Av Gjermund Andersen, NOA og Naturvernforbundets skogutvalg.
Denne artikkelen ble først publisert i NOAs medlemsblad Grevlingen nr. 1, 2021

Denne organiseringen har i 50 år vist seg som en sikker vei til rasering av naturmangfoldet og en vill arealpolitikk; næringspolitikken får hele tiden forrang foran langsiktig naturforvaltning. For små kommuner er det selvsagt lettere å imøtekomme pågående næringslivsfolk og krav fra sambygdinger enn å stå fast på et føre-var-prinsipp og sette foten ned når den samlede belastningen på naturen blir for stor. Og ofte er det de samme yrkesgruppene, med en felles kultur, som bemanner både forvaltning og næring, uten involvering av biologer og andre fagmiljøer som kunne bidra til en mer langsiktig og nyansert forvaltning.

Organiseringen av naturforvaltningen i Norge, og hvordan denne – på nær sagt alle felter – bidrar til et overforbruk av areal, naturressurser og naturens mangfold, illustrerer viktigheten av å få etablert et skille mellom ansvarlig, langsiktig forvaltning av natur og ressurser, og politikk som skal gagne næringslivet. Forvaltningen må ha ansvar for kunnskap om natur og tålegrenser, om status for naturtilstanden, og om hva som påvirker naturen. Forvaltningen må – uavhengig av næringsinteresser – sette rammene for hva og hvor mye som kan tas ut av naturgoder på en bærekraftig måte, og hva som må forbli urørt. Innenfor disse rammene kan så næringspolitikken utvikles. Dette fordrer en nyorganisering av naturforvaltningen, med et overordnet natur-, miljø- og ressursdepartement som har ansvaret for en langsiktig opprettholdelse og bevaring av naturens mangfold og som fastsetter grenser for ansvarlig uttak av ressurser, og sektordepartementer for de ulike næringene (landbruk, fiskeri, bergverk …). Med andre ord: at bærekraftig naturforvaltning overordnes de ulike sektorene gjennom et «naturens finansdepartement», slik Ressursutvalget (1968-71) foreslo. Da Miljøverndepartementet ble opprettet, året etter, ble også det redusert til et sektordepartement – i kamp med de andre om definisjons- og forvaltningsmakt. Utfordringen gjelder for all naturforvaltning i Norge. 

Et spesielt grovt eksempel er skogbruket: Skogbrukslovens hovedprinsipp er «frihet under ansvar», dvs. at skogeierne kan utøve sin næring fritt, så lenge de selv mener å ta ansvar for andre verdier. Med god hjelp fra sitt sektordepartement (LMD/Landbruks- og matdepartementet) har næringslivsorganisasjonene greid å motstå ethvert press fra omgivelsene for en mer samfunnsmessig og naturvennlig forvaltning. Gjennom næringens etablering av en sertifiseringsordning for skogbruk, har de i fellesskap greid å få politikerne med på at rammebetingelsene i lovverket ikke skal gå ut over næringens selvbestemte miljøstandarder. Selv de groveste naturinngrep kan igangsettes uten at man engang behøver å søke tillatelse på forhånd. I Marka gjelder egne regler. Der må skogeieren søke om hogsttillatelse, men også her er samspillet åpenbart: 99,9 % av hogstene godkjennes, og selv der store verdier påvises er det ikke alltid at klager får medhold hos landbruksbyråkratene.

Det er skognæringen selv som har fått ansvaret for naturregistrering – etter en metodikk som LMD har fått utviklet. Mens det før var biologer som registrerte skogens naturverdier, ble det med et slag næringsaktørenes egne takstselskap som skulle gjøre jobben. Resultatet er godt dokumentert: næringens folk finner bare mellom 1/5 og 1/10 av det biologene finner i de samme områdene. Ikke nok med det: næringen tillates også «velge bort» mange av de registrerte teigene, slik at de verdifulle områdene «frigis» for hogst. Skogbruket har således makten over kunnskapen om naturverdiene i skogen, men også over lovverk og reguleringer. Gjennom sine yrkesbrødre i departementet sendes deres versjon av virkeligheten inn til politikerne. Yrkesbrødrene er flinke til å fremme forslag om hvordan næringens rammevilkår må gjøres lempelige, og sikrer seg at de fleste vedtak er tolkbare og gir grunnlag for skjønn – deres eget skjønn – som er synonymt med næringens interesser. De viktigste grepene for en bærekraftig skogforvaltning – et reelt, etterprøvbart kunnskapsgrunnlag, medvirkning fra resten av samfunnet og myndighetskontroll med næringsutøvelsen gjennom en søknadsplikt, blir aktivt motarbeidet. Sertifiseringen er nevnt. Begrepet villeder. Det er ikke en uavhengig kontroll av at næringen opptrer natur- og miljøvennlig, men næringens grønnvasking av egen virksomhet. Standardene som det måles etter er satt av næringen selv. De er vage og tolkbare, og det finnes knapt en regel som ikke kan omgås i praksis. Næringen har også makten til å ansette hvem de vil for å foreta kontroll, og det skal ikke mye fantasi til for å forstå at lempelighet i kontrollen er viktigere enn prisen på tjenesten ved valg av sertifisør. I få andre næringer er allmennhetens tilgang til informasjon mindre. Registreringsdokumentasjon og utvalg av naturverdier som skal bevares er i praksis utilgjengelig. Driftsplaner er hemmelig, og inngrep kan kun oppdages etter at skaden er skjedd (bortsett fra i Oslomarka, der det er søknadsplikt, og naturvernorganisasjonene har mast seg til i det minste å kunne klage på hogstgodkjenningene – dersom vi rekker det før maskinene er i gang). 

Skogbruksnæringens makt over naturforvaltningen gjør seg også gjeldende i skogvernet. Gjennom innsalg av ordningen «frivillig vern» har man i praksis fått vetorett mot vern som ikke er foreslått av skogeieren selv. Næringen selv skryter uhemmet av de mange verneområdene, og har fått aksept for at vern på privat grunn bare skal foregå etter denne ordningen. KLD og Miljødirektoratet skryter også av ordningen, da den fjerner de sterke konfliktene med næringen i slike saker. De gjør imidlertid ikke jobben sin som fagmyndighet for naturvern, da områdene som blir vernet i liten grad dekker manglene i skogvernet, og en meget stor andel av de innkomne verneforslagene er helt uten naturverdier.

Summen av manglende naturregistreringer, manglende søknadsplikt og frivillig vern gjør at nasjonalt og internasjonalt verneverdig skog går tapt i stort omfang og et forrykende tempo. Gammel, naturlig skog – som ikke har vært utsatt for flatehogst – er helt avgjørende for bevaring av artsmangfoldet. Andelen slik skog gikk ned med 0,5 % i året fra 1998 til 2014, fra 33 % til 25 %. Fra 2015 skjøt nedslaktningen fart, og tapsraten ble doblet, slik at andelen gammel naturskog i 2018 bare var 21 % på landsbasis. Men også det tallet tildekker virkeligheten, da det aller meste av disse verdiene ligger i høyereliggende, lavproduktive og ofte utilgjengelige områder. I lavlandet og på god bonitet – der artsmangfoldet er størst – er andelen dramatisk mindre, nede i under 5% i større områder (i Oslomarka var andelen 11 % i 2018).