Geologi (ukjent opprinnelse)

Men ingenting var forgjeves,

Ikke menneskenes knuste drømmer,

Ikke hjertenes forrådte håp.

Det finnes

Et dyp i oss, et Tethis-hav

Som rommer alt

Forvandler alt:

Fnugg av brente møllvinger,

Gruskorn av forvitrede Babelstårn,

Slintrer og blodslam

Fra is-skurte, sundslitte hjerter,

– alt skylles i grumset flom

ut i havet

og synker til bunns.

De selsomme sedimenter

Tetner uendelig langsomt

I lag på lag:

Nye kontinenter,

Skinnende fjellkjeder av framtid,

Skal engang stige mot lyset

Løftet av krefter

større enn verden.

Mist ikke i håpløse timer

Troen på tidenes uendelige tålmod

med oss og alt: Engang var

Himalayas høyeste tinde

Bunn-slam i et hav.

Utdrag fra Markus Midrés ”Kom alle mennesker”

Tre barn kom gående gjennom skogen

Barbeinte, med skoene i hendene

den ene var blind

den andre var velkledd

den tredje var meg

kroppene sank inn i skogen

skogen sank inn i oss

Sentrum (L. S. Christensen)

det er ikke Karl Johan

det er ikke Nationaltheateret

det er ikke kinoene, kaféene,

monolitten, Ibsens parkeringshus,

Aker brygge eller Blitz

som er byens sentrum

de breie gatene

de stilige sjappene

de høye hotellene

ligger i utkanten

det er langt dit

du må si ifra hvor du går

hvis du har tenkt deg i den retningen

kanskje du må grave deg ned underveis

og det er ingen skam å snu

midt i Oslo

er litt til venstre for Bjørnesjøen:

grantrær, tuer og en myr

og den største himmelen på disse kanter

ikke så verst

å bo midt i en by

hvor du kan bøye deg ned og plukke en

neve blåbær

lande en ørret

eller se orrefuglenes leik

som minner deg om

det som skjer i byens utkant

en lørdags kveld

 

Tyttebær-høst (Inger Hagerup)

I det tomme spannet faller

Klaprende som kastanjetter

Tyttebærenes koraller.

Se hvor de har pyntet mosen

Med små blussende buketter!

Rosenrødere enn rosen

Blomstrer de på rabb og sletter!

I de kalde månenetter

Kysset frosten blodet fram

På det vesle runde kinnet.

For at de skal huske ham,

rynket han dem litt i skinnet.

Tok de ellers noen skade

av slikt nattlig stevnemøte?

De ble bare mere  søte,

bare mere  modne av det.

La dem blusse på sin kvist

ennå bite lite granne

før de havner mørkt og trist

kinn ved kinn i melkespannet!

Løvetann (Inger Hagerup)

Der står en liten løvetann

Blant andre løvetenner

i bakken på et åkerland

og blomstrer så den brenner.

Den har slått ut sitt gule hår

På toppen av seg selv.

For av en bustet knopp i går

er det blitt blomst i kveld.

Nå er den sterk og stri og vill,

en riktig løvetann,

og strekker kry sin lille ild

mot solens kjempebrann.

Hvor stolt og gladelig den gror!

Men like nedenfor

står en sørgmodig eldre bror

og feller hvite hår.

Slik, venner, farer livet med

all verdens løvetenner.

Først blir de ild, så blir de sne,

og siden gamle menner.

Å disse fiolette morgentimer (Inger Hagerup)

Å, disse fiolette morgentimer

når tiden ennå er en våken drøm

og gleden går i store, blanke stimer

igjennom sinnets klare understrøm.

Når jord og himmel er en gjennomsiktig

Bekreftelse på dét at du er til,

Og alt er godt og ingenting er viktig

Unntagen noe skinnende du vil

med dette ufødte som hviler i deg

og rolig lengter etter å bli brukt,

som fugleungens vinger bærer i seg

sin sommerhimmel og sin himmelflukt.

I et landskap (Inger Hagerup)

I et landskap, nytt og uten minner,

Står et epletre i blomst og skinner.

Stien går seg bort imellom lave

Busker, og der nede ligger havet.

Epletreet dufter nyskapt sommer.

Her har tiden aldri vært. Den kommer.

Aldri vært? En dønning bryter i meg.

Hva var dét som nettopp strøk forbi meg?

Lette skritt? Og var det en som sukket?

Ble en gammel dør usynlig lukket

av en kvinne som for lenge siden

også hadde fått sin tid av tiden?

Blomstret dette tre engang for henne

som jeg aldri skal få se og kjenne?

Visste hun som jeg at øyeblikket

dør, og trodde hun det heller ikke?

Stod hun kanskje opp i kveld fra graven

for å bli en drøm i eplehaven?

Noe gråter lydløst allevegne.

Eller er det bare sommerregnet?