Forhistorien

Gjennom 25 år kjempet Markaorganisasjonene for vern av de siste, store villmarksområdene i Oslomarka. Og særlig for det største av dem alle: Spålen – Katnosa i Nordmarka. I det supergrønne året 1970, med Mardølaaksjonen, naturvernår og et sterkt økende naturvernengasjement, foreslo en ny aktivistgruppe i et brev til Oslo kommune vern av 7 store områder i Marka som landskapsvernområder. Kommunen videresendte forslaget til kommunaldepartementet, og så startet 25 års dragkamp.

Skogeierne var selvsagt mot vern, det samme var kommunene. På vernesiden sto, foruten forslagsstillerne i (snm), særlig Østlandske Naturvernforening (nå: Naturvernforbundet i Oslo og Akershus – NOA), men med god støtte fra Friluftsrådet, Skiforeningen og Turistforeningen.

Da miljøverndepartementet ble etablert i 1972, var Oslomarka blant de aller viktigste sakene, og verneforslaget ble tatt inn i «Den grønne boka» fra MD i 1976: «Flerbruksplan for Oslomarka», med forslag til en egen lov og om vern av en lang rekke områder. Framtiden så lys ut, men saken dro i langdrag, og vernesaken ble umiddelbart lagt i skuffen da Willoch-regjeringen overtok i 1981.

Midt på 80-tallet ble arbeidet med en ny verneoffensiv innledet, også denne gang med Naturvernforbundet i spissen, og med sterkt mediefokus utover i slutten av tiåret – dog uten at saken ble landet.

Det store tidsskiftet kom i 1994, da NOA aksjonerte mot hogst i Skotjernfjell i Romeriksåsene, og fikk Springer Verlag i Hamburg til å si opp en avtale med Norske Skog om papirkjøp verdt 280 millioner kr/år. Bakgrunnen var at firmaet ikke kunne garantere at råvarene i deres papir ikke stammet fra norsk verneverdig naturskog. Da ble det fart i sakene! En periode var det ikke mulig å hogge tømmer uten at en biolog hadde vært i skogen på forhånd. Vernesaken i Oslomarka løsnet, og sankthansaften 1995 ble både Spålen, Katnosa og Oppkuven-Smeddalen vernet som naturreservater. Dette var den største og viktigste symbolseieren i Markasakens historie før markaloven ble vedtatt i 2009.

Daværende miljøvernminister, Torbjørn Berntsen, skal ha stor ære for å hale i land det ingen minister hadde klart før ham. Og at han syntes det var en god seier å få med seg var tydelig, da han inviterte til vernefest på tunet til Katnosa gård samme høst.

Vernet og virkningene

Området som ble vernet var på 17 km2, men ble  i 2014 utvidet med Pershusfjell – en av Markas mest særpregede åser – til 21 km2.

Før området ble vernet ble området grundig registrert av NOA, som gjorde funn av meget sjeldne sopp- og lavarter – funn som bidro vesentlig til at avgrensningen ble utvidet. Vernets viktighet har vist seg tydelig i ettertid: Gjennom disse 25 årene har det sårbare mangfoldet blitt vesentlig styrket, og området ansees nå av biologene som en kjerneregion for humid ”lappkjukegranskog” (lite påvirket naturskog med mye liggende døde trær) og ”tåkegranskog” (stabilt humid skog med mye skjegglav) med tilhørende artsmangfold. Området har så stort mangfold av truede og sårbare arter at NOA hvert år arrangerer kurs i skogøkologi og artsgjenkjenning i området, med stor sjanse for å finne de mest sjeldne godbitene i naturskogene.

En glemt utfordring

De første verneforslagene for området var basert på at Marka var landets viktigste område for friluftsliv, og at deler av det måtte vernes for naturopplevelse. Dette argumentet ble etterhvert en klamp om foten for vernesaken, da det ikke fantes noen lovhjemmel for vern av områder av hensyn til friluftsliv og naturopplevelse. Verneformen måtte endres fra landskapsvernområde til naturreservat for at det skulle være lovgrunnlag. Fra NOAs side argumenterte vi i 20 år for at Marka var så viktig for friluftsliv at en del områder måtte sikres mot hogst – uten at vi fikk gjennomslag. Det var først da vi startet en egen faggruppe i biologi at vi greide å skjære gjennom.

Med markaloven fikk vi i 2009 en egen hjemmel for vern av viktige områder for naturopplevelse («eventyrskogparagrafen»), men den er foreløpig bare brukt på 5 områder, hvorav 4 allerede var bevaringsskoger i Oslo kommune. Fortsatt er hensyn til friluftsliv ansett som et altfor svakt argument, når NOA forsøker å stanse de verste snauhogstene i Marka. Kan vi framvise trua arter, går det greit. Er det «bare» viktig for friluftsliv, blir det fortsatt avvist som «synsing».

Ny utvikling i vernetankegangen

2021-2030 er erklært som FNs tiår for restaurering av natur. Bevisstheten om hvor viktig naturen er og hvor sterkt mennesket har påvirket naturen, slo for alvor inn med rapporten fra FNs naturpanel (lillesøsteren til klimapanelet), som slo fast at trusselen mot naturen er en vel så stor trussel mot menneskets liv og velferd som klimatrusselen.

I NOA har vi lenge innsett at områdevern ikke er tilstrekkelig for å ta vare på naturen, men at vi også må begynne å restaurere natur – også i Marka. Derfor har vi utarbeidet et forslag til det vi kaller «Nordmarka-Krokskogen landskapsvernområde», der vi foreslår utvidelser av de 6 reservatene som inngår, og etablering av 5 nye reservater og 6 nye friluftslivsområder etter markaloven. Rundt og mellom disse foreslår vi et landskapsvernområde, der kun plukkhogst er tillatt. Målet er på sikt å etablere et sammenhengende, og tilstrekkelig stort og stabilt leveområde for artene og en opplevelsesbank for turfolket.