden vi vanligvis rengjør skip som stort sett er begrodd av alger, og ikke større organismer som rur, betyr det at det meste av det som er i sedimenteringstanken er maling, forklarer Abigail.

Vannet fortsetter inn i de neste fire stegene for filtrering, der det steg for steg blir tatt ut forskjellig størrelse organismer og mikroplast. Til slutt presses det gjennom det mest finmaskede filteret; et 1 mikrons filter (til sammenligning er et kaffefilter ca 8 mikron), før vannet forsvinner ut igjen i sjøen.

Foto: ECOsubsea

Groe, plast, og miljøgifter – ressurs eller problemavfall?  

Materialet som selskapet sitter igjen med etter oppsamling er en blanding av groe, samt gift og plast fra bunnstoffet, og kan derfor ikke håndteres som normalt avfall eller bli til kompost. I de fleste tilfeller blir materialet levert til et lokalt avfallsselskap som behandler det som farlig avfall. I noen havner går det til produksjon av biogass, men om tungmetallverdiene er for høye blir det av og til ikke godkjent for biogassanlegg heller.  

– Bruken av bunnstoff kommer nok ikke til å fases ut med det første, sier Abigail. 

Målet er derfor at selskapet selv skal kunne skille biologisk materiale fra tungmetaller og plast. Utfordringen er å få det til både praktisk og økonomisk.  

– Drømmen er å sitte igjen med et rent biologisk produkt. Da kunne plast og tungmetaller gått til kjemikalie-resirkulering, mens den biologiske resten blitt brukt til noe naturpositivt. Ta noe fra havet og bruke det til å hjelpe naturen.  

Hun trekker paralleller til hvor viktig sjøfugl er for land-økosystemene langs kysten. Hav og kyst, uløselig knyttet sammen. Ideene er mange, men foran dem står først den store utfordringen med å få et rent biologisk restprodukt. Det jobber de med i flere samarbeid.  

– Her tar jeg gjerne imot gode ideer, utdyper Abigail.  

Regelverk i anmarsj 

Besøket i Austevoll går mot slutten, og mens vi haster av gårde på vei mot hurtigbåten slår vi av en siste prat med Tor Østervold.  Han understreker viktigheten av å ta de gode valgene nå, og ikke bare snakke om hva vi kan forbedre i fremtiden.   

Retningslinjer for hvordan og hvor ofte skipsskrog skal rengjøres er nemlig helt i startgropen, og få land har regelverk på plass.  

New Zealand er ett av unntakene. Her tillates ikke rengjøring av skip i vann i et hele tatt. Et lovverk drevet frem av trusselen invaderende arter utgjør mot øylandets særegne biodiversitet. Oppsamlingsteknologi er heller ikke godkjent metode.  

– Teknologien er fortsatt ny, og det er ikke enighet blant ekspertene på dette området forklarer Abigail.  

Hun er likevel tydelig på at hvis man håndterer forurensningsaspektet på det nivået som trengs – som er å samle opp oppløste tungmetaller og mikroplast, vil man også på god vei redusere risikoen knyttet til spredning av invaderende arter. Når selskapet jobber i forskjellige havner, er det varierende om den lokale havnen er mest opptatt av forurensningsaspektet som miljøgiftene gir, eller risikoen fra spredning av fremmede arter.  

– Alle prøver å putte ting inn i bittesmå bokser, men det er en kaotisk verden der ute. Du kan ikke skille risikoen invaderende arter utgjør fra forurensningsrisikoen, og disse to problemstillingene er vanligvis regulert av to vidt forskjellige myndigheter.  

I Norge reguleres forurensning av Miljødirektoratet, mens det er Sjøfartsdirektoratet som nå er i gang med å regulere spredning av marine invaderende arter. Dette har gjort at forurensing fra miljøgifter ikke kommer med i den nye forskriften for hvilke, hvordan, og hvor ofte skip skal rengjøres i norske farvann.  

Det legges opp til krav om rengjøring av skrog med oppsamling som standard. Unntak kan gis dersom man kan vise til at man kan eliminere invaderende arter uten å samle opp alt som rengjøres fra skipet. Grunnen de gir er at ny teknologi for rengjøring av skip der man reduserer risikoen for invaderende arter fortsatt er under utvikling.  

Havforskningsinstituttet skriver i sitt høringssvar at et krav om oppsamling av materiale ved rengjøring av skip er viktig fordi det hindrer både spredning av fremmede arter og miljøgifter til naturen. De understreker også viktigheten ved å stille krav til rensing av skip som skjer på land for å hindre utslipp av fremmede arter via avløpsvann.