_{Foto: Pål Hermansen}

Tekst av Sigmund Hågvar

1. Urørt natur har en egenverdi

Kommer man inn i en urskog, eller tett innpå en vill, urørt foss, opplever mange en slags respekt for naturens egne produkter. Dette er naturdokumenter, -resultater av naturens egne prosesser, helt uten styring fra menneskets side. Disse kvalitetene blir irreversibelt borte om vi gjør inngrep. Mange føler at det har verdi å kunne oppleve hvordan det opprinnelige Norge har sett ut. En rekke europeiske land har ikke lenger urørt natur. De har dermed mistet noe av sin identitet og naturarv.

2. Alle arter har en egenverdi

For økofilosofene er dette argumentet tilstrekkelig for å drive naturvern. Å tillegge en art egenverdi vil si å respektere artens rett til å eksistere og til å utfolde sitt livspotensial, uansett om arten er nyttig for oss eller ikke. Vi legger her an et biosentrisk syn på naturen, som går på at alle arter på kloden i prinsippet er likeverdige (biosentrisk betyr «liv i sentrum»). Det motsatte er å ha et antroposentrisk syn på naturen («mennesket i sentrum»), hvilket innebærer at naturen er til for menneskets skyld. Da er man bare opptatt av å bevare arter som vi kan ha direkte nytte av.

I naturvernsammenheng er vi opptatt av å bevare arten, ikke nødvendigvis ethvert individ. Det er arten som er den økologiske enheten i naturen, og det er arten som evolusjonen arbeider med. Vi kan samtidig ha full sympati med f. eks. dyrebeskyttelsen, som er opptatt av individenes lidelser, og fullt ut støtte arbeidet for at mennesket ikke skal påføre enkeltdyr unødige lidelser. Men i naturvernarbeidet, og i fagområdet «bevaringsbiologi» står artene i sentrum for vår oppmerksomhet. Det er mangfoldet av arter vi skal bevare for ettertiden, herunder artenes genetiske variasjon, slik at de har muligheter til å følge med i det store kappløpet som heter evolusjonen. For å kunne tilpasse seg endrete forhold, kan en art ha «interesse» av at rovdyr hele tiden plukker vekk de dårligst tilpassede individene. Noe av det viktigste i naturvernarbeidet er å be vare de biotopene og naturtypene som de ulike artene er avhengige av.

Noen synes at egenverdi-begrepet er vanskelig, og hevder at det er unødvendig å trekke inn slike «abstrakte motiver» siden det finnes så mange gode nytteargumenter og økologiske argumenter. To grunner taler likevel for at egenverdi-begrepet er viktig:

A) Egenverdibegrepet er evigvarende

Hvis vi teoretisk blir så flinke til å produsere medisiner syntetisk at regnskogen ikke lenger kan kalles «det store apoteket», vil mange hevde at naturens praktiske nytte er redusert. Hvis flertallet av menneskene kommer til å leve i naturløse byer og ikke vet hva naturkontakt og naturopplevelse er, kan man tenke seg at motivasjonen for å bevare naturens mangfold faller. Men egen verdibegrepet vil alltid overleve, siden det er helt uavhengig av naturens nytteverdi for mennesket. Noen mener derfor at vi i naturvernarbeidet bør legge hovedvekten på naturens egenverdi, fordi dette uansett og alltid vil kunne være et samlende motiv.

B) Egenverdibegrepet flytter bevisbyrden

I USA har naturvernorganisasjonene sloss for å bevare «The spotted owl», en sjelden ugleart som er avhengig av gammel skog. Fordi man i USA har vedtatt «The Endangered Species Act», er man i prinsippet forpliktet til å bevare alle truete arter i levedyktige bestander. Dette vedtaket innebærer at alle arter har en rett til å eksistere, fordi de har en egenverdi.

Når denne uglearten er tillagt en egenverdi, behøver ikke naturvernorganisasjonene slite med å finne argumenter for å bevare den. Det er skogbruket som får bevisbyrden! På hvilken måte? Jo, biologer har regnet ut hvor store arealer gammelskog som til enhver tid må finnes for at uglen skal overleve på lang sikt. Slik kan man beregne hvilket økonomisk «tap» skogbruket vil lide ved å ta hensyn til ugla. Nå må skogbruket vise at dette tapet av inntekt eventuelt er urimelig stort. Hvis det er et tap som skogbruket kan leve med, er arten reddet. På grunn av at ugla er tillagt en egenverdi, er bevisbyrden snudd.

