Historie

Stiftelsesmøtet fant sted i Kristiania. Blant de første medlemmene var kjente personer som statsminister Gunnar Knudsen, riksantikvar Harry Fett, bryggerieier Ellef Ringnes, Alexander Nansen (bror til Fridtjof, som selv var blant initiativtakerne) og professor Kristine Bonnevie (nettopp: Hun som ga navnet til biologibygget på Blindern). I lys av dagens strid er det morsomt at både veidirektøren (Skougaard) og skogdirektøren (Saxlund) også var blant foreningens «fedre».

Foreningen opptok umiddelbart arbeidet med sikring av naturen sør for Dovre og øst for Langfjella. Allerede 4. mai 1914 ble det første styremøtet gjennomført. NOA er dermed landets eldste og lengst fungerende natur- og miljøvernorganisasjon.

Arbeidsoppgavene har endret seg, og økt betydelig, «fra blomsterfredning til økopolitikk». I starten var det fredning av vakre enkelttrær, sjeldne naturforekomster og arter som sto i fokus. «Den gamle mester», Jørgen Moes eik i Krødsherad, ble vernet allerede i 1914 etter initiativ fra ØNF. Arbeidet med tre-vern var lenge en viktig oppgave: Så godt som alle fredede trær på Østlandet er fredet etter innsats av foreningen.

Etter hvert ble fokus flyttet over til sikring av viktige områder. Fokstumyra ble vernet i 1923, Gjende og hele Sjoa-vassdraget ble vernet i 1973, etter mer enn 50 års sammenhengende innsats fra ØNF. Foreningen mottok i 20-årene gaver i form av områder som eierne ønsket å frede: Tofteholmen i Oslofjorden, Karlshaug i Nordmarka og Stubberud skogpark i Bærum. Etter krigen fortsatte arbeidet for vern av områder med kamp for Vassfaret, Nordre Øyeren, Øra ved Fredrikstad, Østensjøvannet og områder i Oslomarka, blant mange flere. I Oslomarka har verneomfanget økt fra 0,3% i 1986 til 7,9% i 2013.

I 1963 gjennomgikk Naturvernforbundet en revolusjon. Fram til da var foreningen en liten krets av primært akademikere og embedsmenn. Nå kom nye mennesker på banen med ønske om et utvidet engasjement. Inspirert av boken «The silent spring» av Rachel Carson, ble miljøkrisen skapt av industrisamfunnene, en viktig del av oppgavene for det reorganiserte forbundet. Dette i tillegg til fortsatt arbeid med sikring av arealer, arter, forekomster og områder. Oppmerksomheten rundt sakene økte dramatisk, og medlemstallet ble mangedoblet på få år.

Fra slutten av 1960 åra gikk den gamle «kredsforeningen» i oppløsning gjennom opprettelse av egne fylkeslag i alle fylkene. Fra midten av 70-åra har foreningen hatt fast ansatt sekretær, senere daglig leder. Foreningen skiftet navn fra Østlandske Naturvernforening til Naturvernforbundet i Oslo og Akershus i 1989.

I 1970-årene begynte arbeidet med å opprette lokallag i Akershuskommunene. Allerede i 1976 hadde foreningen 7 lokallag. Utover 80-årene økte aktivitetsnivået betraktelig med arbeidsgrupper på samferdsel, forurensning og Oslomarka. Medlemsbladet «Grevlingen» utkom med sin første utgave våren 1982, og har siden utkommet jevnt og trutt, først med to utgaver pr år, og fra 1984 med 4 utgaver pr. år.

Arbeidsformene har variert, fra høflig brevskrivning, folkeopplysning og avisdebatt, til sivil ulydighetsaksjoner, tømmertagging og markedskampanjer mot norsk industri.

I jubileumsåret har foreningen hovedfokus på 3 hovedgrupper av saker: Nærmiljøet i Oslo og Akershus (eks. Bygdøy, Tanumplatået i Bærum, Svartskog, Leira i Skedsmo og Fet); Oslomarka/skogvern; og kollektivtrafikk og grønne trafikanter.