Sent på kvelden 2. april 2009 satt en liten flokk mennesker på Stortingets publikumsgalleri. Fra talerstolen strømmet det som vanlig ordrike innlegg. Kveldens tema var forslag om en egen lov om Marka. En mann følger ekstra godt med. Erik Sture Larre har stått i første rekke for Markas bevaring siden krigen, nå står det endelige slaget. Erik er blank i blikket, vi vet utfallet, men stemningen er likevel elektrisk: Nå skal det skje!  Tre minutter over midnatt trykker representantene på stemmeknappene: Markaloven er vedtatt – Eriks kamp gjennom mer enn 6 tiår er ført fram til seier.

Det er noen få mennesker forunt å få være med å forme utviklingen innen sine felt. Erik var en av disse. Forvaltningen av Marka hadde ikke vært den samme uten Erik. Sittende i tysk fangenskap med en dødsdom over hodet, var det drømmene om Marka som holdt ham oppe. Og som førte til en beslutning om at dersom han overlevde, skulle han gjøre noe for Marka. 68 års innsats ble resultatet, hele tiden knyttet til Oslo og Omland Friluftsråd, som sekretær, styreleder og til slutt rådsordfører, et verv han innehadde til sin død.

Erik er mest kjent som «Markagrensas far» – eller riktigere: en av de to fedrene. Nils Houge unnfanget idéen og publiserte den, Erik effektuerte den. Grensa ble gått opp, tegnet detaljert inn på kart og presentert for kommunene som et faktum det bare var å forholde seg til. Og slik ble det.

Men det var ikke bare Markagrensa som måtte forsvares. Erik sto også i første rekke mot utparsellering av hyttetomter, motstand mot monsterdammer for drikkevannsforsyning og mot skogbrukets herjinger. Da Miljøverndepartementet ble opprettet i 1972, var det helt naturlig at Oslomarka ble en av de største sakene for det nye departementet. En rekke representanter fra Markaorganisasjonene satt i et «Rådgivende utvalg for Oslomarka», men det var Eriks myndige koordinering som ga arbeidet tyngde. Forslaget om en «Flerbruksplan for Oslomarka» var et banebrytende arbeid, men som kom flere tiår før tiden var moden. Først et stykke ut i et nytt århundre var politikerne igjen beredt til å ta opp igjen forvaltningen av Marka, og denne gangen med suksess. På denne måten har Erik vært et forbilde for en viktig kjensgjerning i alt naturvernarbeid: Det nytter ikke å gi opp, og ingen tap er uten muligheter for videre arbeid og framgang.

Erik var en myndig, men god støttespiller og hjelper. En samlende lederskikkelse. Kompromissløs på sak, og vanskelig å ha med å gjøre, dersom du ønsket å gå på tvers av fellesstrategien. Klarsynt og en meget god strateg, med kontaktnett i alle retninger. Rådgiver – nær en mentor – for mange av de mest aktive i medlemsorganisasjonene til OOF. Og en mester i å bygge et fellesskap rundt arbeidet. Hans virkelige mesterstykke har vært å få alle Markaorganisasjonene til å stå sammen i kampen for bevaring.

For oss i NOA var Erik en meget sentral støttespiller gjennom de 40 årene denne saken har stått på topp i arbeidsprogrammet, og særlig de siste ti årene var Erik tydelig på at det var NOAs synspunkter i Markasaken – arbeidet for naturopplevelse, naturbevaring og det enkle friluftslivet – som sto hans syn nærmest.

Marka har mistet sin sterkeste forkjemper. NOA har mistet et æresmedlem og en god støttespiller. Og mange av oss har mistet en god venn. Gode er minnene, savnet dypt. Men vi lover å holde Markasakens fane høyt hevet, i Eriks gode ånd.

Fred over hans minne!

Jens Gram og Gjermund Andersen