I vår viltlov av 1981 innførte man «speilvendingsprinsippet»: Alle viltarter er i prinsippet fredet dersom ikke jakttid er uttrykkelig angitt. Dette er indirekte et uttrykk for at artene er tillagt en egenverdi, -en rett til å leve videre. Fra naturvernhold behøver man egentlig ikke lenger begrunne hvorfor bjørnen, havørna eller salamanderen bør bevares. Diskusjonen går på hvordan. Så lenge ikke kostnadene eller problemene med å bevare artene blir urimelig store, skal artene i prinsippet bevares. Også Rio-konvensjonen av 1992 om bevaring av biologisk mangfold, som Norge var et av de første landene til å undertegne, forutsetter respekt for enhver arts rett til å eksistere. Den norske ”rødlisten” over truete og sårbare arter inneholder navn fra mange ”unnselige” grupper som moser, lav, sopp og insekter, og vi oppretter verneområder for disse gruppene uten å kreve at artene skal være ”nyttige” for oss.

3. Mange arter har lang «hevd» på å bebo kloden

Mens menneskets utviklingsgrein skilte lag fra sine apeslektninger for bare 5 millioner år siden, har mange organismer en lang hevd på å bebo kloden. Krokodiller, skilpadder, øyenstikkere og kakerlakker var utviklet allerede for flere hundre millioner år siden. Også naturens blomsterprakt var på plass lenge før våre apelignende forfedre tok de første forsiktige skritt på to bein. Mennesker imellom er vi veldig opptatt av hevd og rettigheter, og overfører vi dette til naturen innebærer det økt respekt for andre livsformer. Havskilpaddene, som nå er truet over hele verden, er en svært gammel og vellykket gruppe på denne planeten. Vi overbeskatter dem i havet og ødelegger sandstrendene der de legger egg. Men de har en eldgammel hevd på kloden, og vi bør respektere deres rett til å eksistere videre. De representerer et pust fra en meget fjern fortid og har overlevd
en rekke globale dramaer som meteorittnedslag, klimaendringer og landforskyvninger. En av naturens virkelig vellykkede oppfinnelser, helt til de tobeinte kom.

4. Hensyn til fremtidig evolusjon

Mange føler at det er etisk galt å «klippe av» evolusjonære linjer, som kunne vært råstoff for videre evolusjon. Havskilpaddene representerer
en slik linje, de store hvalene en annen, elefantene en tredje. Jo større spekter av naturens mangfold som får være med inn i fremtiden, desto
større materiale har evolusjonen å arbeide videre med. Foruten menneskenes omforming av kloden, kan det komme nye istider, nye kontinentalforskyvninger, osv. Et rikt utvalg av organismer sikrer både at økosystemene kan fylles opp med et mangfold av nydannete arter, og at lange, evolusjonære linjer kan fortsette å blomstre uten å gå varig tapt. Det hele bunner i at man tillegger evolusjonens gang en egenverdi og respekt, og at de ulike utviklingslinjene har en «rett» til å fort sette inn i fremtiden.

5. Hensyn til fremtidige generasjoner

«Fremtidige generasjoner har ikke gjort noe for oss. Hvorfor skal vi gjøre noe for dem?». Slike utsagn finnes, men er sjeldne. De fleste føler umiddelbart et moralsk ansvar for de slektene som kommer etter oss. På samme måte som våre livsvilkår er preget av hva forrige generasjon overlot til oss, har våre disposisjoner stor betydningen for senere generasjoners livskvalitet. Særlig alvorlig er irreversible tap av kvaliteter, som urørt natur eller arter. Brundtlandkommisjonens definisjon av «bærekraftig utvikling» er nettopp dette: Vår generasjon skal dekke våre behov, men ikke ødelegge fremtidige generasjoners muligheter for å dekke sine behov. Et mangfold av naturtyper og arter er en god gave å gi videre. Biologisk mangfold betyr sikkerhet, valgmuligheter og livskvalitet. Senere generasjoner kan komme til å utvikle helt nye metoder både for å utnytte naturen til praktiske formål, og til å glede seg over den!

Vårt samfunn er stolt av demokratiet: Flertallet bestemmer. Men hva om vi gir fremtidige generasjoner stemmerett? Til sammen vil frem tidens generasjoner utgjøre flere personer enn vi som lever nå. Gir vi disse generasjonene stemmerett, ville vi blitt demokratisk nedstemt i saker der vi fremmer kortsiktige interesser, men der det går ut over slektene som kommer etter oss. Burde vi i viktige møter hatt en tom stol, til en representant som av praktiske grunner ikke kan møte, men som kanskje burde hatt vetorett?

6. Religioner og naturvern

Kristendommen er opptatt av «skaperverket», som noe det er etisk riktig å verne om. Norske biskoper har for eksempel støttet bevaring av
artsmangfoldet gjennom økt skogvern. Også andre religioner har et positivt natursyn. Det ligger et stort felles potensial i verdens religioner, når
det gjelder støtte i naturvernarbeidet. Hvordan skal vi klare å få utløst dette store potensialet? Alle kulturer har religion, men bare noen har vitenskap. Religionen er en universell døråpner til naturvernarbeidet. Noen bør finne nøkler til å låse opp disse tunge, store dørene og frigjøre et spennende potensial til samarbeide.