Tekst av Sigmund Hågvar

Økologien som fag er deskriptiv. Den sier hvem som spiser hvem, forklarer artenes tilpasninger, viser mønstre for suksesjon, osv. En god økologibok beskriver hvordan naturen er sammensatt, og hvordan den arbeider – altså struktur og funksjon. Hvordan kan det ha seg at dette verdifrie faget løftes opp som en rettesnor for både etikk og politikk – to felter som er tuftet på verdier?

Etikeren svarer: Det er fordi jeg tillegger alle arter en egenverdi, og en rett til å utfolde liv. Økologisk kunnskap hjelper oss til å forvalte økosystemene slik at arter ikke dør ut. Da handler vi etisk riktig overfor naturen. Det smerter meg at så mange arter er truet, og at arter dør ut.

Den grønne politikeren svarer kanskje: Det er fordi naturen gir menneskene en rekke økosystemtjenester, som vi er avhengige av: Rent vann, ren luft, pollinering, nedbrytning av våre avfallsstoffer, produksjon av fisk, vilt, tømmer – og mye mer. Vi må være gode økologer som høster av naturens overskudd uten å ødelegge produksjonsevnen. Ja, til og med økonomien lener seg på naturen. Så derfor: Steller vi pent med økosystemene, kan vi fortsette å utnytte deres tjenester.

Etikerens verdigrunnlag er biosentrisk: Det er livet selv som settes i sentrum. Vi mennesker har ikke rett til å breie oss på kloden på bekostning av alt annet liv. De fleste andre livsformer har vært her mye lenger enn mennesket, og har bedre ”hevd” på å bebo denne planeten.

Politikerens verdipakke er antroposentrisk: Mennesket setter seg selv i sentrum og er opp tatt av ”hva naturen kan gjøre for meg”. Føleri og teoretisk egenverdi trengs da ikke – bare vi redder naturen såpass at den funker for menneskenes praktiske behov.

Så kommer det plutselig en bok som en lys kaster inn i debatten: Kanskje er vår empati for andre livsformer undervurdert som våpen i miljøkampen? Kanskje er vår antroposentrisme egentlig en underliggende årsak til verdens problemer, og ikke den opplagte døra til fremtiden? Bokas tittel er ”Ethics for a full world, or, Can animal-lovers save the world?”. Forfatteren
er økologen Tormod V. Burkey, som forøvrig bor ved Glomma – i Norge. Boka har fått strålende mottagelser fra kjente økologer og miljøforkjempere. Burkey hevder at en ikke-antroposentrisk etikk kunne samle folk og være nøkkelen til døra til fremtiden. Hvis vi for eksempel opplever artstapet på kloden og dyrenes lidelser som en personlig tragedie, er det en sterk kraft. (Se bare hvordan den strandete hvalen med magen full av plast gjorde inntrykk.)

Mennesket har et stort potensial for empati. Og dessuten trenger vi skjønnhet for å trives. Naturen er jo full av skjønnhet. Da vipper vi riktig
nok litt tilbake til antroposentrismen. Men hvorfor ikke kombinere? Derfor undertittelen ”Can animal-lovers save the world?”

Boka er et ærlig og konstruktivt innspill i debatten om ”Hvordan redde verden”. Ett er sikkert: Økologisk kunnskap alene redder ikke verden. Et
lag verdier må smøres utenpå. Hvilke verdier? Hvilken etikk? Kan biosentrismen være et vippepunkt i vår tenkning, som hindrer de katastrofale økologiske vippepunktene i å inntre?